Som student ved Norsk Journalisthøyskole var et av de viktigste fagene presseetikk. Der lærte jeg blant annet om noe som heter Vær varsom-plakaten.
Den sier blant annet dette:
1.5. Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.
3.9 Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft. Husk at mennesker i sjokk eller sorg er mer sårbare enn andre.
4.8. Når barn omtales, er det god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet. Dette gjelder også når foresatte har gitt sitt samtykke til eksponering.
Neda er 12 år gammel, og nå satt i sentrum for norsk politikk, det vil si de som mener at barns tilknytning til Norge skal veie tyngre enn foreldres løgner og mangel på beskyttelsesbehov. Denne artikkelen handler ikke om dette temaet. Det handler om at Stavanger Aftenblad bruker et barn, Neda, som hovedkilde i det som selvsagt er et regissert drama fra foreldrenes side i håp om å få komme tilbake til Norge. Slik åpner artikkelen:
«Jeg orker ikke lenger, vi har ikke noe sted å være, jeg er lei av dette», skriver Neda Ibrahim (12) i en sms til Aftenbladet.
Familien har tak over hodet i natt, men fra i morgen av kan de havne på gaten.
«Verken foreldrene til far eller mor orker ha oss hos de», skriver hun videre i tekstmeldingen.
Neda er ansiktet utad for familien. Det er Neda som kan ”redde dem” til et materielt bedre liv i Norge. Omtanken til Nedas følelser og psykiske helse er underordnet. Foreldrene svikter durabelig, media må skjønne det, men kjører på med jenta som hovedkilde og fremheiet aktivist. I tillegg er norske støttespillere, inkludert leger (!), sterkt medvirkende i dramaet.
Det er forferdelig synd på Neda. En enorm byrde er lagt på skuldrene hennes. Jeg vet ikke hva foreldrene sier til jenta når journalister ikke lytter. Om de trøster henne og samtidig forer henne med fremtidsoptimisme også hvis Jordan blir fremtiden deres. Jeg håper det, men jeg tviler. Forståelsen for et barn og psykologi er marginal i et land som Jordan.
Media kan nå medvirke til at Neda blir alvorlig syk. Media vet ikke på hvilket nivå foreldrene stopper. Media tar en voldsom sjanse.
Uten media hadde ikke Neda blitt utsatt for den ekstreme situasjonen hun er i per i dag. Hun og søsknene hadde heller ikke opplevd å bli hentet på natta etter at politiet måtte knuse vinduet i døren for å komme inn i boligen som var barrikadert. Uten media (og norske støttespillere) hadde foreldrene returnert (antakelig) for lengst frivillig.
Uten pågripningsdrama om natten. Og med et betydelig beløp i lommen fra norske myndigheter for å reetablere seg i Jordan.
Hvorfor forgriper media seg på Neda? Ville journalistene satt sitt eget barn i en slik hjerterå offentlig posisjon? Ikke det, nei. Da må journalister fortelle oss: hvorfor skrotes Vær varsom-plakaten overfor andres barn?
Punkt 1.4 i Vær varsom-plakaten sier:
Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.
Hvem ligger i tet i aktivistdramaet: Nedas foreldre eller media?