Som rights.no sine faste lesere har fått med seg, så har jeg venner som er svært nær meg i Pakistan, like nær som familie. De lever altså i en av æreskulturens høyborger. Hvordan kan de da være ”på nett” med meg, som lever og ånder for individets frihet, likestiling mellom kjønnene, likeverd mellom alle mennesker uansett bakgrunn, religiøs frihet, ytringsfrihet – alt som er motsatsen til æreskultur og kollektivistisk kultur?
Fordi de lever med nettopp de oppramsede verdiene – innenfor husets fire vegger. På utsiden, in the real Pakistan, har man ikke valg hvis man har livet kjært: da må man forholde seg til ufriheten. De er altså verdimessig assimilert allerede før eventuell avreise og innflytting til Norge.
Så ikke med den store majoriteten pakistanere i Norge. Jeg har fremdeles til gode å møte en eneste pakistaner her i Norge som er vokst opp med frihetsverdier. Ikke én person har jeg møtt som matcher mine næres oppvekst verdimessig i Islamabad. Dét er tankevekkende. Og dette forteller hvorfor det kunne gå så galt for den kvinnelige politibetjenten og forbildet, i følge VG, som nå må møte i retten og forklare hvorfor hun på 34 år har giftet seg med en pakistansk mann på 24 år, som kom hit som kokkespesialist for så å stå uten arbeids- og oppholdstillatelse da ekteskapet ble inngått. Politikvinnen som jobber i Politiets utlendingsenhet, er siktet for å ha utnyttet mannen ved tvangsarbeid og tvangstjenester.
Men det er mer enn dette: hun har også tidligere inngått partnerskap med en kvinne og søkt om familiegjenforening med henne, samtidig som hun har flere barn med en annen mann.
Personlig er dette selvsagt en tragedie. Samtidig er det et drønn av et varsel om hvor ekstremt vanskelig det er å få til en reell integrering. En modig politiker tenker tanken: kvantum, hvor mange kan vi klare å ta imot som har denne type kulturen i front og samtidig klare å videreføre det gode samfunnet vi har kjent?