Svaret er: nei, sier herr redaktør. For: hadde de vært muslimer hele gjengen der oppe i Vågå, så hadde vi vært spart for de pinlige og kvalmende rettssakene med ordfører fra Vågå i sentrum for oppmerksomheten.
Nå kan det lønne seg å spenne fast beltet før du leser videre, for her kommer straks forklaringen. Utrop begynner med opptøyene i Sverige og en visitt hos det elskede hatobjektet for visse krefter, Christian Tybring-Gjedde:
I tider hvor Frps Christian Tybring Gjedde legger skylda på «muslimsk kultur» for opptøyene i Husby i Sverige, må vi minne ham og andre kritikere på områder hvor «muslimsk kultur», hvis dette kan avgrenses som en særegen kultur, har positive sider. Asiater, uavhengig av om de er muslimer, har strenge regler for når, hvordan og om jenter og gutter som ikke er i familie kan omgås hverandre. Også innenfor storfamilien er man nøye med å vokte de ulike kjønn slik at de ikke blir alene i huset. Enkelte ganger kan dette være mistenkeliggjørende, men når kulturen er slik, så er det akseptert av alle parter.
Før jeg henger forfatteren, mannen fra Sri Lanka, ikke-muslimen Majoran Vivekananthan, på veggen, må jeg ile til og bekjenne følgende: jeg har møtt og snakket med noen hundretalls muslimer, reist land og strand rundt i Pakistan, trålet landsbyer, middelklassestrøk i storbyer og vanket med den intellektuelle og også den økonomiske overklassen i landet, i tillegg til nærkontakt med så mange muslimer i Norge, at jeg våger å påberope meg noe ekspertise på dette feltet. (Ja, jeg kjenner janteloven krype nedover ryggvirvlene akkurat nå, men likevel.) Altså: det tristeste å melde er at de aller fleste seksuelle overgrepene mot barn og unge skjer innad i storfamilien, der typisk en far, bror, fetter eller onkel forgriper seg på jentene.
Dette er så vanlig etter min erfaring at det er mer uvanlig at ikke slike overgrep skjer.
Men det var innad i storfamilien, jeg nå snakket om, og den elskelige redaktøren av Utrop snakker også om fremmede menn. Nei, selvsagt er det ikke vanlig at norske foreldre lar datteren farte land og strand rundt med en mann på vei inn i solnedgangen. Men derfra til å etterlyse sosial kontroll over jenter som et positivt kulturelt trekk, var ikke det litt vel langt å gå? Så vidt meg bekjent har vi aldri hatt et slikt kontrollnivå som man har innad i muslimske storfamilier i norsk kultur – heldigvis. Er det en slik ”sosial berikelse”, for å uttale med i Stoltenbergske termer, redaktøren vil belønne vår kultur med?
Og nå må herr redaktør fortelle meg følgende: dokumentasjon for at denne ekstreme kontrollen med jenter er vanlig blant asiatere uavhengig av religion? Jeg har reist mang en gang til Thailand, og jenter og kvinner der var da svært så tilstedeværende overalt i det offentlige romet,, ogfte lattermilde i samtaler med både kjente og ukjente menn, eller husker jeg helt feil? Det samme opplevde jeg blant hinduene i India, og på de indiske øyene Andeman Islands, se der ”lufte” til og med eldre kvinner puppene midt på gaten uten at noen fikk akutte kontrollanfall, og jenter og unge kvinner svinset fritt rundt.
Jeg stopper her. F or jeg tror leseren klarer å se at vi nok generelt kan begrense den ekstremkontrollerende kulturen under islams fane.
Det har kommet fram under rettsaken mot Øygard at ordføreren har overnattet sammen jenta og sovet i samme seng opp til 50 ganger. Det skal både vennene hans, kona og jentas familie ha visst. En muslimsk jente og hennes familie ville neppe tillatt noe liknende.
(…)
Øygard sier selv til Dagbladet: «Flere av landets prester, fedre og taxisjåfører har uttrykt støtte og reagert på at alle som overnatter med barn blir kriminalisert.» Øygard mener nærheten i hans forhold til jenta har blitt overdramatisert, og hevder at «dette er helt naturlig i det fleste sammenhengene».
En nær kvinnelig venninne av Øygard sa under rettsaken at «det er helt vanlig i Nord-Gudbrandsdalen at voksne og tenåringer under deres ansvar deler seng ved overnatting utenfor hjemmet, enten det er på setrer, i fjellhytter eller på hoteller utenbys».
Den statsfinansierte redaktøren, som man må formode at man kan sette lit til holder en viss standard intellektuelt og faglig, etterlyser så at vi passer bedre på jentene våre. Jeg formoder at en mor og far på 70-tallet var langt mindre bekymret for jentene sine i det trygge norske rommet enn foreldre er i dag. Vi kjenner jo til voldtektsstatistikker, og vi kjenner også et visst syn på jenter og kvinner som har vandret inn over Norges grenser.
Men jeg skal hjelpe redaktøren med å løse dette mysteriet. Her er katta ute av sekken i fri dressur: Hvis Øygard var muslim, jenta var muslim, lokalsamfunnet var muslimsk, ja, da hadde jo Øygard bare giftet seg med henne med bygdas religiøse overhodets godkjennelse og velsignelse, Reidun hadde blitt kone nummer en, jenta nummer to – med lokalsamfunnets største og hjerteligste forståelse.
Var denne sengehyggen vanskeligere enn det, herr redaktør?
Ellers anbefaler jeg herremannen en studietur til den delen av verden der islam råder, og mer spesifikt at menneskerettigshetss- og kvinneorganisasjoner prioriteres. Av og til er det forfriskende å la seg bli noe realitetsorientert.