Dette er ikke et nytt svensk fenomen, bare så det er sagt med en gang. Det brant i Rosengård og Tensta på nyåret i 2009, og det fortsatte på sensommeren samme året i Gottsunda, Biskopsgården, Angered og Backa og i en rekke andre forsteder. Det ligger et kvelende teppe av uforløst sinne i enklavene som når som helst kan få dramatiske utløp. Stort sett alltid er det en hendelse knyttet til politiet som fører til at voldspotensialet tas ut. Så også denne gangen, da en mann som truet med en machete ble drept under pågripelse. Dermed mener en del at det er rett og rimelig å brenne biler, restauranter, skoler, barnehager, fly på politi, og steine brannbiler som skal redde boligblokker fra total ødeleggelse i de samme enklavene.
At det ikke er svensk ungdom, men unge med ikke-vestlig opphav, som står bak voldshelvetet, se det vil politikerne aller helst ikke snakke om. Da opptøyene ble debattert i Riksdagen i går, mente således statsminister Reinfeldt at det passet seg aldeles utmerket å gå til frontalangrep på Sverigedemokraterna, som jo har hatt begge hendene på innvandrings- og integreringsrattet de siste 20 årene, ikke sant?
At Jimmie Åkesson var så frekk at han koblet herjingene til innvandringen skulle således Reinfeldt ha seg frabedt. Svaret til Åkesson var at i enklavene bor ”mine helter”. Altså dem som er mot opptøyene, som om ikke alle forstår at ikke alle i enklavene synes det som skjer er festelig. Vi merker oss jo eksempelvis fraværet av jenter og unge kvinner, av mødre og fedre osv.
Så, det er ikke ”innvandrernes feil”, svarer Reinfeldt videre på at Åkesson mener at innvandringspolitikken har vært uansvarlig. Hjelpe og trøste, kan vi andre replisere.
Kanskje Reinfeldt kunne legge planene på bordet for hvordan han og hans parti de siste 10 – 20 årene har sett for seg hvordan det svenske innvandringsprosjektet skulle forløpe – til glede og velsignelse for den svenske staten, det svenske folket og de nye svenske borgerne?
De konkrete prosjektplanene skulle jeg gjerne hatt i hånden i dag.
Andre forklaringer fra de andre partiene var at herjingene skyldes økte klasseskiller. Igjen: hva med økonomisk marginaliserte svensker? Hvorfor brenner ikke de biler?
Det politiske sirkuset i Sverige er uverdig. Jeg har ingen tro på annet enn at frontene vil bli enda hardere jo verre tilstandene blir. Man vil kappes med å bortforklare den ekstreme utviklingen. Å gå til verks politisk med realisme og ærlighet i front, vil jo unektelig føre til at man må innrømme at man har tatt grundig feil år ut og år inn: innvandringen har vært alt for høy. Den har verken vært økonomisk eller verdimessig bærekraftig. Man har skapt permanente underklasser som lever i opprinnelseslandets kultur.
Den manglende økonomiske bærekraften kommer tydelig frem i boken til professor Karl-Olov Arnstberg og sosionom og journalist Gunnar Sandelin, Invandring och mörkläggning – En saklig rapport från en förryckt tid som vi har omtalt flere ganger.
Den manglende verdimessige bærekraften handler ikke minst om at en ekstrem macho-, volds- og æreskultur har fått godt fotfeste.
Under de voldsomme opptøyene i Frankrike i 2005, var det få i Europa som pekte på de religiøse aspektene og kvinneperspektivet som aktuelle forklaringsfaktorer. Fokuset var på marginalisering, arbeidsløshet, liten fremtidstro og rasisme. Ett hederlig unntak var den ledende tyske feministen Alice Schwarzer. Hun påpekte at blant de 40 prosentene arbeidsledige unge med innvandrerbakgrunn i Frankrike den gang, var 25 prosent av dem unge menn og 50 prosent unge kvinner:
”I sosiale termer skulle således kvinnene ha dobbelt så sterk grunn til å protestere”.
Men muslimske kvinner roper ikke i gatene. Schwarzer sa det slik:
”De visker bak gardinene.”
Schwarzer viste til at i hennes hjemland Tyskland, er unge tyrkere sterkt overrepresentert på kriminalstatistikker. Hele 25 prosent av tyrkiske gutter støtter oppunder voldsbruk, mot bare seks prosent av tyske gutter, og fire prosent av tyrkiske jenter. Voldsnivået i tyrkiske familier er tre ganger høyere enn i tyske familier. Ofrene er kvinner og barn, også guttebarn. Til tross for at guttene selv ofte er direkte ofre for voldsutøvelsen, identifiserer de seg med voldspersonen. Altså deres egen far.
Så lenge disse faktaene forties, med en ”naiv henvisning til rasisme”, vil vi ikke forstå kjernen i de voldelige opptøyene, fortsatte Schwarzer. Guttene oppdras i et ekstremt patriarkalsk miljø, der de lærer at en ”ekte mann” er en voldelig mann. Og gjennom voldsbruken som mange oppdras i, læres de også opp til å forakte søstere og mødre – de læres opp til kvinneforakt:
”Voldsbruken er kjernen i mannsdominansen i enklavene. Vold er kult. Vold er nøkkelkjennetegnet på ’mannlig’ identitet – særlig sterkt påkrevd når mannlighet rokkes ved og er utrygg.”
Schwarzer mente også at islamister utnytter disse unge mennenes håpløshet. De unge tilbys ny og stolt identitet, mot at de skal få både deres egne kvinner og vantro til å underkaste seg dem. Når disse unge mennene skrek mot fransk politi under opptøyene i 2005, ropte de derfor ikke politiske slagord som under ungdomsopprørene i 1968. De ropte ”horesønner” til politiet (SignandSight.com, 22. november 2005).
Det er det samme som nå skjer i Sverige: vold for voldens skyld. Ikke ett eneste politisk slagord.
Det ser ut til at de voldelige opptøyene nå sprer seg til andre deler av Sverige også, melder dn.se Det kan gå mot en het sommer i Sverige.