Aftenposten har i dag publisert en kronikk som består av intetsigende kritikk av bruken av deres egne tall, som jeg har kommentert. Straks morsommere er det når Aftenposten lager nyhetssak av samme kronikk.
Under overskriften – Tallene er lett å feiltolke skal vi forledes til å tro at ”noen” (Finansavisen og HRS/Hege Storhaug) har feiltolket SSBs tall, men reportasjen vitner bare om det motsatte.
SSBs Erling Holmøy bekrefter at ”tallet er riktig” og at det er ”meningsfylt”. Men ”bruken av tallet” bekymrer han:
– Dette er et tall som går over 86 år, og over en så lang periode er det mange tall som blir store. Det er også vanskelig å forstå hva tallet egentlig summerer. Det blir gjerne tolket som utbetalinger mellom det offentlige og den gjennomsnittlige innvandreren, men det er det ikke, sier han.
Til dette er det vel bare å minne om at også SSB regner til 2100. Det er heller ikke vanskelig å skjønne hva tallene representerer, Finansavisen har til og med tegnet det inn i figurer. Og videre:
– Tallet tar hensyn til at en innvandrer får barn og barnebarn, som også skal ha barnehage, skoleplass, helsetjenester, betale skatt, motta eldreomsorg, og så videre. Det er altså ikke bare innvandreren som får penger, men også alle barna som vedkommende gir opphav til.
Til dette er det vel bare å påpeke at det gjør tallet ”enda verre”, og bygger nettopp opp under de bekymringer som blant annet Storhaug har påpekt i sin kronikk.
Og så skal vi ikke la oss fornærme over at gjennomsnittsinnbyggeren er et ”underskuddsforetagenden”, da dette handler om at staten bruker mer penger velferd enn vi betaler inn i skatter og avgifter (av avkastningen på oljefondet etter den såkalte handlingsregelen).
Det er godt vi har et statistisk sentralbyrå som kan minne oss om hvilke tall vi skal bli fornærmet over eller ikke.