Økonomi er en styggedom. Når vi kommet til innvandring, vel og merke. Ellers er nemlig økonomi det viktigste styringsverktøyet for oss alle, om vi så snakker enkeltpersoner, familie eller for dem som styrer landet.
Så når jeg går og kjøper meg en ny bil, du vet den lille, røde kabrioleten med 500 hestekrefter som gjør 0-100 km/t på i overkant av 4 sekunder, vet jeg at jeg kommer fort frem på de få veiene den kommer til sin rett og i et meget begrenset tidsrom av året, men som investering er det komplett idioti. Så jeg gjør ikke det. Jeg investerer i den grad jeg har mulighet i det som sikrer meg best mulig i fremtiden. I Norge er det for tiden utvilsomt bolig, fortrinnsvis en jeg bor i selv samtidig med at jeg har mulighet egne utleieenheter. Og gjerne lånefinansiert opp til pipa. Gjeld lønner seg. Penger i banken lønner seg mindre.
Dette kan jeg helt uproblematisk si. Jeg kan til og med legge ut om dumskapen til dem som gjør feilprioriteringer (uten at de har råd til det), og ender de samme opp på sosialen er først bud å selge bilene sine. At det blir med personlige durabelige tap, er staten totalt uinteressant. Det må prioriteres riktig for å utløse økonomisk bistand fra vår felleskasse.
Det er vel og bra. Men når folket opplever at regjeringen gjør feilprioriteringer, blir vi rett og slett fortalt at ”vi” tar feil. Innvandringen til Norge er ikke økonomisk bærekraftig, men de fleste politiske partier, regjeringen og store deler av statsapparatet har i lengre tid prøvd å få oss til å tro at innvandringen lønner seg, og i alle fall arbeidsinnvandringen. Og dessuten: Vi har råd til det. Verdens rikeste land. Med 4 000 milliarder i oljefondet. Hvor ufattelige mye penger er ikke det?
Myteknusing om innvandring og økonomi
Finansavisen startet myteknusingen 13.april i år, alltids fem år etter at vi (HRS) jevnlig har prøvd å sette innvandringens økonomiske konsekvenser på den offentlige agenda, men det hjelper helt klart når journalister begynner å interessere seg – og kanskje særlig når de ikke har tenkt å gi seg.
For jeg antar at også Finansavisens journalister har blitt fortalt at de ”tar feil”, ”tenker feil”, ”regner feil”, ”legger feil premisser til grunn” osv., som de kanskje også til tider har gjort, men avisen skal ha for at de har fortsatt i denne ugjennomtrengelige materien. Til tross for de mest ”fantastiske” forklaringene. Noen av disse forklaringene setter Finansavisen søkelyset på i dag (ikke på nett).
Først peker de på rådgiver Sindre Fossum Beyer på statsministerens kontor (SMK). Han har tidligere overfor avisen omfavnet Kristin Clemets og Civitas resonnement om at siden gjennomsnittsnordmannen, altså vi alle, er et tapsprosjekt for det offentlige, er det liten grunn til å bekymre seg for innvandringens statsfinansielle konsekvenser. Tvert om faktisk, det er bare å åpne innvandringen ytterligere opp, noe hun tidligere har forklart med uredelige fakta som ammunisjon. Ergo er problemet velferdsstaten, ikke innvandringen, istemmer rådgiver Fossum Beyer.
Statssekretær i Finansdepartementet Hilde Singsaas, altså finansministeren Sigbjørn Johnsens høyre hånd, er tydeligvis helt enig. Hun har tidligere uttalt til Finansavisen at også nordmenn går i minus, som ”en konsekvens av petroleumsformuen”. Oversatt: staten Norge bruker mer penger enn hva vi som bor i dette landet betaler inn. Pengene hentes fra oljefondet (petroleumsformuen) etter den såkalte handlingsregelen. Ergo er vi alle ulønnsomme.
Ikke bare benytter statssekretæren det jeg oppfatter som usaklig argumentasjon, men hun etterlyste også – freidig nok eller av ren uvitenhet? – en egen kolonne for nordmenn. Hvorpå hun la til: ”Også befolkningen totalt mottar mer over offentlige budsjetter enn de betaler inn.”
Befolkningen totalt, merk så det. Men det er ikke riktig, noe vi allerede i 2009 dokumenterte – med egen kolonne for nordmenn – og gjentok i 2013, som jeg tidligere har skrevet om.
Men noen gir seg ikke. I et innlegg i Dagens Næringsliv (DN 25. april, ikke på nett) under overskriften ”Unyansert om innvandring” hevdet den samme statssekretæren blant annet følgende:
Dersom velferdsstaten skal være bærekraftig på lang sikt, må vi gjennomføre tiltak for å øke inntektene eller redusere utgiftene. Dette inndekningsbehovet illustrerer at enhver ny innbygger, uansett opphav, vil bidra mer til offentlige utgifter enn til offentlige inntekter, gitt dagens velferdsordninger, skattenivå og deltakelse i arbeidslivet.
Og så kan jeg ikke dy meg. Hun åpnet innlegget som følgende: ”I DN 19. april skriver Espen Henriksen at fellesskapsbeslutninger må tas på grunnlag av åpen diskusjon om dokumenterte økonomiske realiteter. Det er jeg enig i.” Åpen diskusjon? Hun er enig? Kryss i taket!
Feil, feil, feil
Vel, den åpne diskusjonen har harde kår. For Singsaas sine påstander om at vi alle – uansett opphav – er ulønnsom er ikke riktig. Noe som SSB bekreftet til Finansavisen i dag:
– Våre tall viser at staten i løpet av beregningsperioden vil tjene på at R0 (nordmenn) føder flere barn, sier seniorforsker i SSB, økonom Erling Holmøy.
Regnestykket er såre enkelt. Norge tjener på nordmenn. I gjennomsnitt betaler vi mer inn til statskassen enn vi tar ut. Som kjent er det ikke slik for gjennomsnittet av innvandrere, og gitt at innvandrernes barn får samme skatte- og trygdeprofil som nordmenn, noe selv ikke SSB tror på, vil også etterkommerne av innvandrerne bidra mer enn de forbruker.
Ergo kan Finansavisen fastslå følgende: Flere norske barn i fremtiden vil være gunstig for statsfinansene, uten at noe er forandret ved velferdsstaten.
Videre påpeker Finansavisen at statens inntekter fra petroleumsvirksomheten finansierer mellom 11 og 12 prosent av statens pengebruk. Statens nettokostnader knyttet til ikke-vestlige innvandrere tilsvarer 32 prosent av oljepengebruken under den sittende regjeringen. Så hvis forutsetningen om at de 96.000 norskfødte etterkommerne etter ikke-vestlige innvandrere (2.generasjon ikke-vestlig) har samme skatte – og trygdeprofil som nordmenn ikke stemmer, vil den ikke-vestlig innvandring så langt ha belastet staten vesentlig mer enn 32 prosent av oljepengene. Og Finansavisen avslutning er virkelig et stikk:
Sindre Fossum Beyer ønsket ikke å utdype sin støtte til Kristin Clemet og henviste til Hilde Singsaas. Hun ønsket å utdype Finansdepartementets syn i et større oppsummerende intervju ved en senere anledning. Det sentrale spørsmålet blir da: Når norske barn vil måtte betale inn mer enn de får ut, hvem nyter da godt av petroleumsformuen?