Karl-Olov Arnstberg er professor i etnologi. Gunnar Sandelin er sosionom og tidligere reporter hos Sveriges Television og pressesjef på Bris. Sammen har de skrevet boken Invandring och mörkläggning som kommer ut i mars.
I forbindelse med bokutgivelsen har de skrevet en kronikk, med tittelen ”Sverige klarar inte så stor innvandring», som Sveriges anerkjente medier, ironisk nok, ikke vil ta i med en ildtang. I den danske oversettelsen av artikkelen (publisert hos Den Korte Avis) sier forfatterne at de ville gi mediene mulighet for en åpen debatt, slik at landsdekkende medier ”ikke lenger kan avvise synspunkter som kun eksisterer på internett”. Kronikken ble således fulgt av følgende oppfordring:
Vi gir herved DN muligheten for å åpne diskusjonen med vår kronikk. Vi forstår og forutser at vår bok vil skape debatt i bloggsfæren, men det er påtrengende nødvendig for svensk politikk og meningsdannelse at de ledende medier fører an.
Kronikken ble avvist av DN Debatt (debattsiden hos Dagens Nyheter). Lignende ble en forkortet versjon avvist av Gøteborgs-Posten, Sydsvenska Dagbladet og Svenska Dagbladet.
Arnstberg og Sandelin kronikk ble således publisert på Newsmill 11.mars.
Hva er det så svenske medier mener det svenske folk ikke tåler å høre – og langt mindre gis anledning å debattere? Ja, selvsagt: Forfatterne mener at svenske politikere har tapt kontrollen med innvandringen. Utgiftene løper løpsk, boligsituasjonen er desperat, arbeidsledigheten vokser og segregeringen omtales som nærmest dramatisk.
I 2012 bevilget Migrationsverket om lag 111 000 oppholdstillatelser. Antallet av asylsøkere økte med 48 prosent i forhold til 2011. Sammenligner vi med våre nordiske naboer bevilget Sverige forrige år åtte ganger flere permanente oppholdstillatelser enn Finland, fem ganger flere enn Danmark og mer enn dobbelt så mange som Norge. Etter Tyskland og Frankrike er Sverige det land i Europa som tar imot flest asylsøkere.
Under Irak-krigen tok Sverige imot nesten halvparten av alle de irakere som flyktet til EU. Vi har tatt imot flest somaliere i den vestlige verden, og nå er vi den største mottaker i hele Europa av syriske flyktninger. Med hensyn til flyktninger per innbygger har Sverige i mange år ligget på toppen i den vestlige verden.
Hva angår 2013 er prognosen for familiegjenforeninger nedskrevet noe, ettersom antallet somaliske familiegjenforeninger ikke forventes å bli like så stort som tidligere. Tallene er dog usikre, og de forventes å stige, hvis borgerkrigen i Syria opptrappes eller sprer seg. Migrationsverkets prognose for i år ligger på rundt 100 000 nye asylsøkere og familiegjenforeninger.
Men det er nok ikke den ovenstående innledningen som er så kontroversiell hos svenske medier, for den gjengir bare noen harde fakta. Problemene oppstår når forfatterne kommer med andre fakta – som er like ”hard”, men som tilsynelatende ikke skal ha noen betydning. Bare undertittelen fikk nok rullegardin rett ned, og bedre ble det nok ikke da m-ordet kom:
Mange analfabeter
Innvandringen har endret karakter med tiden. Et bredt spektrum av innvandrere er erstattet av hovedsakelig asylsøkere fra muslimske land som Syria, Somalia og Afghanistan. Disse er dårlig rustet til et liv i det utpregede høyteknologiske Sverige.
Arbeidsformidlingens statistikk viser at over 60 prosent av de nyankomne og deres familier høyst har det som kalles for ”førgymnasial utdannelse.” Det betyr at mange er faktiske eller praktiske analfabeter, hvilket gjør det ekstra vanskelig for dem å finne jobb på et arbeidsmarked hvor, ifølge Eurostat, bare 2,5 prosent av jobbene ligger innenfor for deres mulighet. Dette til forskjell fra det øvrige EU, hvor tilbudet av arbeid for dem som helt mangler utdannelse, ligger i gjennomsnitt på 17 prosent. Sverige har med andre ord ekstremt få jobber å tilby asylsøkerne og deres familie som får opphold i Sverige.
