Spørsmålet og svaret er 19 år gammelt, og Oslo er ikke hva Oslo var den gang. Kjønnsfascismen har seget inn over hovedstaden vår, sist eksemplifisert med et treningssenter: menn ingen adgang.
Jeg fikk assosiasjoner til et skilt på en restaurantdør i Islamabad: svarte og tjenere ingen adgang.
Jeg fikk assosiasjoner til drosjer i Oslo: hunder ingen adgang.
Jeg fikk assosiasjoner til Londons nye patruljer, kalt muslimpatruljen: kvinner og homser, get lost.
Jeg fikk assosiasjoner til såkalte sensitive soner i Frankrike: franskmenn, jøder og homofile ingen adgang.
Så, hva er begrunnelsen som gis åpent, og uten blygsel, for hvorfor muslimske kvinner nå tilbys et eget treningssenter, som også vi ikke-muslimske kvinner (enn så lenge?) får lov til å tøye og bøye på?
Da er vi tilbake til den 19 år gamle historien innledningsvis:
– Mange menn kvier seg for å sende kvinnene til treningssentre der menn har adgang, sier Hussain Al Kazaale. På Eva Fitness kan minoritetskvinnene trene uten å frykte menns blikk.
(…)
– Jeg vet hvordan mennene i for eksempel pakistanske eller arabiske miljøer tenker. Mange kvier seg for å sende kvinnene til treningssentre, men når de hører at det kun er kvinner her, føler de seg trygge. Også kvinnene føler seg komfortable, når de kan ta av seg hijaben og vite at det ikke kommer menn inn, sier Al Kazaale
Kjønnsfascismen omtales som integrering. Jeg kan betakke meg.
Mine tanker går til min avdøde mor. Oppvokst i pietistiske Egersund. Der hun sankthansaften i 1958, 20 år gammel, feiret kvelden og natten på Skadbergsanden, sammen med jevnaldrende av begge kjønn. Der var også min nyinnflyttede far og ferske lektor i byen.
Resultatet av vår kulturs åpne vennskapelig omgang mellom kjønnene har signert denne kommentaren.
Ja, det er lov å kjenne på sorg over hva vi mister. Men som Jonas Gahr Støre sa det 1.november i fjor: ”Vi må leve med det”, altså med kjønnsfascismen. Det er en del av det ”nye norske vi”.