Av Hanni Afsar
Vår historie begynte for omtrent 10 000 år siden. Da begynte istiden å smelte, og da tok Den Første Nordmann familien med, fulgte den smeltende isbreen nordover og vi var i gang. (Odd Børretzen)
Norge på UNESCO listen over verdensarv
I norsk natur finner vi unike og uberørte fjellområder der fjellmasser klatrer flere tusen meter opp av fjordene. Vi har blå isbreer, brusende elver, glitrende fjellvann og dype raviner. Vi har fantastiske fossefall som stuper ned i bratte skråninger. Vi har kysten med utallige viker med sund og øyer der land går ut i havet bare avbrutt av druknede elvedaler.
Norge har et kulturlandskap med slåtteeng, slåttemyr, naturbeitemark som er et resultat av menneskelig bruk gjennom tusenvis av år. Lofoten har en levende kulturhistorie og levende kystkultur som tusenvis av tilreisende besøker hvert år. Ikke minst er Norge velsignet med frisk luft og rent vann.
Ørnevegen er innskrevet på UNESCO’s liste over verdensarv og kåret til en av de best bevarte stedene av magasinet National Geographic. Vegaøyene fikk status som verdensarv i 2004 med følgende begrunnelse: Vegaøyene viser hvordan generasjoner av fiskere og bønder gjennom de siste 1500 år har opprettholdt en bærekraftig levemåte i et værhardt område nær Polarsirkelen. De to fjordarmene av Sognefjorden, Nærøyfjorden og Aurlandsfjorden, er kjent som de smaleste, villeste og mest dramatiske i verden og står også på samme UNESCO list. Bergstaden Røros er en av de få gruvebyene i verden som også er oppført på listen over verdens kulturarv.
Naivisme
Det er presumptivt, mange oppegående mennesker, som påstår at det ikke er noen felles identitet, eller særegen norsk kultur? Kroneargumentet i akademia, blant politikere og media er at kultur er noe i stadig forandring og er importert fra alle alskens hjørner av verden.
På sitt beste kan en slik påstand, eller nedvurdering av opphav, sammenlignes med naivisme. Et sykelig behov for å opponere mot kulturelle tradisjoner, lover og regler.
Naivismen er ofte basert på barns virkelighetsoppfatning, et fravær av nøktern realisme og logisk tenkning. Isteden er hele følelsesregistrert aktivert i innvandringsdebatten. «Kultur» er vist noe skittent, reaksjonært og navlebeskuende. Noe nasjonalistisk tullball fra andre verdenskrigen, som truer moderniteten.
Norsk kultur
Edward B. Taylor: «Kultur er det komplekse hele som inkluderer kunnskap, lover, moral, kunst, tro, skikker og alle ferdigheter og vaner som folk har lært i egenskap av å være samfunns medlemmer.»
Kultur defineres som den helhet av karakteristiske, åndelige, materielle, intellektuelle og emosjonelle trekk som kjennetegner samfunnet eller en sosial gruppe.
I Norge har vi små lokale kulturer i alle dalfører og bygdelag. Vi har kystkultur, bykultur, regionale kulturer og europeisk kultur – som den nordiske og latinske. Vi har også en nasjonalkultur, som er rammeverket/overbyggingen som føyer sammen alle de lokale kulturene. Det er Kongedømme, kirken, fellesspråk, velferdsstaten, felleslitteratur og kunst, politiske partier, utdanningssystem, grunnloven, selvstendigheten i 1905, kampen mot okkupantene, fellas flagg og nasjonalsang, ikke minst særnorsk natur.
Når de «politisk korrekte» er bekymret for at tibetansk kultur
Hvert år valfarter nordmenn til hyttene ved kysten eller på fjellet. Nordmenn bruker naturen som rekreasjon og halvparten av befolkningen har tilgang på hytte. De fleste nordmenn har et nært forhold til naturen og helst skal familiehytta ligge isolert og avsides i ødemarken. Naturen byr på et surrealistisk landskap – stillheten, det kontemplative og meditative som har vært med på å forme nordmenns mentalitet og væremåte.
Norsk kulturhistorie strekker seg fra istiden til kristning under Olav Trygvasson, til vår tid med Norges grunnlov. Første tegn til kristen tro i Norge er datert til 600-tallet. Kristendommen var med på å bygge opp lojalitetsstrukturer og virket samlende, som forsterket både religiøse og politiske bånd. I gamle dager var sosial omsorg, utdanning og helsevesen i klostrene, og kirkene var et naturlig samlingssted for livets gang fra fødsel til død.
