Hun bergtar enhver arena hun trer inn på – utenom hos de ytterliggående på venstresiden, på høyresiden, og der befinner også islamistene seg. Da Sabatina James entret Trykkefrihedsselskabets arrangement i går, var det ikke en eneste tilstedeværende som ikke ble blindet av den subkontinentale diamanten som flagger den kristne nestekjærligheten. Derav tittelen Guds supermodell.
I lokalene telte jeg mellom 10 og 15 personer fra sikkerhetstjenesten og politiet, naturlig nok, da Sabatina er drapstruet og lever i skjul i Tyskland, og fordi Lars Hedegaard også deltok på arrangementet og introduserte henne med disse ordene: Hvor mange vil orke å betale den prisen Sabatina James har betalt for å følge sin overbevisning?
Hvor er politikeres visjoner? Lars Hedegaard og Sabaitina James, Tysklands svar på Ayaan Hirsi Ali i København lørdag. Begge forfulgte, begge nekter å tone ned flagget for ytringsfriheten.
James fremstår med en unik ynde, men hun har også både en skarp og humoristisk tunge som åpnet slik: ”Jeg er fortalt at Danmark er et tolerant land.” Hun pekte på denne hendelsen tidligere på dagen i København. Hun var blitt intervjuet av en danskpakistansk journalist, gift med en etnisk danske. Drosjesjåføren spurte henne om mannen hadde konvertert til islam, hvilket Sabatina bekreftet. ”Mashallah,” utbrøt sjåføren i glede (en velsignelse, udelt positiv). Sabatina utfordret han: hva synes du om saken mot Asia Bibi, den pakistanske kristne kvinnen som er anklaget for blasfemi og som risikerer livet.
”Alle som kritiserer profeten fortjener å dø,” var svaret.
Derfor fortjener også James døden, i følge blant annet hennes egen familie.
Fra Little Norway i Pakistan
Hun er født i en liten landsby ved Gujrat i Punjab, altså i Little Norway. I årene hennes flyter mullah-blod, for hennes bestefar er nettopp mullah, og James lærte tidlig koranen på arabisk. Da den våkne jentungen utfordret bestefaren om det meningsløse: hvorfor pugge tekster man ikke forstår, var svaret at belønningen kommer i paradis.
Faren migrerte til Østerrike og etter kom kone og fire barn til landet med den paradisiske velstanden. Det første sjokket for Sabatina, da 10 år, var at nabokvinnen fremdeles var i live. Hun hadde to barn, og ingen ektemann!
Beskjeden fra foreldrene var ikke til å ta feil av: vi skal ikke integrere oss i den østerrikske kulturen. Folket her har ingen verdier, ingen moral. Se bare på kirkene, de står tomme.
Skolen ble en frisone og Sabatina integrerte seg. Men da moren avslørte at de klærne hun forlot hjemmet i om morgenen, ikke var de klærne hun brukte på skolen, eskalerte volden og førte henne til krisesenter, og derfra hjem igjen. Mot sosialtjenestens ønske, ble en fryktsom Sabatina med på ferie til Pakistan, 16 år gammel. Der ble det fattet vedtak om at den avtalen moren og hennes søster hadde inngått for mange år siden skulle effektueres: giftermål med Salman, fetteren.
Den opprørske tenåringen responderte slik:
”Hei, Salman, du var min bror. Nå skal du bli min ektemann!”
Hun trodde hun kunne le det hele bort.
Jenta i tradisjonelle pakistanske klær og med dupatta (sjal) over hodet – toppet med baseballcap (!) – skulle komme på bedre tanker. Familien slet med å finne en madrassa som ville åpne dørene for den selvtenkende jenta som kunne smitte de andre elevene med sitt opprørsgen. Men de lyktes til slutt. Først en sunnimadrassa, dernest en wahabbimadrassa. Hvor var det verst? spurte jeg henne etter foredraget. Det var knapt noen forskjell. Begge stedene var preget av pugging av koranvers, som vers om å drepe de vantro, elendige materielle forhold, vold, total utestengelse fra resten av verden, anstand hvis man fikk gå ut i niqab, inkludert hanske for at ikke hud skulle falle noen i fristelse, og holdninger og verdier av en annen verden. Som da hennes elskede musiker Fateh Ali Khan døde og mantraet var:
”Nå råtner han i helvete.”
