Vi lever i et samfunn med et helt annet volds- og trusselnivå enn for bare ganske få år siden. Drapet av Theo van Gogh i 2004 opplever jeg kan settes som et veiskille for den frie ytringens kår i Europa. Trusler fikk dødelig konsekvens. (Noen vil kanskje hevde skillet bør settes ved fatwaen mot Salman Rushdie, andre igjen vil kunne peke på karikaturkrisen og dens brutale følger fra og med 2006. Den viktige debatten kan vi eventuelt ta en annen gang.)
Selv er jeg så heldig at jeg har fått beskyttelse av myndighetene ved at jeg er tildelt sperret adresse, såkalt sikkerhetskode. Det samme gjelder Rita Karlsen.
Dette gir en avgjørende frihet i det daglige arbeidet: frihet fra frykten for voldelige ekstremister.
I det jeg vil kalle ytterliggående miljø der konspirasjonsteorier trives godt, som i Vepsens lokaler, ledet av en person som har agitert for bruk av politisk vold, spekuleres det i hvorfor rights.no publiserer artikler under pseudonym. (Ny rapport i dag om «hatgrupper», som best kan karakteriseres som en tull og tøyse-rapport.) En teori som lanseres er at ved å bruke pseudonym kan vi andre i HRS ”distansere” oss ”fra innholdet” i artiklene, samtidig som vi ser oss ”tjent med å spre dem”.
Dette er ren konspirasjon. Den brutale virkeligheten er denne: de to det handler om, Madam Mim og Sarah Estard, lever ikke på sikkerhetskode. De våger ikke signere med sitt virkelige navn i dagens hat- og voldsklima, samtidig som de brenner for det gode samfunnet, og derfor ønsker å gi sitt bidrag i kampen for å bevare frihetsverdiene.