Norsk kultur er dessuten en del av en nordisk kulturkrets og vesteuropeisk sivilisasjonsfellesskap. Opplysningstiden frigjorde individet fra kollektivet og førte til et enormt kunnskapsløft med teknologiske og industrielle nyvinninger. Det la grunnlag for mangfoldets sameksistens, som kanskje er det største europeisk kultur har oppnådd. Borgerne fikk menneskerettighetene, bevegelsesfrihet, ytringsfrihet, kvinnefrigjøring og et moderne rettssystem.
Når de «politisk korrekte» er bekymret for at tibetansk kultur og at indianerstammer i Sør-Amerika skal lide nød på grunn av avskoging, mangler de samme menneskene forståelse for at også norsk kultur/samfunn kan være truet.
En motsigelse? Gamle minoritetskulturer skal fredes men ikke norsk kultur, som strekker seg flere tusen år tilbake i tid. Isteden har kremen, globalistene, omdefinert og neglisjert norsk historie, og definert en ”ny” verdensomspennende kultur – ”de universelle frihetsverdier og FNs menneskerettigheter.” I det ene øyeblikket passiares det om distinkte minoriteters bevaringsverdige kulturer og neste øyeblikk blir norsk kultur latterliggjort.
Universelle menneskerettigheter
Alison Dundes Renteln, professor ved University of Southern California, har studert over 100 samfunn og har konkludert med at det ikke finnes noen «universelle menneskerettigheter.» Det er en vestlig konstruksjon.
Store deler av verdens befolkning tilhører kollektivistiske kulturer. Det er samfunn som viser liten vilje til å adoptere vestens likhetsideal. Lojaliteten ligger først og fremst til familie, slekten og landsbyen – sjeldent videre til et abstrakt felleskap.
I 1987 skrev Eduardo Farah at Europa er i ferd med å begå selvmord. Han mente allerede den gangen at asylreglene ble misbrukt på det groveste. Han beskriver innvandringen i fire faser. Undertegnede beskriver hvordan fase tre vil arte seg i Europa.
Eduardo Farah, fase 3
Tredje fase utspiller seg 20-30 år etter de første innvandrernes ankomst. Innvandrerne utgjør nå en majoritet i flere områder. Deres kultur avspeiler seg i deres moskeer, restauranter, og butikker. Deres barn går på egne skoler, der egen religion blir praktisert, og de snakker sitt eget språk. De har ”egen” radio, TV og aviser. Deres slektinger fortsetter å komme til landet. Befolkningsantallet øker jevnt og trutt. De utvider sitt område til naboområder, samtidig blir områder fraflyttet av europeerne. De praktiserer mer eller mindre egne lover og krever at særrettigheter innføres.
De to befolkningsgruppene – den europeiske kristne og den islamske – lever nå separert og i gjensidig mistillit og frykt. Innvandrere ønsker politisk innflytelse gjennom venstrefløyen. Volden og kriminaliteten stiger. Protestaksjoner og opptøyer fullender bildet.
Det er situasjonen i Marseilles, forsteder til Paris, Brussel, engelske byer i Midlands, i London, Amsterdam og Sverige.
Oslo’s fremtid
I 2030 vil Oslo anslagsvis ha ca. 835 000 innbyggere – i overkant av 200 000 nye innbyggere. Det flytter om lag 20 000 personer til i Oslo hvert år. Det fører til et kolossalt press på infrastrukturen. En meget høy andel av den registrerte kriminaliteten i Oslo skjer innenfor et lite geografisk område i sentrum. I stor grad er kriminalitet knyttet til de nye innvandrergrupper, som ikke har noen tilknytning eller tilhørighet til Norge fra tidligere. Disse gruppene bosetter seg ofte i de østlige bydelene.
For de aller fleste innvandrere, særlig fra ikke-vestlige kulturer, blir det naturlig å flytte til et miljø med likesinnede. Over tid vil det vokse frem parallellsamfunn med egne institusjoner, normer, lover og regler. I disse samfunnene er lojaliteten betydelig større til ens egen gruppes vedtatte koder enn til myndighetenes.
