Først var det den svenske journalisten og kommentatoren Martin Aagårds angrep på den norske kulturdebatten, som ble utløst av Christian Tybring-Gjedde (FrP) sine spørsmål til kulturminister Hadia Tajik (Ap) og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen (SV), og etterfulgt av Jon Hustad (journalist og forfatter) sin påpekning om at en kulturminister som ikke en gang er villig til å definere norsk kultur, ikke er godt nok. Her var også Hege Storhaug på banen med kronikk i Klassekampen ”Selger ut grunnkulturen”.
Så kom den svenske teaterregissør Sofia Jupithers oppgjør i en kronikk i Aftenposten med likhetssamfunnet hun mener forfatter Thorbjørn Egner idealiserer i «Kardemomme by».
Og da vi ikke trodde det kunne bli mer, ja, surrealistisk, så melder svensken Jonas Engman seg på: Lars Myttings salgssuksess «Hel ved» skaper bastioner som står i strid med idealene om likestilling og integrasjon, hevder Engman – samtidig som han innrømmer ikke å ha lest boken (Aftenposten 11.03).
Fred være med eder, svensker, tenkte nok mange av oss, i svensk tolkning: nasjonalistiske nordmenn. Men ønsket er nok ikke gjensidig, for i dagens Expressen blir vi presentert for ”Ett renat folk”.
Kulturjournalist Anita Goldman har lest Henry Arnstad (journalist og forfatter) sin nye bok (2013) ”Älskade fascism: De svartbruna rörelsernas ideologi och historia”. Boken har utvilsomt fått Goldman til å se fascisme i enhver krink og krok, som for eksempel koblingen av skigåing og nordmenn med politikk og fascisme. For ikke å snakke om vår nasjonalistiske feiring av 17.mai og ditto nasjonalistiske bunader. Sistnevnte får Goldman, med frysninger, til å minnes da lederen av den ”neofascistiska rörelsen” (altså Sverigedemokraterna) Jimmie Åkesson – i sin svenske folkedrakt (!) – gjorde sitt inntog i den svenske Riksdagen. (Her har for øvrig Goldman mistet et syrlig poeng, da den samme Åkesson er født nettopp 17.mai).
Fascismen lever altså i beste velgående i ny (gammel) drakt, en idétradisjon som i dag er å finne i det som defineres som dagens ultra-nasjonalistiske vekkelse. Forskjellen er det som Arnstad kaller ”det karismatiske monsteret”-forklaringen, der budskapet visstnok ikke fremkommer med sitt riktige navn, men forkles som noe annet:
Denna nya kulturbiologi är alltså en form av smygande fascism som inte längre vare sig smyger eller marscherar utan i bästa finskor tar sin demokratiskt rättmätiga plats i de västerländska parlamenten; I Frankrike, Österrike, Italien och Holland. I Danmark, i Norge och i Sverige.
Hos vårt broderfolk (redan detta ett uttryck som med sin maskulina och nationella släktskapsbetoning mycket väl passar in i fascismens grundläggande språkbruk) hade ultranationalismen år 2009 blivit en massrörelse, där hela 22,9 procent röstade på Fremskrittspartiet. Efter Breiviks terrordåd 2011 sjönk väljarstödet tillfälligt, men är nu enligt opinionsmätningar tillbaka på sin forna mycket höga nivå. Detta trots att Norge ligger lågt i flyktingmottagande jämfört med andra länder. Och är ett av världens rikaste länder!
Ändå är Norge ett anmärkningsvärt nationalistiskt land, även vid globala jämförelser. Det är alltså inte yttre faktorer utan medveten ideologi som bidragit till att just Norge drabbats av en av samtidens värsta fascistiska terrorbrott. Och den ideologiskt genomtänkte gärningsmannen kallades genast för galning.
