Lambda-museet slik det ser ut på tegnearket
De aller fleste er nok enig i at arven etter Edvard Munch ikke forvaltes godt nok per i dag, en arv som anslås å ha en verdi på 20-40 milliarder kroner. ”I verdens rikeste” land klarer vi altså ikke å ivareta arven etter en av våre største kunstnere. Og det til tross for at det, alltid omstridte, Lambda-museet, ”bare” har en investeringskostnad på et sted mellom 2,5 og 4 milliarder kroner, med kanskje om lag 350 millioner kroner årlig i driftsutgifter for kommunen. Så mye burde kanskje en arv av Munchs verdi være verdt.
For det er kanskje ikke all verden for ”verdens rikeste land”, men for Oslo kommune er det helt urealistisk. Lambda-knekken ville etter all sannsynlighet blitt stående som symbolet for det som i uoverskuelig fremtid ga en økonomisk knekk for Oslos økonomi som var å anse som et nådestøt.
Oslos bestiller egen rapport
I juni 2011 publiserte HRS rapporten ”Oslo kommune gjeldstynges”. I sum fremkommer det her at skatteevnen faller for Oslos borgere og kommunens gjeld øker. Og gjelden øker svært raskt. Det samme gjør befolkningsveksten, som i hovedsak er innvandringsdrevet. Ergo er det to strømninger som drar i hver sin retning.
Talspersoner for Oslo kimset av ”skremmebildet” HRS presenterte. Alle byer med respekt for seg selv har da befolkningsvekst, var gjennomgangstonen for de som elsker å fremstå som urbanister. Men likevel, da Oslo kommune la frem budsjettforslaget for 2013 var ikke tonen riktig så kjepphøy lenger, og kuttet for bydelene lå på vel 316 millioner kroner. Og da vil jeg legge til: altså allerede et kutt som er mindre enn hva det antas å drifte Lamdba årlig.
Oslo kommune, avdelingen for finans, har således selv bestilt en rapport fra Agenda Kaupang. Rapporten ble ferdigstilt i oktober 2012, men Oslo kommune har ikke anstrengt seg for å skape noen blest om den. Tvert om kanskje, da det i forordet står at ”En korrekturoppgave er drøftet med oppdragsgiver i juni 2011.” Nå kan selvsagt 2011 være en skrivefeil, men uansett er det betydelig tid som er benyttet på ”korrektur”. Og for den som leser rapporten fremstår den som å være skrevet med ”påholden penn”.
Oslo demper ned realitetene?
Jeg skal forklare hva jeg mener med påholden penn. Allerede i ”Sammendrag og konklusjon” er det påfallende mange ganger hentydet til at Oslo har betydelige økonomiske utfordringer, men at disse ville ha vært der uavhengig av befolkningsvekst. Det henvises blant annet til investeringsbehov for slitte bygninger og standardheving på infrastruktur. I beste fall kan dette kalles en prioritering, og er altså et valg som Oslo kommune ikke lenger har, nettopp på grunn av befolkningsveksten. Du kan ikke velge å restaurere en slitt skole, hvis du samtidig mangler skoleplasser. First thing first.
Et annet eksempel er således følgende:
”Oslo har ikke ledig kapasitet i barnehager, skoler, transporttilbud etc. Dette betyr at Oslo må investere betydelige beløp for å øke kapasiteten. Selv uten befolkningsvekst vil endringene i alderssammensetningen i befolkningen medføre behov for store kapasitetsutvidelser særlig innen skolesektoren. ”
Ja vel, hvor troverdig er det at kapasitetsutvidelsen ville vært betydelige innenfor de gitte eksempler uten befolkningsvekst, men på grunn av endringen i alderssammensettingen? Hvor mange barnehage- og skoleplasser ville det skapt behov for?
I sammendraget uttrykkes det også bekymring for at inntektssystemet ikke i tilstrekkelig grad tar høyde for at kommunene trenger investeringsmidler knyttet til vekst. De har beregnet at netto lånegjeld vil vokse fra 12,3 til 85 milliarder kroner (i 2030!) med den antatte befolkningsveksten. Dette innebærer en økning i gjeld per innbygger fra 20 000 kroner i 2011 til 107 000 kroner i 2030. Men hør så hva som følger:
”Hovedårsaken til denne negative utviklingen er likevel ikke veksten, men at utgiftsnivået knyttet til drift i Oslo er langt større enn inntektene gir grunnlag for. En utfordring i den sammenheng er den sterke veksten i pensjonskostnader.” (min utheving)
Med andre ord: Høy befolkningsvekst krever investeringer og når inntektene ikke står i samsvar med investeringene, må kommunen låne. Da øker gjeldsraten raskt (siden det heller ikke kommer tilsvarende inntekter fra noe annet sted, heller tvert om på grunn av inntektsutjevningen i det statlige inntektssystemet). Men likevel er det altså ikke befolkningsveksten og de tilhørende investeringer som er utfordringen, men driften (sic!). La meg si det slik: det er to sider av samme sak. Det koster å investere (i for eksempel nye barnehager) og det koster å drifte (de samme barnehagene). (Og PS! Hva gjelder å trekke frem framtidige pensjonskostnader som det store spøkelset, er ikke dette riktig, i alle fall ikke om en skal legge til grunn kommunens egne beregninger. Se mer i vår rapport, op.cit).
