Stridens kjerne handler om barn som har vært over fire år i Norge, noen er endog født her, der familien har fått avslag på opphold, men nektet å forlate Norge. De er ikke tvangsreturnert, da norske myndigheter ikke kjenner identiteten deres og derav ikke vet hvor de skal sende dem. Ifølge justisdepartementets statssekretær Pål Lønseth (den egentlige innvandringsstatsråden i Norge, i alle fall når noe ikke fungerer) holder disse familiene identiteten sin skjult nettopp for ikke å bli sendt ut av landet.
Da er spørsmålet: Skal Norge, av hensyn til barna, likevel la disse familiene få opphold?
Få bli eller må dra?
Folket synes delt i hvordan dette skal håndteres. Dem som mener at forbrytelser ikke skal lønne seg og at en ikke skal kunne ”klore seg fast” til opphold i Norge, som for eksempel Ap’s Libe Rieber Mohn og overnevnte Lønseth, blir lett stemplet som å være ”uten hjerte” eller rett og slett mangle moralsk kompass. Sistnevnte målbåret av ingen ringere enn justisminister Grete Faramo (Ap), som et tilsvar til dem som ønsker en annen politikk.
Andre mener at familiene må få bli, ikke minst fordi barna ikke skal lide for forbrytelser som foreldrene gjør. Dette målbæres særlig av SV – som er ett av regjeringspartiene og til alt overmål: det partiet som formelt styrer integreringspolitikken ved sin barne-, likestillings- og inkluderingsminister.
Media som aktivist
Saker som dette får stor medieoppmerksomhet. Særlig aktiv er statskanalen NRK og ryddigheten i fremstillingen av sakene har gang på gang vist seg å ha stort forbedringspotensial.
Siste slik sak har media døpt Neda-saken. Neda er den 12 år gamle jenta som fremstår som en liten mini-Hadia (Tajik, kulturminister), ikke minst fordi de har samme rogalandsdialekt og fordi Neda er blitt offentlig kjent for å ha sagt ”Jeg liker Norge, men Norge liker ikke meg”.
Neda er ett av fire barn (Nael 5 år, Dima 9 år og Zuher 11 år) i familien Ibrahim, som i ti år har oppholdt seg i Norge til tross for en rekke avslag. Hele seks ganger har familien fått prøvd saken sin, men myndighetene mente de oppgav falsk identitet som ”statsløse palestinere”. Myndighetene hadde rett og da de klarte å bevise at familien egentlig er fra Jordan ble returen effektuert (natt til i går).
Brutalt politi
NRK var raskt på pletten og fortalte om et brutalt og hensynsløst politi som midt på natta brøt seg inn hos familien ved å knuse ruten i inngangsdøren. Asyladvokat Arild Humlen fikk på nyhetssendingen på NRK P2 uimotsagt legge ut om hans tolkning av saken. Samme dag (Dagsnytt 18, NRK P2) fikk vi derimot høre at politiets fremgangsmåte slett ikke var som tidligere beskrevet. Politiet hadde egen nøkkel og hadde låst seg inn med denne da familien nektet å åpne. Ruten(e) i døren ble knust fordi familien hadde barrikadert den fra innsiden med planker. For øvrig ble vi fortalt at tonen mellom politiet og familien var god, og at familien fikk god tid til å samle sine eiendeler som allerede ikke var pakket. Men til tross for dette gjentok NRK Dagsrevyen samme kveld historien om politiets ruteknusing og brutale atferd.
Det kan dog synes brutalt at politiet kommer om natten. Politiet selv forklarer det med at de ikke ønsker å gjennomføre slike aksjoner med andre tilstede (på skoler eller annet) og at erfaringsmessig er det enklest faktisk å finne slike familier om natten (relatert til at de kan gjemme seg eller stikke av).
Moralsk kompass
Asylbarna jager opp vårt moralske kompass. På gårsdagens Dagsrevyen forteller Aina Waage, overlege ved barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling ved Stavanger universitetssykehus, at hun ble oppringt av Nedas mor klokka 04:30. Waage er svært bekymret for barna, de kjenner bare til det norske, forteller hun, de snakker norsk og spiser norsk mat, og selv om de ikke har noe å frykte i Jordan så er det alltid traumatisk for barn å bli sendt til et annet land. Men dette er i så fall en argumentasjon som aldri er gyldig andre veien. Hvem vil legitimt kunne påstå at det er traumatisk for barn å komme til Norge?
Ja visst er det synd på barna, sier også statssekretær Lønseth, som sikkert prøver å riste litt av bøddelstemplet av seg. Men det er vel akkurat så synd på barna som foreldrene gjør det til. I alle fall har jeg aldri hørt at noen synes synd på barn som flytter med foreldrene sine til et eller annet land. Vi tar det for gitt at foreldre tar vare på sine barn og vi vet at Norge ikke er det eneste sted i verden barn kan vokse opp. Ja, vi bryr oss ikke engang om norske barn som holdes i familiens opprinnelsesland i årevis. Da er det visstnok bare fint at de ”lærer om sin opprinnelseskultur”, forteller vår døde moralske kompassnål. Og til overmål: media glitrer med sitt fravær i slike saker.
En av mine Facebook-venner skriver:
Om jeg bedrev dokumentfalsk i vinnings hensikt, ville jeg fått fengsel. Jeg har også barn, hvorfor synes ikke folk synd på meg? Jeg vil jo bare få det bedre for meg og familien min?
Vårt moralske pass forteller oss at det er synd på alle som kommer litt lengre utenfra enn Norden. Som min godt voksne nabo sa, da hun med sin vonde rygg måtte hjelpe sjåføren med å bære et tungt vindu inn i huset: Stakkars, han er jo fra Sri Lanka…
Politikk
Hvordan kunne så disse sakene vært unngått? Hvordan kunne vi sluppet at barn oppholder seg i årevis i Norge, når familien ikke har noen beskyttelsesbehov? Jo, vi kan legge om politikken. Det er dagens politikk som generer denne form for saker, så det sier noe om den moralske kompassnålen når dagens flertallsregjering forteller at dette ikke er regjeringens politikk.
Moralsk forkastelig er det også når Venstre og KrF prøver å slå politisk mynt på Neda-saken: Hvis de kommer i regjering, så skal ”de se på om det er mulighet å hente Neda og hennes familie tilbake til Norge”.
Det som antakelig er den mest effektive løsningen er å innføre lukkede mottak for dem en ikke kjenner identiteten til. Men det ynder noen å kalle ”et fengsel”, da det ikke er forbudt å søke asyl. Nei, det er ikke forbudt å søke asyl, men alle plikter å bidra til å gjøre kjent egen identitet og det er forbudt å bedrive dokumentforfalskning og å lyve. Utfordringen med lukkede mottak er neppe at politikerne ikke ser at det vil kunne sette en stopper for at barn på feil grunnlag blir i lengre tid i Norge for så å bli sendt ut igjen, men at FrP har foreslått noe slikt. Da går som kjent den moralske kompassnålen i spinn og det politiske spillet kan fortsette – med de samme barna som innsats. Det er visstnok et menneskesyn som Faramo kan stå for.