Ifølge Arnstad er vi vitne til at moderne ultra-nasjonslitiske partier kommer seg frem gjennom parlamentariske valg. I Goldmans kontekst vil det si at mange velger å stemme på partier som for eksempel Sverigedemokraterna eller Fremskrittspartiet. Og ifølge Arnstad har ikke disse partiene rent mel i posen, ikke for at de kjemper for diktatur, men derimot for et slags ”majoritetssamfunnstyranni”. Og da er det bastante budskap, og her støtter Arnstad seg på Robert O. Paxton, ”som inte tycker det är problematiskt att kalla dessa extrema former av efterkrigstida europeisk xenofobi och nationalism för neofascistiska. Åtminstone upptar de samma position på det politiska spektrumet och anfaller samma fiender.”
I mine øyne kan denne teksten ha sine poenger, men det er problematiske når denne form for ”analyse” oppleves å lene seg på ”guilt by association”. I den norske politiske virkeligheten betviler jeg at så mange ville ha definert Fremskrittspartiet som et neofascistisk parti. Men siden jeg ikke kjenner den politiske virkeligheten like godt i andre land, kan jeg altså velge å tro på den ”analysen” som fremlegges – eller den kan ha motsatt effekt: Er Sverigedemokraterna neofascistiske? Hva er egentlig situasjonen for Dansk Folkeparti (Danmark), Frihetspartiet (Nederland), Nasjonal Front (Frankrike), Frihetspartiet (Østerrike), Lega Nord (Italia) og Sveitsisk Folkeparti? Er ikke noe av utfordringen nettopp slike bastante medieomtaler som Goldman her bedriver? Leseren gis ingen anledning til å foreta noen vurderinger – vi fortelles hvordan situasjonen tilsynelatende er.
Og hva gjelder tillit, har dessverre Sverige rotet seg bort for mange ganger.
Så også i en annen sak i dag, denne fra dagens Klassekampen (ikke på nett). Her blir vi presentert for Malmö Nordic 2013, som den nye kunstmønstringen heter som åpner i Malmö i mai. Denne kunstmønstringen er etablert som et samarbeid mellom de tre største kunstinstitusjonene i Malmö og byens mange mindre gallerier. Temaet er ”nordisk kunst” – og dermed var nasjonalismedebatten i gang. Tre av byens gallerier, S!GNAL, Elastic Gallery og Johan Berggren Gallery, vil ikke delta og kommer med kraftig kritikk av temaet ”Nordisk kunst” som defineres som både ”ekskluderende, avleggs og politisk risikabelt”. De er bekymret for at et nordisk tema kan speile nasjonalistiske tendenser i tida.
– Ja, hva mener man? Skal vi snakke om nasjonal tilhørighet? Om hvem som skal kunne regne seg som nordisk? Hvorfor overhodet kalle seg nordisk, sier en av kritikerne, Elena Tzotzi ved S!GNAL til Klassekampen.
Göran Green, en av initiativtakerne, hevder at en lammende frykt for å bli assosiert med feil verdier går som et mønster gjennom deler av svensk kunstliv.
– Det fins en intellektuell, borgerlig redsel som omgir store deler av kunsten i Sverige nå. Disse miljøene som fremmer denne kritikken, ønsker å være intellektuelt up to date og tar fatt med å analysere alle mulige spørsmål med en sånn kraft at det nesten kan bli farlig. Uansett blir ikke kunsten spesielt revolusjonær av det.
– Men hvordan forklarer du reaksjonene som er kommet?
– Det er en redsel her til lands som i stor grad har vokst fram etter at Sverigedemokraterna etablerte seg i Sverige. Vi har lenge vært forskånede for innvandringsfiendtlighet i den offentlige samtalen, og når Sverigedemokraterna dukket opp med en sånn kraft som de har gjort, er man livredde for å bli forbundet med dem. Fordi fascistene benytter seg av en nordisk retorikk, er det noen som begynner å blande sammen begrepene. Kunsten har mye å tape på å gå inn i sånne feller, mener Green.
Nasjonal tilhørighet er tydeligvis blitt et svært betent tema i Europa og fellene er mange – men spørsmålet er vel om dem som er mest redd for å gå i disse fellene, også er dem som er med på å opprettholde dem.