Et liv i den totale underkastelsen. Så legger hun til:
”Og vi ble innprentet doktrinen om at for å beskytte deg som muslim og fremme islam, har du lov til å lyge, ja, du har endog lov å spise svinekjøtt i dette henseendet.
Vi ble aldri oppmuntret til å stille spørsmål. Aldri stille et spørsmål ved koranen.”
Elevene ble dertil innprentet at å dø for Allah er den eneste garantien for å nå paradis (det ble hun også innlært på ordinær skole), og at en slik død også frelser familien din. Altså å drepe ikke-muslimer for å fremme Allahs sak, en overbevisning Sabatina bar med seg helt inn i voksenlivet.
He is on drugs!
Etter seks måneder i helvetes forgård resignerte Sabatina, det vil si hun laget en plan for hvordan komme seg tilbake til familien i Østerrike. Hun sa ja til å forlove seg, vitende at da måtte de sette henne på flyet hjem, og Salman kunne da søke visum for å gjenforenes med henne.
Men hun nektet å signere ekteskapskontrakten ved hjemkomst.
Så skjedde det: Sabatina møtte en troende kristen for første gang, Christian, som sa han ”hadde møtt Jesus”:
”He is on drugs!” tenkte hun spontant.
Hun fortalte om vold og trusler i hjemmet.
”Du må be,” svarte Christian.
”Men jeg ber fem ganger om dagen,” repliserte hun.
”Kanskje du ber til feil Gud?” svarte han spørrende.
Neste møte med Christian var på en kaffebar like før julen ble runget inn. Han hadde en gave med til henne. Nei, det var verken julesjokolade eller liknende, det var en bibel, med kart over Israel bakerst:
”Og jeg som også hadde vært i madrassa! Kart over Israel! Og jeg som lærte at leser man bibelen får man kreft!”
Hun visste ikke hvor hun skulle starte lesningen, og slo tilfeldig opp en side. Der fant hun formuleringen ”søk meg og du vil finne meg”. Hun startet å sammenlikne de to fremste skikkelsene i islam og kristendommen, og ble svært overrasket over den himmelropende forskjellen mellom Jesus og Muhammed, som eksemplet med steining av kvinner som har hatt sex utenfor ekteskap, om Muhammeds krav om å drepe dem som faller fra.
Her la hun inn følgende historie fra en moské i Bonn der barna fikk beskjed om å gå hjem og trene seg på å kappe hodet av kyllinger, for slik å forberede seg på en dag å kappe hodet av de vantro.
Konverterer til dødsstraff
Sabatina konverterte i stillhet. Men ble avslørt, da bibelen ble funnet på rommet hennes.
Presset om å gifte seg fortsatte. Faren truet med å ta livet sitt ved å hoppe fra leiligheten i 7.etasje, moren spyttet og slo, og sa at hadde hun visst at datteren ville bli kristen, hadde hun drept henne som baby. Igjen bar det på krisesenter.
I det offentlige rommet ble Sabatina nå behandlet som en prostituert av andre pakistanere, da ryktet om hennes konvertering gikk som ild i tørt gress. Hennes verdi som ikke-muslim var under frysepunktet.
To måneders savn etter søsknene førte henne hjem igjen til et ”forsoningsmøte”. I stua ventet en mullah, fetteren Salman (som hadde kommet som ektemannen hennes da ekteskapskontrakten var forfalsket med hennes signatur, ført i pennen av faren), og resten av familien. Hun fikk et raust tilbud, ble hun fortalt. Vanligvis får man tre dager til å tenke seg om og konvertere tilbake til islam. De ga henne to uker til å vende seg mot Mekka igjen, ellers ventet døden henne.
Sabatina ba om politihjelp. ”Hvorfor konverterer du ikke bare tilbake?” ble hun først møtt med… Da politiet forstod hennes sterke personlige overbevisning og ble fortalt hennes bakgrunnshistorie, ble tonen en noe annen. Til politiet sa faren av Sabatina var psykisk syk. Når hun hadde vært i kontakt med sosialtjenesten opplevde hun den velkledde faren, som det offentlige trodde var en mild og tolerant mann, sin reaksjon slik: ”de som spiser svinekjøtt skal ikke fortelle meg hva jeg skal gjøre”, for som hun la generelt til: ”en dedikert muslim tar ikke mot en beskjed fra en ikke-muslim”.
