Publisert hos Aftenposten.no kl 17 i dag
Mediene tier om innvandringens kostnader
År ut og år inn er vi fortalt av politikere fra SV til Høyre at innvandringen gir oss økonomisk velstand. Samme mantra har samtlige toneangivende medier formidlet. For å kunne etablere denne myten, har media blitt nødt til å unnlate å rapportere faktiske forhold, som da Dansk Nationalbank i 2008 tallfestet at innvandringen er kolossalt kostnadskrevende, som når Human Rights Service i rapport etter rapport har lagt tall på bordet som viser det samme, eksempelvis i ”Tell ikke meg. Innvandringens kostnader og velferdsstaten” i 2009. Det året var det Stortingsvalg, og et budskap som avdekket at den ene regjeringen etter den andre har ført en politikk som vil amerikanisere velferdsstaten og øke forskjellene mellom folk skulle holdes unna offentligheten? Vi vet jo hvilket parti som kunne tjene på at sannheten ble lagt på bordet, ikke sant?
Så hva er sannheten? Sannheten er, forteller Finansavisen 13.april, med godkjenningsstempel fra SSB-forskeren Erling HolmøyolmøyH, at hver ikke-vestlig innvandrer koster Norge rundt 4,1 millioner kroner i snitt i livsløpet, mens den lønnsomme vestlige innvandringen (pluss 800 000 kroner) nulles ut av den ulønnsomme østeuropainnvandringen (minus 800 000 kroner). Summert opp betyr dette at innvandringen årlig av 15 400 ikke-vestlige (et påvist snitt siste fem år) vil koste Norge 63 milliarder kroner: ”Påløpte og fremtidige nettokostnader ved ikke-vestlige innvandrere og deres barn som allerede befinner seg i Norge, beregnes til 1.200 milliarder kroner. Hvis ikke-vestlig innvandring fortsetter på nivå med de fem siste årene, vil de totale kostnadene summere seg til 4.100 milliarder kroner netto. Det tilsvarer verdien av Oljefondet og statens Statoil-aksjer,” forteller SSB og Finansavisen.
Det er verre enn som så, for forutsetningen for kostnaden på 4 100 milliarder er at andregenerasjon integreres 100 prosent. Gjør de som foreldrene; forbruker langt mer trygder enn de betaler inn skatt, stiger kostnadene til over 6 000 milliarder.
Dette er dramatisk. Og dette slår beina under det generelle mantraet om at Norge trenger arbeidsinnvandring, Som sjefsøkonom Harald Magnus Andreassen i Swedbank First Securities sier det: politikeres utsagn om at ”Norge har behov for arbeidskraft” gir liten mening: ”Hensikten med økonomisk politikk er å få det folket man har i arbeid på en slik måte at produktiviteten og verdiskapningen per innbygger blir høy… Man glemmer at innvandreren øker behovet for realkapital. De skal ha et hus å bo i, skoler til barna, og sykehussenger. En tommelfingerregel er at for hver prosentenhet de øker BNP med, så øker de behovet for realkapital med tre prosentenheter” (op.cit).
Husker du alle debattene og intervjuene med sentrale politikere som har prøvd å få folket til å tro at vi hadde gått nedenom og hjem uten innvandringen?
Husker du alle gangene statsminister Jens Stoltenberg har sagt at ”innvandringen er en sosial, kulturell og økonomisk berikelse”?
I fjor strøk han et ord og la inn et nytt. Så nå heter det at ”innvandringen er en sosial, kulturell og politisk berikelse”. Interessant?
Stoltenberg har altså over lengre tid visst at hans regjeringer kjører Norge i full fart mot fattigere tider? Han vet at han sender regningen for den hodeløse økonomiske politikken til våre barn? Han vet at de rike vil bli rikere (billig arbeidskraft), mens gjennomsnittsnordmannens velferd vil beskjæres: mer slunken lommebok og dårligere velferdstilbud? Det hylende paradokset er jo at det er Ap som har sittet lengst med makten etter at samme parti åpnet for ikke-vestlig innvandring på tidlig 70-tallet. Ap er altså i ferd med å avvikle en omsorgsfull velferdsstat, mens politikken til Frp ville fungert motsatt. Knapt til å tro, men sant.
Aftenpostens redaktør Knut Olav Åmås roser mediene for å være mer ”maktkritisk”, mer ”samfunnskritisk” (11.mai). Da kan pressekorpset forklare oss hvorfor både en toneangivede avis som Aftenposten og eksempelvis flaggskipet NRK velger å ignorere den mest dramatiske økonomiske nyheten etter 2.verdenskrig? Eller som SSBs Holmøy sa det til samme Finansavisen: ”Jeg stusser ofte over at en kvart prosent renteendring får så mye oppmerksomhet i mediene i forhold til de økonomiske konsekvensene ved innvandring.”
Jeg trodde media hadde en informasjonsplikt overfor folket som sponser journalister og redaktører med over 6 milliarder i pressestøtte og lisenspenger årlig. Men kanskje det ikke reageres før den ansvarsløse politikken fører til at media selv kommer på kuttlista til kommende regjeringer?
Hvorfor fungerer media som en omvendt vaktbikkje når det handler om innvandringen? Hvorfor går man ikke da makta kritisk etter i sømmene? Kanskje svaret er her: På slutten av 90-tallet sjanglet jeg mentalt ut av Stortinget etter et møte med en ledende politiker. Som forfatter av en bok om norske muslimers magre kjærlighetskår (Hellig tvang), hadde jeg noen politiske tiltak på hjertet, og ba således om møter med ulike partier i håp om tverrpolitisk omtanke for ungdommen vår. Ordrett falt disse ordene fra den ledende politikeren: ”Du må være klar over at dersom Frp går på talerstolen og foreslår noen av disse tiltakene, går alle vi andre partier automatisk imot.”
På Høyres landsmøte nylig var ølsalg i butikkene et tema som vakte engasjement, også i media. Innvandringens økonomiske konsekvenser var et ikke-tema. Det kribler i mine journalistiske ”gen”. Hva vil Stoltenberg gjøre hvis han får fornyet tillit? Hva vil Erna Solberg gjøre i maktposisjon? Kan Siv Jensen ”parre seg” med Solberg hvis Høyre fortsetter der partiet slapp i regjering i 2005: full gass på ikke-vestlig innvandring?
Folk flest liker dårlig å bli forsøkt lurt trill rundt. Derfor er det synd at høstens valg ikke handler om pressestøtten.