VG 2.februar 2013 av Alexandra Irene Larsen, stipendiat i religionssosiologi ved Universitetet i Agder, basert på essay hun har i boken Venstreekstremisme – ideer og bevegelser Gjengitt med Larsens tillatelse. Minner også om kronikken i Agderposten i fjor der jeg fremmet liknende kritikk, Sang salmer eller hyllet Hitler?
Midtøstenstudiene er dominert av tidligere venstreradikalere med et verdensbilde som romantiserer den totalitære islamismen, skriver Alexandra Irene Larsen, som tar et oppgjør med sentrale norske forskere, flittig bruk som ekspertkommentatorer av media.
Berøringsangst
Disse står for en tolkning av islamismen og Midtøsten der tredjeverden-romantisering og antiamerikanisme blir brukt til å normalisere politisk ekstremisme og stemple enhver kritikk som «islamofobi».
Mange av fordommene som preger Midtøsten-studier er en direkte arv fra Edvard Said og hans sinte bok Orientalisme (1978). Med sitt sterke engasjement for palestinerne, klarte ikke Said å holde sitt politiske og profesjonelle virke atskilt. Det fantes ikke sannheter, bare «narrativer», og fakta ble redusert til det enhver vil gjøre ut av dem. Man skulle ikke kritisere «de andre». Det var ens egen kultur som skulle dekonstrueres og tas et oppgjør med, mens andres kulturer og tradisjoner skulle forstås og bevares.
Resultatet har blitt en berøringsangst overfor ikke-vestlige totalitære, antidemokratiske og undertrykkende strømninger.
Frigjøringsbevegelser
Innflytelsen til Said falt sammen med to andre prosesser. Den ene var radikaliseringen av samfunns- og humanistfagene i etterkant av ungdomsopprøret. Den andre var at mange venstreradikalere på 1980-tallet forlot aktivisttilværelsen og søkte tilbake til universitetene. De tok med seg venstresidens postkoloniale skyldkompleks og antirasisme og kanaliserte dette inn i fag som Midtøsten-studier, minoritetsstudier og antropologi.
Fagene skulle nå tjene sosialismens og arbeiderklassens interesser og forskningen skulle avsløre og motarbeide Vestens imperialisme.
Opprørsgrupper i den tredje verden var ikke ekstremister men per definisjon frigjøringsbevegelser, og deres bruk av vold og undertrykkelse var berettigede, eller i det minste forståelige, svar på Vestens overgrep. Slik ble det gjengs i akademia å forsvare ikke-vestlig ekstremisme, heri islamismen.
Rosenrøde bilder
I Skandinavia er innflytelsen fra Said kanskje mest tydelig hos den svenske religionsviteren Mattias Gardell som har bakgrunn fra den revolusjonære bevegelsen Antifascistisk aktion. Hans bok Islamofobi (2010) har blitt populær og er til og med pensum på islamstudier ved Universitetet i Tromsø. Som Said har også Gardell en tydelig politisk agenda. Han skummer overflaten på jakt etter løsrevne sitater som passer hans verdensbilde, og presenterer disse som essensen av Vestens akademiske og offentlige virke.
I Norge har den tidligere AKP (ml)-eren Bjørn Olav Utvik, nå professor ved Universitetet i Oslo, vært med på å utforme feltet med en venstreradikal politisk slagside.
Utvik har blant annet pekt seg ut i å forskjønne de faktiske forhold i den arabiske våren. Han påstår at islamismen moderniserer, fremmer utdanning og politisk aktivitet, fordrer økonomisk utvikling og skaper større individuell frihet – mens den i realiteten gjør akkurat det motsatte. Han har uttalt at islamistiske verdier skiller seg fælt lite fra sekulære verdier, hvilket sier en del om det rosenrøde bildet Utvik ønsker å tegne.
Sprer romantisering
Sharialoven, mener Utvik, er ikke-rasistisk og «mer vidsynt» enn hva det kristne Europa var. Det er kanskje derfor han ikke er videre bekymret for islamiseringen av Egypt under Morsi og Det muslimske brorskapet. Utvik har gjentatte ganger påstått at Brorskapet er som en kristenkonservativ vekkelsesbevegelse. I mellomtiden fordrives religiøse minoriteter i Egypt, rettssystemet spilles ut, sharialover forfektes og Morsi styrer mot et regelrett diktatur.
Disse forestillingene har spredd seg videre til nye generasjoner studenter og forskere som ikke selv har en venstreradikal bakgrunn.
Heller enn å ta et oppgjør med fagets ideologiske røtter deltar forskere som Oddbjørn Leirvik, Knut Aukrust, Knut Vikør og andre i å spre romantiseringen av islamismen. Islamofobi har erstattet «orientalisme» som den vestlige akademias skamplett. På samme måte som med orientalismen har anklagerne lite empiri på islamofobiens manifestasjoner: den er latent overalt.
Trussel nedtones
Dette er ikke kun et norsk eller skandinavisk fenomen. Utvik og Gardell gjør akkurat det Martin Kramer i sin bok Ivory Towers on Sand påstår at amerikanske Midtøstenforskere har gjort. Ettersom islamismen møtte større mistenksomhet i Vesten kom Midtøstenforskerne like godt på ideen med å plassere de islamistiske grupperingene i kategorien «demokratiserende».
Så lenge de ønsket noe annet enn det bestående var de «reformvennlige» og burde aksepteres og støttes.
Slik blir trusselen ved fremveksten av radikal islam nedtonet og nærmest latterliggjort – den er konstruert av media, eksperter og byråkrater som er fordomsfulle mot muslimer.
Empiri foran myter
Islamforskerne har blitt skyldige i det de selv i sin tid anklaget andre vestlige intellektuelle for: Å konstruere en fortelling med selektive fakta, ubegrunnede generaliseringer og tendensiøs språkbruk for å tjene et bestemt politisk formål. Ved å så aktivt forskjønne den virkelighet som utspiller seg har feltet konstruert en type samfunnsforskning som overbeviser ikke med sin rasjonalitet, men med sin retorikk.
Dette er en dyster avsporing av vestlig akademisk ånd, med potensielt farlige konsekvenser i møte med en fremvoksende totalitær islamisme.
Det er derfor på høy tid at fagfeltet åpnes opp, går til kildene, vektlegger empiri foran myter og blir bedre på selvkritikk.