En annen kuriositet er at målet for oppdraget til Agenda Kaupang nettopp er å klarlegge hvordan befolkningsveksten vil påvirke Oslo kommunes økonomi. Det er tre hovedspørsmål som søkes besvart:
- Hvordan vil veksten påvirke inntektsutviklingen
- Hvordan vil veksten påvirke driftsutgiftene
- Hvilke investeringer vil Oslo kommune måtte gjøre som følge av veksten
Galt er det og galt blir det
Men om nå Agenda Kaupang aldri så mye prøver å dempe ned befolkningsveksten faktiske påvirkning for Oslos økonomiske situasjon, så forteller rapporten i sum at Oslos økonomi er på full fart inn i en elendig forfatning. Konklusjonen er:
”Etter å ha beregnet virkningene av større inntekter og lavere investeringsutgifter som alternativ til hovedalternativet der man viderefører dagens utgiftsnivå regnet pr. innbygger korrigert for behov, er vår konklusjon at det eneste tiltaket som sikrer god økonomi for byen på lang sikt er å redusere netto utgiftsnivå.” (min utheving)
( …)
Det er langt mer virkningsfullt for økonomien å gjøre dette på to år enn på fem år, men det er også langt vanskeligere. Befolkningsveksten er så stor at de samlede driftsutgiftene fortsatt vil vokse selv om utgiftene pr. innbygger reduseres som foreslått.”
Oversatt: Den voldsomme veksten i gjelden som vil følge av befolkningsveksten er ikke håndterbar og derfor må det kuttes kraftig i driftsbudsjettet. Da er det dét velkjente ”rammekuttet” slår inn – det vil si at bydelene får jamt over mindre og mindre penger, altså mindre penger til barnehager, skoler, eldre- og sykehjem osv.
For øvrig heter det også i rapporten at ”Stor vekst gjør ikke situasjonen bedre i 2030. Den blir heller ikke mye verre siden befolkning og investeringer kan forventes å øke om lag like mye.” Ergo: bedre blir det ikke frem til 2030, men ikke verre heller. Akkurat sistnevnte tillater jeg meg å stille spørsmål ved.
Vel optimistiske premisser?
Når det heter at sitasjonen neppe blir verre i 2030 henger det samme med de premisser som er lagt til grunn for analysen. Her skal jeg nøye meg med å nevne et par.
Befolkningsveksten som legges til grunn er SSBs mellomalternativ. Den har halvparten så høy vekstrate som faktisk vekst de siste fem årene, og tilsier en nettoinnvandring i 2030 på i overkant av 8 000 personer. Den registrerte nettoinnvandringen i 2010 var over 42 000 personer. I tillegg forventes fruktbarheten å gå ned (færre barn per kvinne).
Det legges videre til grunn svært lave såkalte enhetskostnader, altså kostnader per ny barnehage-, skole-, alder/sykehjemsplass osv. Interessant er det også at det fremkommer at Oslo kommune selv har påpekt dette til Agenda Kaupang, men samtidig at Oslo bruker ”mindre enn det vi har lagt til grunn for reinvesteringer og standardheving.” Så mye for betydningen av reinvesteringer og standardheving versus befolkningsvekst.
Optimisme råder også når det gjelder utdanningsnivå og skatteinntekt:
”Det viser seg ellers at inntektene varierer ganske mye med alder. Det virke ganske logisk at inntektene faller med alder over 55 år. Man kan imidlertid regne med at dette gjør seg mindre gjeldende jo høyere utdannelse innbyggerne har. Oslo har i utgangspunktet betydelig høyere utdanningsnivå enn landet. Man kan dermed regne med at konsekvenser av aldring på skatteinntektene blir litt overvurdert. Veksten i befolkningen i Oslo skyldes imidlertid i stor grad stor innflytting fra utlandet. Dette trekker lønnsnivået en del ned. Med to sterke faktorer som trekker i hver sin retning vil vi i vårt hovedalternativ legge til grunn at skatteinntektene blir stabile.”
Dette er en tvilsom konklusjon: Riktig nok er det mange med høy utdanning i Oslo per i dag, men så lenge veksten i all hovedsak utgjøres av innvandring, og hovedandelen av innvandrere i Oslo har ikke-vestlig bakgrunn, har Oslo også høyest andel uten registrert utdanning eller lav utdanning. I tillegg til dette følger at mange av dem som flytter ut av Oslo, er ressurssterke småbarnsfamilier (typisk nordmenn). Så da gjenstår det å se om faktorene høy utdanning og innvandring bidrar til at skatteinntektene blir stabile. Jeg har mine tvil.
Så vi kan nok se langt etter et Lambda i Oslo – hvis ikke staten kjenner sin besøkelsestid. Hadde jeg vært politiker i Oslo hadde jeg tatt med meg tallene til Oslo opp til kulturministeren og gitt følgende beskjed: ”Oslo vil gjerne bevare arven etter Munch på en bedre måte, men all den tid det er staten som styrer innvandringen og Oslo som i hovedsak bærer kostnadene, må staten betale tilbake ved å ivareta en nasjonal skatt.”
Selvsagt, hvis nasjonalskatter betyr noe.
Rapporten fra Agenda Kaupang: Økonomiske konsekvenser av befolkningsvekst