Aftenpostens prioriteringer kan vi lite gjøre med, men vi foreslår at de ansvarlige i avisen tar en runde på hva som var formålet med å publisere Antirasistisk senter sin ukonstruktive kronikk. Kronikken kan dessuten rent ut defineres som en hatkronikk. Men når Aftenposten nå engang har prioritert som de har gjort, så burde de selvsagt også være rause nok til å gi oss et tilsvar i samme lengde – om ikke annet i nettversjonen. Men den gang ei, vi avspises med 3.000 tegn i Aftenposten, uavhengig av om vi snakker nett eller papir. Her følger vårt tilsvar i uavkortet form:
Av Rita Karlsen, daglig leder, og Hege Storhaug, informasjonsleder
Antirasistisk senter (ARS) sliter. Gjentatte ganger har Human Rights Service (HRS) avdekket deres bånd til ekstremisme, her forstått som ikke å støtte oppunder menneskerettigheter. Artiklene er publisert på nettsiden vår, rights.no, inkludert i februar i år. Hva forteller de?
At ARS samarbeider med moskeer som står for en totalitær ideologi, islamisme. ARS arrangerer Tea Time på statens regning i lokalene til Islamic Cultural Centre, en moské omtalt slik i en nyhetsartikkel i Aftenpostens 29.mai 2009: ”Moskeen Islamic Cultural Center har aldri lagt skjul på hvor den henter sin ideologiske inspirasjon: Fra Jamaat-e-Islami i Pakistan, en organisasjon som ansees å være en ekstrem gruppe i ytterkanten av det religiøse og politiske landskap.” Dette er helt korrekt.
Holocaust-fortaler
Videre samarbeider ARS tett på flere områder, inkludert Tea Time og norsk ungdom som vurderer å konvertere til islam, med Basim Ghozlan i Rabitamoskeen. Ghozlan er kjent for ikke å ta avstand til verdens fremste sunniislamist Yusuf al-Qaradawi, endog da han fortalte om sin drøm om å fullføre Hitlers Holocaust. Ghozlan nektet å uttale seg til Aftenpostens journalist (15.februar 2009). For Ghozlan er Qaradawi et ”nydelig menneske” (rights.no 9.12.2011, ”Qaradawi ’et nydelig menneske’”). Qaradawi er alle frihetsverdiers antitese.
Under høring på Stortinget 18.oktober i fjor fremmet ARS Rabitamoskeen som ”et av de stedene der det er høyest under taket”. Derfor samarbeidet, fortalte de våre folkevalgte.
Nei da, du leste riktig.
Aksept for vold
Det stopper ikke her. Etter 22.juli fikk ARS midler av daværende inkluderingsminister Audun Lysbakken for å bekjempe ekstremisme, og ansatte tidligere generalssekretær i Islamsk Råd (IRN), Shoaib Sultan. Sultan ville ikke kommentere hva han mente om Qaradawis drøm om et nytt Holocaust, kunne Aftenposten referere i overnevnte artikkel. Ei heller klarte han som generalsekretær å ta avstand fra at homofile drepes i Iran. År ut og år inn kom det ikke svar. Sultan ventet forgjeves i flere år på at Qaradawi skulle hjelpe han med en uttalelse.
At ARS meldte seg på et arrangement i Rabitamoskeen for å hedre en norsk statsborger og jihadist i Syria som var meldt død i kamp, føyer seg inn i mønsteret. Her fra invitasjonen 13.oktober 2012 på Facebook: ”Mohamed har ofret sitt liv i kampen for rettferdighet og frihet for det syriske folk, og vi ber Allah (SWT) om å velsigne ham med det høyeste paradis. Amiin!”
Ifølge historieprofessor Øystein Sørensen er restene av den totalitære venstresiden å finne i et omland der man ikke selv er villig til å begå vold, men der man ”kan forstå hvorfor andre gjør det. Derfor finnes en viss aksept for vold og brutalitet i det godes tjeneste. Under ligger gjerne en forestilling om venstresidens fundamentale godhet, som i neste omgang slår ut i en vilje til å forstå og bortforklare ekstremisme og vold”, for å låne ordene til Dagbladets kommentator Jon Olav Egeland (18.februar).
ARS’ angrep på HRS synes således å være et desperat forsøk på å få søkelyset bort fra sin egen tilknytning til ekstremisme. Men heller enn å gyve løs på andre, burde de ryddet opp i eget reir.
Svensk debattklima
Vel så interessant er det at ARS enda ikke har forstått et kvidder av en skribent som pseudonymet Julia Cæsar (som er journalist). Cæsar bor i Sverige og etter den interessante oppvisningen vi nylig har hatt i Norge om svenske journalisters fortolkning av norsk kultur og debattklima, sier det vel sitt om hvilket regime som råder i Sverige. Så derfor har ARS helt rett i én ting: HRS’ penn er langt mer moderat enn de sitater ARS trekker frem. Det er fordi at det norske debattklimaet ikke har latt seg overstyre av desperate antirasister som ser spøkelser på høylys dag. Det er faktisk mulig å diskutere negative sider både ved innvandring og islam i Norge uten at folk flest fortolker det til innvandrerhat eller muslimfiendtlighet. Slik er det selvsagt ikke hos ARS, som tross alt lever av rasisme.
For øvrig stiller ARS sin kronikk seg i en særklasse når det gjelder generaliseringer. At kritikk av kleskodeks på jenter og kvinner, som for eksempel hijab, er ensbetydende med å sammenligne de samme med ”massemordere og klansmenn”, er så hinsidig at det ikke fortjener spalteplass. Og på toppen av det hele er det ARS som snakker om ”å kaste et mistenkelighetens skjær over en rekke mennesker”? En må være rimelig desperat for å bedrive slike ”analyser”, og det ligger tett opp til konspirasjonstenkning.
ARS som konspirasjonsteoretikere
Nettopp at ARS lever av rasisme fører til at deres eksistens avhenger av at fiendtlighet og hat (særlig mot innvandrer, da noen annen form for rasisme eksisterer ikke i ”antirasistene”) er tilstedeværende i vårt samfunn. Dermed blir deres fiendebilde sterkt preget av konspirasjonstenkning, og som Politiets sikkerhetstjeneste (PST) påpeker i sin åpne trusselvurdering: konspirasjonsteoretikere hevder å avdekke forhold som er svært alvorlige – og som de, som noen få utvalgte, kan gjøre noe med fordi de har gjennomskuet løgnene som preger samfunnet. Derfor har da ARS påpekt at ”vi er alle rasister”, selvsagt uten å vite det selv, og at såkalt institusjonell rasisme (rasisme bygget inn i samfunnssystemene) er et alvorlig problem. Men, vi trenger ikke fortvile: ARS har jo løsningen, bare de får mer penger. Og noen av de pengene de vil ha, er det HRS som per i dag har.
ARS får således gjerne fortsette med sine konspirasjoner. I HRS er det realiteter som teller. At det til tider kan bli vel monomant med kritikk av ekstremister, får vi heller bare tåle inntil flere innser sin besøkelsestid. Slik som for eksempel SV-leder Audun Lysbakken har gjort, der han endog har hevdet at han har stått i bresjen mot islamsk ekstremisme. Fint det, og så er det bare å håpe at samtlige av våre politikere ikke lar seg forlede av ”sin skjulte rasist”, men står opp for fellesskapets verdier: likeverd, likestilling, religiøs frihet og ytringsfrihet.