Et nytt liv
Vi er nå i 2001, og den 21 år gamle kvinnen legger på flukt. De neste årene på 16 forskjellige adresser og med politibeskyttelse. I 2003 lanserte hun sin første bok, Sabatina. Fra islam til kristendommen – en dødsdom. Hun startet opp en hjelpeorganisasjon Sabatina EV for jenter og kvinner som utsettes for vold og overgrep i familien, for ”my passion is human rights”. Hun entrer talestolen i parlamentet, det ene TV-studioet etter det andre, underviser politiet, og hun blir nasjonal kjendis i sitt nye hjemland Tyskland.
Men motstanden er der. Politikere som ber henne om ikke å snakke om islam i sine foredrag om livet sitt. En fjernsynsredaksjon som velger henne bort fra sendingen etter krav fra en salafist, som endog presterte å si følgende under sendingen: ”Så lenge vi er i minoritet, gjør vi ingenting”, og det ble ingen reaksjoner. Reaksjonene hadde vært dramatiske hvis følgende hadde blitt sagt, påpekte Sabatina:
”Så lenge vi ikke er mange troende katolikker, så halshugger vi ikke folk.”
Men det er ”minoritetssyndromet” som gjelder, særlig for venstresiden: er man minoritet, så er man per definisjon et offer.
Sabaitna er derimot ikke et offer. Ja, hun synes det er leit at hun ikke kan ta seg en joggetur alene, og fra tid til annen er hun mektig lei alle truslene.
”Men dreper de meg, frykter jeg ingenting. Jeg har Gud.”
For: ”Hvis du kjenner sannheten, bryr du deg ikke om prisen.”
Og tross at hun har hatt betydelig suksess med å formidle budskapet sitt, er hun lei av alle dem som ”dreper budbringeren”.
”Hvis jeg var Angela Merkel”
Men hva kan gjøres for å reversere den negative utviklingen?
Sabatina vil at islamske organisasjoner og moskeer skal signere en kontrakt der de sier ja til demokratiet, der Muhammed defineres som en historisk person og ikke en rollemodell grunnet hans voldsideologi, og der det sies all vold i koranen for evig og alltid er ugyldig, dette som krav for økonomisk støtte.
Hadde hun vært Angela Merkel hadde hun videre sagt følgende: det bygges ikke en eneste moské til i Tyskland før det bygges kirker i Kabul.
Den politiske holdningen må være slik:
”Dere må gjerne komme til Europa, men tilpass dere våre verdier og vår kultur. Vi skal ikke tilpasse oss islam.”
Og så mener hun som Ayaan Hirsi Ali at ettersom så mange muslimer oppriktig ønsker å ha et nært forhold til en gud, bør de tilbys den kristne guden.
Komfortsonen
Tror Sabatina Europa de neste tiårene vil takle presset fra islam? Nei, fordi for få folk er modige. De fleste er opptatt av egen komfortsone: de fleste liker å bli likt, de liker ikke å bli definert som islamofobe og rasist. De fleste vil ikke risikere å miste jobbe – eller livet. Politikerne kjører appeasment-linja. De håper at hvis de fortsetter ”å mate krokodillen” blir de de siste som blir spist. Derfor blir det et clash of sivilisations:
”Hvis vi ikke våkner, og det tro jeg vi ikke gjør. For vi trenger mange med mot, og de mange har vi ikke i dag.”
Sabatina fortsetter:
”Om en generasjon vil vi ha mange muslimer i ledende politiske posisjoner og i andre sentrale samfunnsinstitusjoner. Når clashet kommer, vil de si: ‘det skjedde fordi vi ble diskriminert,’ sier Sabatina med en oppgitt latter. ”Da frykter jeg at det blir voldelig. Fordi enten vil europeerne ha vært altfor tolerante overfor islam mens andre vil gå til den andre yttergrensen og dra alle muslimer over samme lesten. Folk vil ikke klare å kontrollere seg.”