Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) som Aftenposten har ”fått innsyn i”, viser at andelen foreldre med innvandrerbakgrunn som hever kontantstøtte heller enn å ha barna i barnehage, har økt de siste årene. I 2006 var andelen kontantstøttemottakere blant innvandrerfamilier på landsbasis på 16 prosent. I 2011 var andelen steget til 33 prosent. Dette tilsier at en tredjedel av barna i Norge som utløser kontantstøtte, er fra innvandrerfamilier.
I Oslo, som har den høyeste andelen innvandrere, er tallene på kontantstøttemottakere blant innvandrerfamilier konstant høye, men også stigende: I 2006 utgjorde innvandrerfamilier 55 prosent av kontantstøttemottakerne, i 2011 var andelen på hele 68 prosent. Det tilsier at syv av ti barn i Oslo med kontantstøtte, er fra innvandrerfamilier.
Faksimile fra Aftenposten
NTNU-forsker Brita Bungum, som har forsket på kontantstøtten, er kritisk til hele ordningen. Hun viser til at ordningen hemmer integreringen og til den norske velferdsmodellen:
– Det er uheldig at så mange innvandrerfamilier mottar kontantstøtte, av to grunner. Den ene grunnen er integrering, og den andre er at den norske velferdsmodellen trenger så mange som mulig i jobb for å være bærekraftig i framtiden. Det er bra for mødrene å delta i arbeidslivet, og barna har godt av å være i barnehage – både med tanke på å lære norsk i tidlig alder og med tanke på å få flere arenaer å bevege seg på, sier Bungum til Aftenposten.
Småbarnsmamma Fatiha Aghbal, med bakgrunn fra Marokko og selv hjemmeværende med en toåring, i tillegg til to eldre barn på skole, vil derimot ikke sende sine barn i barnehage før de er tre år.
– Det er veldig greit med kontantstøtten, da får man litt ekstra å gå på. Jeg ville aldri sendt barna mine i barnehage før de er tre år, og jeg har selv jobbet i barnehage, sier hun til Aftenposten.
Statistikken avdekker at Aghbal har støtte hos mange innvandrerfamilier. I 2011 hadde rundt 70 prosent av ett- og toåringene med pakistansk bakgrunn kontantstøtte. For barn med irakiske og somalisk bakgrunn, var andelen henholdsvis 69 og 61 prosent. Av barn med polsk bakgrunn var andelen 52 prosent.
Anita Rathore, leder av Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene (KIM), sier det mangler dialog mellom politikerne og innvandrerne i saken.
– Er problemet at man har ordningen? Eller at en gruppe som man ikke ønsker skal bruke ordningen, faktisk bruker den? Det var ikke innvandrerkvinner man hadde i tankene da man opprettet kontantstøtten, og så blir man overrasket og opplever det som et problem når de bruker den, sier hun.
Rathore avdekker dermed at organet hun er leder av, svikter sine oppgaver. KIM burde nettopp tatt seg bryet med å formidle det sentrale med velferdsstaten Norge og hvordan den funger. Kontantstøtteordningen, som alle andre ordninger i vårt velferdssamfunn, er tuftet på at alle tar del i en samfunnskontrakt. Hvis en selv for eksempel ikke behersker norsk, bryter en denne kontrakten ved ikke å la sine barn få bedre mulighet til norskopplæring med å gå i barnehage. Eller, som jeg har fortalt om før, den pakistanske familien som jeg for litt tid tilbake var på besøk hos, der foreldrene har valgt å lære sin barn urdu/punjabi hjemme, for ”norsk lærer de jo når de begynner i barnehagen”. Og merk: her snakker vi barna til andregenerasjon, altså tredjegenerasjon, som svært få – og i alle fall ikke SSB – vil blande inn i noe ”innvandrerbakgrunn”.
Det synes også å være mange innvandrerfamilier som lever i den villfarelsen at det er ”helt greit” at kvinner ikke jobber, da det kan være i tråd med praksisen i landet de kommer fra og fordi Norge ”har råd til det”. Mange, både med og uten innvandrerbakgrunn, kan trenge en grundig innføring i Velferdsstaten Norges ABC.