Du har sikkert hørt det mange ganger, noe lignende som: ”Vi har våre forpliktelser i forhold til det internasjonale samfunnet og mennesker som trenger beskyttelse. Vi må følge de internasjonale avtaler og konvensjoner.”
Men hva som egentlig er våre forpliktelser, og hvilke avtaler og konvensjoner det faktisk til enhver tid er snakk, se det er det ikke så mange som snakker altfor høyt om. For selvsagt har vi våre forpliktelser, men av og til kan det stilles spørsmål om strikken strekkes for langt.
For noen år siden ble det innført en regel som tilsa at alle som søker beskyttelse i Norge, skulle tildeles statusen ”flyktning” hvis de fikk opphold. Dette er en endring som jeg har påpekt flere ganger, da jeg ikke har fanget opp begrunnelsen og heller ikke sett behovet for en slik endring. I mine øyne tilbyr det heller til nok en begrepsforvirring innen feltet.
Så når Finansavisen i dag (ikke på nett) slår fast at regjeringen går lengre enn Genèvekonvensjonen krever i å tildele folk flyktningstatus, så er det riktig – i forhold til denne konvensjonen, men regjeringens argument var nettopp forholdet til andre konvensjoner, som for eksempel EMK (den europeiske menneskerettskonvensjonen). Ideen var således at det skulle reflektere at det også utover det som følger av flyktningkonvensjonen, kan foreligge ”en folkerettslig plikt til å gi beskyttelse”. Det heter i forhold til debatten om denne endringen i utlendingsloven (Ot.prp.75, 2006-2007) blant annet følgende:
I visse tilfeller kan det være ønskelig å gi oppholdstillatelse også utenfor rammen av våre internasjonale forpliktelser, men i så fall bør ikke tillatelse gis etter en rettighetsbestemmelse i beskyttelseskapittelet, men etter den generelle skjønnsbestemmelsen om sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning i departementets lovforslag § 38.
Dette kan innebære at ”skjønnet utvides” og dermed at flere enn hva for eksempel andre land ville vurdert får opphold i Norge, altså bidra til ulik praksis. Men det fører også til en ”nasjonal” forvirrende praksis. Utlendingsdirektoratet fører statistikk over andelen som søker ”beskyttelse (asyl)” i Norge, hvor det heter (Årsrapport 2012, UDI):
- 9 800 personer søkte om beskyttelse.
- De største søkerlandene og innvilgelseslandene var Somalia, Eritrea og Afghanistan.
- 5 200* personer og 1 100 overføringsflyktninger fikk innvilget opphold. (*=tallet gjelder totale innvilgelser i UDI. Innvilgelser i Utlendingsnemda er ikke tatt med)
Men når disse havner i SSB sine statistikker, så er de alle flyktninger. Finansavisen påpeker at det i SSBs tabell over personer med flyktningbakgrunn er tilføyd følgende:
«Betegnelsen person med flyktningbakgrunn brukes her om personer bosatt i Norge, som en gang har kommet til Norge av fluktgrunner, uten hensyn til om personen har flyktningstatus etter Genève-konvensjonen.»
Videre forteller SSBs statistikk oss at antall med flyktningbakgrunn inkluderer asylstilfeller, overføringsflyktninger, uspesifiserte, familiegjenforening og ekteskapsetablering (såkalte henteekteskap). Dermed kommer SSB frem til at 55 prosent av ikke-vestlige innvandrere er flyktninger. Men ifølge Finansavisens beregninger har nesten halvparten av de ikke-vestlige fått opphold uten flyktninggrunn. Det utgjør (per 1.januar 2012) ca. 50 000 personer.
Kostbart
Bakteppet for Finansavisens beregninger er at de tidligere har kommet frem til at hver ikke-vestlig innvandrer gir opphav til netto statsfinansielle svekkelser på 4,1 millioner i gjennomsnitt. Så når rundt 50.000 personer i gruppen som er dårligst integrert i arbeidslivet (ikke-vestlige) har fått opphold uten å ha flyktningbakgrunn, så tilsvarer det at disse har gitt opphav til netto påløpte og fremtidige statsfinansielle svekkelser på 130 milliarder kroner.
Sysselsetting: ”De er jo flyktninger”
En svært vanlig forklaringsvariabel på særlig ikke-vestlige innvandreres dårlige sysselsettingsstatistikk, er at mange av dem er flyktninger og at de har kort botid. Men Finansavisen finner ingen klar sammenheng i SSBs tall. Ifølge avisen forklarer flyktningstatus bare i begrenset grad lav arbeidsdeltakelse og høyt mottak av trygder og andre kontantoverføringer.
HRS har tidligere publisert sysselsettingstall, og følgende figur gir et oversiktlig bilde (fra rapporten Sysselsetting Norge og Oslo, 2012):
Finansavisen bruker SSBs tall som sier at de ikke-vestlige innvandringsgruppene har en gjennomsnittlig sysselsetting på 42 prosent. Gjennomsnittlig botid er 13 år. Over halvparten av de ikke-vestlige har flyktningbakgrunn – men for dem er sysselsettingen på 64 prosent. Botiden for disse er 15 år.
Den betydelige differansen på 22 prosentpoeng i sysselsetting mellom ikke-vestlige og de med flyktningbakgrunn som Finansavisen har kommet frem til, kan neppe forklares med at sistnevnte gruppe har to års lengre botid.
Ut fra SSB er en suksessgruppe en gruppe som har 64 prosent eller mer i sysselsetting, mens en problemgruppe er de med 42 prosent eller mindre deltakelse i arbeidsmarkedet. En sammenstilling av suksess- og problemgruppens sysselsettingsgrad, andelen flyktninger blant dem og botid avdekker at verken andel flyktninger eller botid er avgjørende.
Det er nærliggende å ta utgangspunkt i to av gruppene i hver sin gruppe med samme botid, og som dertil har henholdsvis høy og lav andel av flyktninger, slik som Finansavisen har gjort. Både innvandrere fra Sri Lanka og Pakistan har gjennomsnittlig 20 år botid. Andel flyktninger fra Sri Lanka er høy, med 82 prosent. Andelen flyktninger fra Pakistan er lav, med 11 prosent. Likevel er de fra Sri Lanka i suksessgruppen med en gjennomsnittlig sysselsetting på 70 prosent, det samme som øvrig befolkning. Pakistanerne finner vi derimot i problemgruppen med en sysselsetting på bare 47 prosent.
Så er spørsmålet hva det egentlig er som forklarer disse ulike gruppenes henholdsvis suksess eller problem i arbeidsmarkedet? Ut fra mitt kjennskap til statistikken fra før, vet vi at mange av landegruppene i problemgruppen også har svært lav yrkesdeltakelse av kvinner. Samtidig ser vi at samtlige av landene i problemgruppen representerer muslimske land, men det har jeg lært av vi ikke skal snakke om. Så da ønsker jeg heller alle god helg!