Når våre politikere, kulturelite og venstrevridde journalister ender opp med å innskrenke menneskerettighetenes gyldighetsområde til å favne bare vestens mennesker, samtidig som de innbiller seg at de utvider menneskerettighetene ved å la innvandrere få mulighet til å leve innefor sin kulturs grenser, ser vi segregering.
Journalister har skapt et surt debattklima
I forbindelse med Medieundersøkelsen i 2011 (mediedagene i Bergen) har professor Frank Aarebrot spurt journalister om partitilhørighet. Undersøkelsen viser at Stortinget ville hatt en klar rød farge, hvis journalistene fikk bestemme. Det fremkommer at journalister ligger holdningsmessig lengre til venstre enn det brede lag i befolkningen. Vi hadde fått følgende sammensetning på Stortinget:
Ap: 78, SV: 33, Venstre: 25, Rødt: 9, Høyre: 24, Sp: 0, Krf:0,Frp:0
Nå hevder journalister at de maler verden i nøytrale valører. De påstår ofte at deres meninger er basert på fakta. At de ivaretar samfunnet og i siste instans demokratiet.
Selv om journaliststanden ikke vil innrømme det, har de gjennom et solid meningsmonopol over tid skapt et surt debattklima i innvandringsdebatten. De bruker hersketeknikker som et redskap for å sensurere ord, bilder eller handlinger, som kunne komme til å støte enkeltpersoner eller minoritetsgrupper, der man ønsker å forhindre diskriminering av bl.a. etniske eller religiøse minoriteter.
Journalister primære mål skulle ideelt sett være å samle inn og distribuere nyheter for å informere folket i viktige spørsmål, der alle sider av en sak blir belyst. Journalister skal jo etterstrebe, på alle områder, å være en uavhengig granskningsinstitusjon av makten, makthaverne på alle samfunns nivåer. Isteden bruker journalister «herskerteknikker» for å spore av innvandringsdebatten. Man møter ikke ytringen med argumenter eller kommentar på sak, men skyter ofte på budbringeren. Media knebler på dette viset innvandringsdebatten og på mange måter også ytringen ved å putte den i en negativt ladet bås.
Å være i god tro med leseren er essensen for god journalistikk. Stor innsats må gjøres for å kvalitetssikre at nyhetsinnholdet er korrekt, fri for fordommer og ikke tatt ut av sin sammenheng. At alle parter er representert rettferdig. Isteden ser vi at journalister fordreier og vinkler innvandringsdebatten.
Selektiv formidling
Det er så mange triks «venstrejournalistene» bruker for å ta ytringer de ikke liker, og promotere ytringer de liker. Det vanligste er å videreformidle alle ytringer som man liker ukritisk. Mens det motsatte kan være alt fra å rive enkeltsetninger ut av kontekst, med håp om å skape splid. En annen måte er å intervjue uspiselige personer som skal hylle ytringen. En tredje måte er å fremheve «uheldige» bisetninger, selv om disse er av veldig ubetydelig art.
Når venstresiden har kontroversielle meninger kommer disse som regel frem i kontrollerte former. En mye brukt metode er såkalte «portrettintervju». Disse menneskenes anskuelser er nemlig så høyverdige, at de skal gis en talerstol uten korreksmuligheter.
Journalister bør respektere rettighetene til personer involvert i nyhetene, følge felles normer for anstendighet og stå til ansvar innfor allmennheten. At det er rettferdig og nøyaktig nyhetsrapportering.
Særlig i tabulagte spørsmål som innvandring bør journalister trå svært varsomt. Legge bort egne ideologiske føringer og gjengi fakta nøyaktig og korrekt.
Det kan virke som at det blir vanskelig å snu en destruktiv utvikling i Oslo, når våre ledende politikere med mediekorpset på slep, ikke ønsker debatten velkommen.
«Venstrejournalistenes» mediehegemoni er finansiert av folket, gjennom tvangslisenser, momsfritak og skatter. Hvis pressens habilitet og profesjonalitet ikke fungerer, er det på tide å revurdere pressestøtten.
Vi må ta virkeligheten innover oss. Når en kultur basert på liberale verdier, oppfostret på likestillingstankegang, med feminine verdier – møter en kultur med en streng religiøs forankring i patriarkalske tradisjoner – hvor mannen er familiens autoritære overhode, oppstår muligens det som på folkemunne kalles ”kultursjokk”.