Så vidt meg bekjent ble utlendingsforvaltningen allerede midt på 1990-tallet varslet, endog av Statisk sentralbyrå (SSB), om en for overbærende holdning til identitetsproblematikken overfor utlendinger. Men det var likevel først i 2008-2009 at det begynte å gå opp for de ansvarlige at problemet både var mer alvorlig og omfattende enn de hadde innsett. En av aktørene som våknet, var Skattedirektoratet. I dag heter det følgende i Aftenposten:
– Bruk av falsk ID har vært et økende problem og kan ha alvorlige konsekvenser for samfunnet, sier underdirektør Harald Hammer i Skattedirektoratet.
Mangefull oversikt
Ifølge Aftenposten har Skatteetaten det siste året skjerpet ID-kontrollen, og da ”særlig med de 1,2 millioner utlendingene som får D-nummer og fødselsnummer”. Som jeg skrev om i går er såkalte D-nummer et registreringsnummer til en person har en eller annen midlertidig tilknytning til Norge. Dette har vært en gruppe som synes å ha blitt håndtert med venstrehånda. Ikke er det noen liten gruppe heller, for per i dag skal det være registrert om lag 1,55 millioner D-nummer, men hvor aktive alle disse er synes det å herske adskillig tvil om. Ifølge Skatteetaten regner man med at minst 300 000 er inaktive (hvilket jeg antar forklarer Aftenpostens tall på 1,25 millioner). Men bare i 2011 ble det rekvirert D-nummer for 83.000 personer, samtidig som en rekke av dem med D-nummer senere tildeles fødselsnummer. (Forklart mer detaljert i gårdagens sak).
At denne gruppen har fått lite oppmerksomhet, kan kanskje forklares med dens opphav. Det var nemlig Direktoratet for sjømenn som oppfant D-nummer i 1964, ut fra ønsket om å få en registrering av de utenlandske sjømennene som jobbet på norske båter. Da Direktoratet for sjømenn ble nedlagt i 1989 ble dette registeret overført til folkeregistreringssystemet. På dette tidspunktet er jeg ikke overbevist om at folkeregisteret var helt klar over hvordan denne gruppen skulle håndteres, men bevisstheten synes å ha økt noe med tiden. Det vil jeg anta henger sammen med bevisstheten om økt identitetssvindel.
– Med bakgrunn i den økende bruken av forfalskede identitetsdokumenter og fiktive identiteter både i Norge og på verdensbasis de siste årene har Skatteetaten strammet inn praksis rundt ID-kontroll, sier Hammer på epost – via kommunikasjonsstaben i Skattedirektoratet til Aftenposten.
Men selv om altså både skattemyndigheter, Nav og utlendingsmyndighetene innser at ID-svindel er i ferd med å bli et alvorlig samfunnsproblem, er det ingen som har oversikt over omfanget. Ifølge Aftenposten anslår Skatteetaten at de har oppdaget minst 300 falske identiteter i løpet av 2011 og 2012.
Skjerpet kontroll på flere plan
Etter det som jeg antar var en oppvåkningen i Skatteetaten, ble et nasjonalt ID-senter opprettet i 2010, først under navnet Nasjonalt identitets- og dokumentasjonssenter, nå bare Nasjonalt ID-senter (NID-senteret). I tillegg ble noen aktører, tilnærmet bestemt 41 skattekontorer, utpekt (og opplært samt tilført utstyr) til å utføre identitetskontroll og utstede D-nummer (fra 1. februar 2012).
Men ifølge NID-senteret er ikke kontrollen med bestemmelsen av ID godt nok. Som det fremkommer i Aftenposten er resultatet er at utlendinger kan bli registrert med flere identiteter av norske myndigheter uten at det oppdages. En metode er å søke visum i Norge med én identitet og deretter få utdelt oppholdskort av norske myndigheter i et helt annet navn. Eventuelt at en utlending får avslag på visum under én identitet, men oppholdstillatelse i Norge under en annen identitet. Eller at noen har søkt, fått tillatelse, og så latt en annen reise til Norge på søkerens identitet. Svak kontroll gjør også at flere kan oppholde seg i Norge på samme identitet.
– Systemet vi har i dag, åpner for at utlendinger relativt enkelt kan operere med flere identiteter, sier leder for Nasjonalt ID-senter Arne Isak Tveitan.
Sikker identifisering
NID-senteret har nå kommet med en rapport som søker å se på om økt bruk av biometri som metode kan bedre identitetsarbeidet. I rapporten synliggjøres de mulighetene og begrensningene som ligger i opptak, lagring og deling av biometri når det gjelder identitetsarbeidet til aktørene i utlendingsforvaltningen. Dette fordi biometri er den sikreste måten å fastslå identitet. De påpeker at identitetsmisbruk er et stort og voksende problem i samfunnet generelt, og at utlendingsforvaltningen har behov for kontroll og bedre muligheter for å kunne vurdere identitet. Videre understreker de det viktige med å arbeide med preventive tiltak for å bekjempe identitetsmisbruk.
Som det heter i NID-rapporten baserer både Folketrygd, skattesystemer og andre registre seg på standardisering og kvantifisering av befolkninger som basis for å hente inn informasjon, planlegge og å fordele ressurser. Og derfor oppstår det utfordringer i utlendingsforvaltningen og andre offentlige etater når noen mennesker forsøker å tilegne seg rettigheter de ikke har krav på.
NID peker på at det er stor utfordring for utlendingsmyndighetene at utlendinger som søker beskyttelse eller annen oppholdstillatelse, ankommer uten reisedokumenter. Ifølge Politiets utlendingsenhets årsmelding for 2011 fremla bare 9 prosent av asylsøkerne i 2011 reisedokumenter i forbindelse med asylregistreringen.
Løsningen ifølge NID-senteret, er altså å ta i bruk biometri. Med begrepet biometri menes først og fremst ansiktsfoto og fingeravtrykk. Ifølge NID vil biometrisk identitetskontroll redusere muligheten for identitetsforveksling og identitetstyveri og forhindre at utlendinger opererer med ulike tillatelser under ulike identiteter.
Det heter at i dag tas det opp biometri av utlendinger i visse tilfeller, men at biometrien lagres i forskjellige databaser, avhengig av sakstype. Dette fører til at en utlending som oppholder seg i Norge, kan være registrert med forskjellige identiteter i forskjellige databaser, og på den måten kan operere med ulike identiteter i Norge. Det vises til at i dag tas det opp biometri for pass, reisebevis og oppholdskort, men de biometriske dataene lagres ikke i en database, de er bare lagret i selve kortet eller reisedokumentet. I de tilfellene utlendinger ikke kan dokumentere identiteten sin, eller hvis de legger frem falske dokumenter eller dokumenter med lav eller ingen etterprøvbarhet, mener NID det er nødvendig å finne nye metoder og verktøy.
Videre heter det at behovet for en sikker identifiserings- og verifiseringsmetode i utlendingsforvaltningen underbygges av at stadig flere blir avslørt i identitetsmisbruk. Men de sier også at det ikke finnes statistikk på omfanget av identitetsmisbruk, samtidig som det er en utfordring som NID-senteret vil ta tak i.
Her kan du lese Nasjonalt ID-senter sin rapport: Biometri og identitet. Utfordringer og nye muligheter for utlendingsforvaltningen.