Finansavisen har grepet realt fatt i Norges økonomiske tilstand knyttet til innvandringen. Endelig journalister og redaktører som både våger og som kan sakene sine, nesten like dyktige som HRS’ Rita Karlsen, som enhver økonomiredaksjon i landet hadde hatt stor nytte av. At HRS har hatt så sterkt fokus på økonomi og innvandring siden 2008, handler om at vi skjønte at velferdsstaten vanskelig kan overleve i dagens rause form med en innvandring som ethvert ærlig menneske forstår ikke er bærekraftig. Nå er altså Finansavisen på banen og langt på vei fillerister dem som fremdeles tviholder på livsløgnen.
La oss ta et realpolitisk blikk på en gruppe i et land i Europa, tyrkerne i Tyskland, som har bodd der i over 50 år – og som SSBs Lars Østby alltid har sagt det: jo lengre botid, dess bedre integrert. Dette postulatet henrettes effektivt med den første opplysningen om tyrkerne i bundesrepublikken: 20 prosent er i arbeid, 80 prosent lever altså av trygder. Da er det ingen grunn til å bli overrasket over at disse foreldrene produserer barn som faller gjennom i skolen: 70 prosent av tyrkernes barn forlater skolen uten bestått eksamenspapir. Når man så vet at det bor i overkant av tre millioner tyrkere i Tyskland, og at to og en halv million av dem har tysk statsborgerskap, forstår man at regningen som sendes tyske skattebetalere er enorm og legger også grobunn for etniske og sosiale konflikter.
Den amerikanske professoren Peter Cohen, har nylig fremlagt en studie av tyrkerne i Tyskland, som han mener er en tidsinnstilt bombe. Cohen sier at majoriteten av tyrkere insisterer på å holde fast ved den tyrkiske identiteten og kulturen.
En anonym forsker ved et tysk universitet sier følgende, anonymt fordi han er redd for voldelige represalier fra tyrkere ved å stå åpent frem:
”De (tyrkerne, min merknad) vil ikke integreres i det tyske samfunnet. De hater til og med å bli kalt migranter. De føler seg veldig tyrkiske.”
Den samme kilden avviser at det er eventuell jobbmangel som er årsaken til at tyrkere flest lever på den offentlige kassen: ”Det er jobber der ute. Men de foretrekker å leve et behagelig liv på statlige trygder. Hvorfor skulle de arbeide? Det tyske sosiale bidragssystemet oppmuntrer eller tvinger dem ikke til å ta imot jobbtilbud.”
Men en del trygdemottakere jobber, deltid, og svart, fortsetter han.
Så hva får man av trygder i Tyskland? Som statsborger har man som arbeidsløs krav på 482 euro i måneden. For gifte ganges beløpet med to. For hvert barn under 18 år får foreldrene 200 euro per måned. Men dette er kun hva man får kontant i hånden, for i tillegg betaler staten husleie, strøm, oppvarming, helseforsikring og offentlig transport.
Et eksempel: Kamal (46) og kona Shadia (42) har ti barn under 18 år og lever på stønader. Månedlig inntekt er om lag 3 000 euro (ca 22 500 kroner). Og i tillegg de andre overnevnte ytelsene til livsopphold. Kamal har aldri jobbet, han fullførte aldri skolen, og nå hevder han at han er syk, forteller hans boligutleier. Samme utleier forteller at Kamal har betrodd seg til han at han ikke gidder å jobbe: ”Hvorfor skal jeg jobbe når jeg klarer meg fint uten?” Derfor spiller han syk overfor myndighetene, og det fungerer etter planen, noe som irriterer vettet av utleieren Klaus.
Naboen til Kamal, Dieter, jobber åtte timer dagen i et postfirma som gir en lønnslipp månedlig på 800 euro. Av denne lønna skal han betale husleie, strøm og alt annet. Rundt 400 euro har Dieter igjen til mat, klær, og annet nødvendig i dagligdagen. Hadde Dieter vært arbeidsledig, hadde han altså hatt nesten 100 euro mer å rutte med.
Mulighetene for å melke staten har skapt et makabert barnemarked. En falsk fødselsattest koster 10 euro i Tyrkia. Tyrkere i Tyskland drar således til Tyrkia og henter et nylig født barn i familien der med seg tilbake til Tyskland som registreres som deres barn. Man leier altså et barn.
