I et lengre intervju med Standard om kjønnslemlestelse, er dette de viktigste punktene Hirsi Ali tar opp:
- Glem tanken på at man får barn til å sladre på familien etter at de er lemlestet. Et barn kan ikke leve med skyldfølelsen for at foreldre blir dømt til fengselsstraff.
- Informasjonskampanjer for å bevisstgjøre aktuelle grupper om hvor skadelig kjønnslemleste er, er langt fra nok. Det nytter ikke ”å kaste penger etter teamet”, ei heller åpen fordømmelse av praksisen. ”Alle vet at det er forferdelig, en menneskeskapt epidemi som foregår rett foran nesen vår.”
- Derfor: praksisen må avdekkes. Det gjør man ved regelmessig å sjekke jenter i risikosonen ved en klinisk observasjon (”se på”), gjerne utført av en kvinnelig lege. Ikke et eneste annet tiltak er mer effektivt.
- Deretter trenger man noen rettssaker for å statuere eksempler.
- Forslagene vil automatisk føre til et hylekor med protester: det er et ekstremt inngrep i jentenes privatliv, hele familier og etniske grupper stemples som skyldige, det er nedlatende, og det er ikke et gjennomførbart tiltak. Jo da, alt dette har jeg hørt en mengde ganger, sier Hirsi Ali.
- Da må man sjekke egen samvittighet: Hva er verst: selve lemlestelsen eller metoden for å avdekke praksisen? Er politikerne rede til å ta denne debatten?
Kjernen av problemet med kjønnslemlestelse er følgende for foreldrene: Hvem vil gifte seg med datteren vår hvis vi ikke kan bevise at hun er jomfru? Kjønnslemlestelse er et symptom på ”hele besettelsen med jomfruelighet”, tvangsekteskap, æresdrap og barneekteskap er likeledes lenket til renhetskravet overfor jenter og kvinner. Derfor trengs en kampanje overfor menn: ”Hvorfor trenger de en jomfru? Hvorfor trenger de en kvinne med ødelagt kjønnsorgan? Er dette den eneste måten å uttrykke manndom på?”
Tilbake til tiltaket, som HRS har etterlyst siden 2003: problemet med Hirsi Ali og vårt forslag, som Hirsi Ali ikke problematiserer, er følgende: Hvordan vekke handlingslysten frem hos politikerne når budskapet fra forskere og eksempelvis Norges regjering er at kjønnslemlestelse er nærmest et ikke-eksisterende problem? Som da forhenværende helseminister Sylvia Brustad liksom skulle fortelle det norske folket om tilstanden, sammen med de godt betalte forskerne ved Institutt for samfunnsforskning, som hadde fått betalingsoppdrag fra samme Brustad om å kartlegge utbredelsen. Endelig skulle vi få vite utbredelsen, var budskapet. Forskerne hadde sjekket med politi, skoler, sykehus osv, og kunne ”konstatere” følgende: Omfanget av kjønnslemlestelse ”har gått ned”. De hadde altså ikke sjekket jentene. Ned fra hva? spurte jeg derfor i Aftenposten om dette regelrette narrespillet som rammer noen av de mest sårbare barna i landet vårt.
Da ble de svar skyldig, gitt. Men fikk det noen betydning? Nei da, her på berget fortsettes det med fargerike handlingsplaner med mer av det samme. Som tilbud om helseundersøkelser til utsatte grupper – selv om barneministeren med ansvar for feltet, Inga Marte Thorkildsen, vet at de ikke fungerer. En test av 200 aktuelle familier viste at seks familier tok imot tilbudet! (Muntlig fortalt meg av forsker ganske nylig.) Likevel skal tiltaket videreføres.
For en skam, for et narrespill. Som aldri hadde funnet sted dersom vi snakket om hvite norske barn. Da hadde ikke relativiseringen, angsten for å røre ved kulturelle og religiøse motiverte overgrep, stått i veien for realpolitiske grep. Sannelig vår tids verste rasisme.
Så får vi se om en ny regjering vil føre en ny ansvarlig, anstendig og human politikk. Jeg er sannelig langt fra sikker på det. Ikke minst fordi Erna Solberg gikk så høyt ut på banen i 2005 etter at HRS fikk flertallsvedtak gjennom i Stortinget knyttet til helseundersøkelser, og karakteriserte undersøkelsen som et ”nytt overgrep”. Men dette er noen år siden, så det er håp i hengende snøre: mener Solberg fremdeles at det er verre, eller like ille, med en klinisk observasjon enn å bli utsatt for barberblad, kniv og/eller saks?