Dette innebærer at det allerede store sysselsettingsgapet på 27 prosent mellom innenlands- og utenlandsfødte i alderen 25-64 år, øker (SBC 2012). Som det ansette engelske tidsskriftet Economist konstaterte i februar i år kommer en stor del av de ikke-europeiske innvandrere som får opphold i Sverige til å være på permanent statlig forsørgelse, finansiert av skattebetalerne.
Nå er det neppe sysselsettingsgapet svenske medier vil holde unna offentligheten, men at forklaringen (eller deler av den) skulle ligge hos asylsøkerne selv, det er nok for sterk kost. Husk vi snakker Sverige, og der er som kjent rasismen den eneste legitime forklaringen. Og når Arnstberg og Sandelin peker på hvordan det i offentligheten benyttes bestemt ord som skal lede opinionen i en bestemt retning (noe som for øvrig er velkjent i Norge også), her eksemplifisert ved ”flyktning”, ser jeg levende for meg hvordan de opplevde seg krenket, alle som én:
21 prosent er flyktninger
I mediene beskrives alle asylsøkere som ”flyktninger”. Dette er ikke sant, ettersom flyktningbegrepet er knyttet til Genève-konvensjonen og Utlendingsloven. Av de asylsøkerne som har fått opphold under Fredrik Reinfeldts tid som statsminister, har 21 prosent vært flyktninger. (I Norge er dette ”løst” ved at asylsøkere som har fått opphold, tildeles flyktningstatus, min merknad).
Velger vi en lenger periode, og tar 1980 som et utgangspunkt, er det tilsvarende antallet betydelig mindre, 10 prosent. Nesten halvparten fikk opphold på humanitært grunnlag, mens ca. en fjerdedel er tildelt asyl under en eller annen form for ”beskyttelsesbehov”. (Migrationsverkets statistikk er ufullstendig hva angår første halvdel av 1980-tallet.)
I løpet av de siste årene har innvandringen via familiegjenforeninger vært ca. tre ganger så stor som asylinnvandringen. Flertallet av søknadene handler om nyetablerte familierelasjoner (det vi Norge kaller familieetablering, min merknad). Den handler altså ikke om en familiegjenforening, men mest om partnere som hentes hit fra de forhenværende hjemland.
Her bør man merke seg Sverige, etter hva vi har klart å finne ut av, er det eneste landet som tillater at mennesker på offentlig forsørgelse kan hente familiemedlemmer hit. Familiemedlemmer, som også med stor sandsynlighet skal forsørges av det offentlige. Hovedreglen i det øvrige Europa er at den som henter familie eller partner, også skal stå for forsørgelsen. Ifølge migrationsminister Tobias Billström er mindre enn en prosent av de pårørende til asylansøkere som har fått opphold, i stand til at forsørge seg selv.
Sverige er også det land som tar imot flest asylbarn. I 2012 søkte 3 600 barn om opphold. Godt to tredjedeler av denne kategori fikk permanent opphold. Intet annet land er i nærheten av disse tall. Hovedsakelig kommer disse asylsøkerbarna fra Somalia og Afghanistan.
”Unge asylsøkere” er derimot en mer korrekt betegnelse, ettersom man innen asylsøknaden er vurdert verken vet om de kom alene, kan påberope seg flyktningstatus eller er mindreårig. At sistnevnte langt fra alltid er tilfellet, har røntgen av hender og tenner i våre naboland vist.
Smugling av asylsøkere
Migrasjon fra fattige land til Europa er en organisert virksomhet i stor skala. Det betyr at de som søker asyl i Sverige, nesten alltid kjøper hjelp av menneskesmuglere. Rikskriminalen beregnet i 2010 at smuglingen omfattet 90 til 95 prosent av de asylsøkere som kommer hit, først og fremst fra Irak, Somalia og Afghanistan. Smuglerne forsyner de asylsøkende med flyktninghistorier som kan aksepteres av mottakerlandets utlendingsmyndigheter. De asylsøkende frarådes å vise pass eller andre relevante identifikasjonspapirer. Minst ni av ti asylansøkere har derfor over flere år ikke fremvist noe gyldig pass for svenske myndigheter.