En tysk lærer, Nicole, erfarer at majoriteten tyrkiske barn svarer følgende på hva fremtidsplanen er: å leve på trygd som foreldrene. Det er et behagelig liv. Man kan “sove lengre om morgenen og man har alltid nok penger”.
I en barnevernsak HRS var involvert i for få år siden, var far fra Somalia arbeidsløs, mor gikk på introduksjonskurs (i niqab), og to barn var under 18 år. Inn på kontoen til far kom i overkant av 32 000 kroner månedlig. Ifølge barnevernet jobbet dog far med ett prosjekt: å bli uføretrygdet.
Under takketalen økonomen Thilo Sarrazin, sosialdemokrat og eks finansminister i Berlin, holdt i København 6.april da han mottok Sappho-prisen til Trykkefrihedsselskabet, mente han at all innvandring fra Tyrkia, arabiske og nordafrikanske land måtte stanses av både økonomiske og kulturelle årsaker (at han ikke nevnte Iran og videre østover handler antakelig om at de landene ikke utgjør store innvandringsgrupper i Tyskland). Dette er jo lite realistisk politikk. Sarrazin mente videre at innvandrere de 15 første årene skal ha rett til offentlige ytelser på samme nivå som i opprinnelseslandet. Et slikt scenario ville jo stoppet all innvandring som er økonomisk motivert, og ville ført til at asylstrømmen hadde stupt momentant mot et null-nivå og henteekteskap hadde blitt særdeles lite lukrativt.
Hva er realistisk politikk? Velferdsgodene må legges dramatisk om, derom ingen tvil. Første bud er at de fullverdige godene må følge statsborgerskap. Det er helt ulogisk at man kan flytte til et nytt land og fra dag en motta offentlige ytelser på nivå med den opprinnelige befolkningen som gjennom år har betalt inn til fellesskapet. Jeg tror ingen normalt oppegående nordmenn ser for seg at de kan flytte til eksempelvis Chile og etter landing i Santiago er berettiget å dele kaken med chilenerne. Nødpakker kan gis, men ikke noe mer. Hvis man vandrer inn til Norge, er det for å bidra, eller hva? (Kvoteflyktninger er en annen skål, men også der bør det satses på å etablere dem i nærområdene, ikke langtvekkistan i Norge.)
Holdningen generelt må være slik overfor nye innvandrere: Så fint at du velger å komme til Norge! Hva har du tenkt å bidra med?
Det bør tas som en selvfølge at man bidrar, så enkelt.
Krav til oppnåelse av statsborgerskap må skjerpes betraktelig. Språk, samfunnskunnskap og arbeid skal telle på plussiden.
Sanksjoner må tas i bruk for å sikre at barn kan fullgodt norsk ved skolestart. Det samme gjelder overfor foreldre som sender barna på lange opphold i opprinnelseslandet.
I Norge og Europa over viser statistikkene med all tydelighet at blant visse innvandrergrupper er det å bidra til fellesskapet ikke aktuelt. Særlig handler dette om kvinner fra den islamdominerte verden. ”Noen tror” at å bo i vesten er adgang til gratis lunsj. Denne holdningen må motarbeides på alle tenkelige arenaer, parallelt med at sosiale ytelser kuttes slik at det aldri kan lønne seg for en familie å leve av trygder heller enn at begge foreldre er i arbeid.
Og selvsagt skal hele den forrige danske regjeringens pakke ved henting av ektefelle utenfor EU-området innføres: 24-årsgrense, tilknytningskrav, krav til egnet bolig og inntekt.
Familier som definitivt har vist at de verken vil eller klarer å integrere seg, må tilbys returpakke. Pakken må være så god at den frister nok til å bli tatt imot. Hvis det er slik Finansavisen skrev på lørdag, at hver ikke-vestlige som kommer til Norge koster staten 4,1 millioner kroner, bør myndighetene se seg tjent med en solid fristelse.
Generelt må det manes til felles dugnadsinnsats. Det vil også styrke det folkelige fellesskapet. At vi alle bør jobbe mer, ligger også i kortene.
Det er ingen andre løsninger enn hard lut hvis Europa fortsatt skal kunne være Europa de kommende tiårene.