Jeg føler dypt med Erik Schjenken, som nå tvinges til å gå gjennom et to ukers nytt mareritt i rettssalen, denne gangen Borgarting lagmannsrett (26.februar – 8.mars). Elin Ørjasæther har summert opp bakteppet helt presist så bra, at jeg låner hennes ord:
Husker du ambulansesjåførene som forlot bevisstløse Ali Farah i Sofienbergparken? Da husker du noe som aldri skjedde, men som Dagbladet diktet opp for å selge flere aviser.
Farah var nemlig ikke bevisstløs da ambulansen kom, og heller ikke da den dro. Han var våken, oppreist og fremsto som bevisst.
Han åpnet smekken, dro fram penis og tisset på en av ambulansesjåførene, tok et par skritt og fullførte på ambulansen. Sjåførene trakk den konklusjon at han burde fraktes til legevakten i politibil, på grunn denne oppførselen.
En feilvurdering
Den konklusjonen ville også en trenet lege ha trukket, uttalte en professor i akuttmedisin i saken . Han beskrev hvordan en hjerneblødning en sjelden gang kan føre til at urinering kan se viljesstyrt ut, når den faktisk er et første tegn på alvorlig skade.
Ambulansesjåførene gjorde altså en feilvurdering av Farahs tilstand, men en feilvurdering som de fleste leger ville vurdert på samme måte som ambulansesjåførene.
Etter at ambulansen dro fra stedet ventet ikke Farahs venner på politibilen men fikk fatt i en drosje. Farah gikk selv inn i drosjen og selv ut av den og inn på legevakten, der han måtte vente lenge. Først da Farah ble dårligere en drøy time senere, bestilte Legevakten ambulanse for å ta røntgen på Ullevål.
Han ankom Ullevål kl 19.13. Heller ikke der ble alarmen slått med det samme. Etter å ha tatt CT-røntgen ca kl 20.00 ble Farah lagt til observasjon i flere timer. Først ved midtnatt ble han lagt i kunstig koma (respirator) og han ble til slutt operert kl 01.00.
Men denne versjonen passet ikke Dagbladet, som hadde en annen agenda. Derfor snudde avisa ryggen til sannheten, og holdt standhaftig ved løgnen: Schjenken og kolleger ville ikke behandle en bevisstløs mann, så skadet at han tisset i buksene sine. Hvordan kunne Schjenken og kollegene gjør noe så ondt? Fordi de er rasister, mente Dagbladet. Ali Farah er nemlig afrikaner fra Afrikas Horn.
Den samme rasismen i Dagbladet slo ut i all sin groteskhet i 2009, da avisa tillot at de groveste udokumenterte påstandene ble fremmet dag ut og dag inn av en kvinne fra samme Afrikas Horn, Amal Aden. Da var avisas agenda å frata HRS, som avisa mener er en brysom politisk stemme med alt for mye makt, driftstøtten og all troverdighet. Dagbladet sank ned på barnehagenivå, og viste hvor lite avisa har forstått av integrering og æreskultur. For hvis det å være integrert handler om dyresex og vodka i kaffen på jobb, kan man egentlig bare pakke sammen og overlate integreringsarbeidet til Dagbladet. Det verste i denne saken var at Dagbladet visste at Aden løy, men saken var for god for avisa og dens agenda, så Dagbladets aktivister klarte ikke å unndra seg fristelsen. De smertene og den belastningen de påførte uskyldige, HRS, var helt uvesentlig.
Dagbladet opptrådte med en kynisme man ikke forstår rekkevidden av før man selv har opplevd det på kropp og sinn. Og resten av media tiet, med unntak av en journalist i Nettavisen, Arild J Waagbø, som publiserte én artikkel.
Det var mange redaksjoner vi prøvde å få til å se på saken, men ingen ville, heller ikke Elin Ørjasæther. Det er umulig å tolke dette annerledes enn at man ikke våget å satse eget skinn, da det å faktisk avdekke at Aden løy om samtlige forhold, kunne ført til urettmessige rasismeanklager. At den hvite var offeret og den svarte var overgriperen (med eksepsjonell god drahjelp av media), ser jo fremdeles ikke pent ut på papiret og er ikke det som gir fortsatt billett til de sobre salongene.
For vår samfunnsånds skyld, er en ny knusende dom mot Dagbladet i Schjenken-saken helt presserende. Slik kan kynismen i media få seg en i solar plexus, og forhåpentligvis få en preventiv effekt og derav en noe mer sannhetssøkende journalist- og redaktørstand.