Det er ikke en human flyktningpolitikk at Sverige uthuler asylretten for de virkelig trengende ved at gi asyl til mennesker som vi ikke med sikkerhet kan vite hvem er og hvilke hensikter de har for deres nye hjemland. Regjeringen tier og ignorerer problemet – eller er uvitende. Begge alternativene er like ille.
Nei, dette kan ikke være greit for svenske medier å lese, langt fra publisere. Det hjelper heller ikke på at det tidligere har vært ymtet frempå i Sverige om at alt ikke går så jättebra:
Kommunalpolitikere slår alarm om uholdbar situasjon
I september 2012 slo femten sosialdemokratiske kommunalpolitikere i Stockholmsområdet alarm om boligsituasjonen. De oppfordret samtlige kommuner i Stockholmsregionen til å ”vende opp ned på alle borettslag, undersøke alle rivnings- og ombyggingskontrakter og andre midlertidige tomme leiligheter.” Bakgrunnen er naturligvis at det mangler boliger. I 2012 fastslo Migrationsverket at 6 000 personer med innvilget oppholdstillatelse fortsatt bodde på asylmottak. I år beregnes tallet å være 9 000, og i 2014 antas antallet å være kommet opp i 16 000. Som Migrationsverkets generaldirektør konstaterte, er det uholdbart i lengden.
Men det er ikke bare boligsituasjonen som er problematisk. Forlater vi Stockholmsområdet og dra for eksempel til Katrineholm, viser Socialstyrelsens statistikk at de utenlandsfødte, som i 2011 utgjorde 14 prosent av Katrineholms befolkning, mottok 67 prosent av kommunens forsørgelsesstøtte.
Dette er tall som er representative. I 2011 hadde utenlandsfødte offentlig støtte (inkludert etableringsytelse) en overrepresentasjon på landsbasis som var hele 8,6 ganger (eller 860 prosent) sammenlignet med innenlandsfødte.
Men det som punkterte enhver form for publisering i en såkalt anerkjent svensk avis, er den utilgivelige tanken om at innvandring har en økonomisk side, for ikke å si slagside:
Hva koster innvandringen
Man pleier å fremheve at innvandringen koster ca. 40 milliarder om året. Men det beløp er foreldet. Da regjeringen undersøkte Jan Ekberg siste beregninger for 2006, lå omkostningene på mellom 43 og 58 milliarder om året. Andre økonomers beregninger har resultert i tresifrede milliardbeløp.
Økonomidosent Jan Tullberg, som er knyttet til Handelshögskolan i Stockholm, har i vår kommende bok ”Invandring och mörkläggning” (Debattförlaget) oppgradert omkostningene til omkring tre prosent av BNP, som er 110 milliarder om året. Da er vi oppe på nesten halvparten av de samlede omkostninger for det svenske helsevesenet, eller en ekstra årlig nettoinnkomst på 23 000 kroner for hver yrkesaktiv person.
Tullberg mener at samfunnet bør begrense innvandringen og få de allerede arbeidsløse i jobb. Arbeidsinnvandringen fra land utenfor EU/Efta bekrefter i vidt omfang dette: Ifølge Migrationsverket er 43 prosent av arbeidsinnvandrerne de siste fire årene blitt rekruttert til Sverige for å utføre ukvalifiserte arbeidsoppgaver, samtidig med at Sverige har en halv million arbeidsløse.
Sammenfatning
I et intervju i Dagens Eko konstaterer nasjonaløkonomen Assar Lindbeck at Sverige ikke er utrustet til å motta en så stor innvandring som i dag og at vi går mot en situasjon hvor Sveriges kommuner ikke vil klare å skaffe boliger og arbeid til innvandrerne. Han har rett.
Svenske politikere har tapt kontrollen med innvandringen. Omkostningene løper løpsk, boligsituasjonen er desperat, arbeidsløsheten vokser og segregeringen er nærmest dramatisk.
Når Tobias Billström, som den eneste politiker i regjeringen, antyder at ”vi må diskutere volumet”, det vil si innvandringens størrelse, møtes han av massiv mediekritikk og får ikke engang støtte av sin egen partileder. Der finnes kun én mulig konklusjon. Hvis ikke den utvikling som vi her beskriver brytes, vil Sveriges status som velferdsland snart tilhøre historien.
Karl-Olov Arnstberg og Gunnar Sandelin kommende bok kan bestilles: http://morklaggning.wordpress.com/