Spørsmålet stilles av en av Storbritannias mest velartikulerte og vittige samfunnsdebattant, Douglas Murray, også forfatter aktuell med boken Islamophilia. Reaksjonen kommer etter terrordrapet på Rigby og uttalelser som Anjem Choudary har kommet med siste tiden.
Murray peker på at i timene etter drapet på Rigby liret en 85 år gammel britisk kvinne av seg noen lite hyggelige kommentarer ved en moské i Kent, og politiet kom straks til ”åstedet”, la kvinnen i håndjern og arresterte henne! Samtidig ble to menn i 20-årene arrestert i Bristol fordi de hadde kommet med støtende kommentarer om rase og religion på sosiale medier.
Hvis slike personer kan arresteres, hvorfor kan ikke den mest profilerte britiske hatpredikanten arresteres? spør Murray betimelig.
Hva sier sikkerhetstjenesten til en slik utfordring, mon tro? Jo, at de overvåker Choudarys uttalelser hele tiden med tanke på om hans uttalelser er brudd på loven. Men ”overvåkning er ikke hva folk vil ha. De vil ha han innesperret”, skriver Murray.
Murray mener at tilfellet Choudary er både enklere enn myndighetspersoner ønsker å innrømme og mer kompleks enn hva en del folk innser. Det komplekse er at Choudary er advokat og vet hvor lovens grenser går. Hans uttalelser legges derfor helt opp mot hva som er lovlig, mens andre islamister ikke er så dyktige og ender derfor opp bak lås og slå.
Men hvordan kommer Choudaty seg konkret unna med sine ekstreme uttalelser?
There is a number of explanations. The first is the care with which he speaks. While he refuses to condemn the actions of someone affiliated with his group who commits an act of terror, he is careful not to ‘glorify’ them. That is because, since the introduction of the 2006 Terrorism Act, ‘glorifying’ a terrorist act is an imprisonable offence.
Derfor har Choudary ikke glorifisert eksempelvis den ene terroristen, men omtalt han som “a nice man”, som jo er et tydelig ideologisk signal til sine egne, men kan vanskelig kalles glorifisering av terrorhandlingen. Videre er det slik at myndighetene gjennom Choudarys åpne aktiviteter har lettere kontroll med hans tilhengere og deres aktiviteter. Myndighetene ser seg ikke tjent med at Choudary og co går under jorden.
The Security Service and police may well still consider their surveillance approach to Choudary to be the best one. But in recent years two major problems have become clear.
First, it is not fail-safe. The alleged Woolwich murderer Michael Adebolajo was on their radar, but he slipped under it.
Second, the policy of allowing Choudary to stay free while his activities are monitored has resulted in a growing disenchantment among British people with the security agencies.
When the public hear Anjem Choudary saying that Drummer Rigby will ‘burn in hellfire’ and that Michael Adebolajo is ‘a nice man’, they can see that he is praising a suspected terrorist while attacking a victim of terror.
In April, he said of Islamist convert Richard Dart — who was convicted of plotting to attack soldiers in Wootton Bassett, the town where dead British soldiers were repatriated — ‘He committed no sin and harmed nobody’.
If this comment had come from someone with no history of connections to violence, then perhaps it could be interpreted as permissible in the name of free speech.
Men, som Murray anfører, Choudary har en kjede av relasjoner til dømte terrorister, noe som stiller han i et annet lys. Så hva kan gjøres? I stedet for å risikere å tape en rettssak mot han for å ha ”glorifisert terror”, rettsforfølg han heller for medlemskap i konkrete organisasjoner.
Both Al-Muhajiroun and its offshoots (Al-Ghurabaa, Saved Sect, Islam4UK, the London School of Sharia) are banned terrorist entities in the UK.
Choudary has been careful about his use of particular titles for his group’s activities. But the proscription of his organisations has been wrongly interpreted as a proscription simply of a name. It is more than that.
Not only membership but ‘professed membership’ of a designated entity is a prosecutable offence. Former members of Al-Muhajiroun still meet in private and demonstrate in public, albeit under a different name. Under section 12 of the Terrorism Act 2000, even ‘inviting support’ for such a group is a prosecutable offence.
It is also an offence ‘to arrange or attend a private meeting with the intention to support’ a proscribed organisation. It is an offence to further such a group’s activities or to be addressed by a person who belongs or professes to belong to such a group. A person found guilty of this can be sentenced to a maximum of ten years in prison.
Crucially, this would not require the Government to pass any further laws, but merely to enforce those laws already in place.
Man skal altså ta i bruk lover som allerede eksisterer. Så enkelt. Slik kan man stanse farsen med at når Choudarys organisasjoner forbys, dukker de samme opp med et nytt navn. Men ikke med et nytt innhold. Han formaner endog åpent sine tilhenger om å søke sosialhjelp som jihadister. Selv mottar han 25 000 pund i året fra felleskassa.
Politiet arresterer dog gladelig folk som kommer med uttalelser på twitter, som da en passasjer, frustrert over forsinkelser på flyplassen i Doncaster, twitret at han ville “blåse flyplassen til himmels”. Samtidig gnir politiet seg i hendene når de kan arrestere kjendiser etter påstander om seksuelle forseelser flere tiår tilbake. Og en hackerskandale i News of The World første til at dusinvis journalister ble raidet om natta og fikk sine hjem endevent i politiets leting etter bevis mot dem. Kun en håndfull av dem er tiltalt, like fullt behandles de som om de var terrormistenkte.
Meanwhile, Choudary, who founded an organisation that preached terror, and many of whose followers have espoused terror, is untouched by the police.
Surely they should now act against Britain’s most reviled man. Choudary professes admiration for those behind bars. It’s high time he joined them.