Til spørsmålet kan jeg svare følgende: år ut og år inn har Rafiq argumentert for sitt politiske kandidatur med at hun ”vet hvor skoen trykker” i integreringspolitikken. Jeg velger å ta henne på alvor: hun vet like godt som meg hva Minhaj ul-Quran (MQ) står for. Dette ligger til grunn for artikkelen videre.
På lørdag stilte Afshan Rafiq som Høyrepolitiker på seminar hos MQ i Oslo om ”Kvinnerettigheter i islam og valgdeltakelse”.
Slik så forsamlingen ut:
(Rafiq ses på tredje bildet til høyre, som nummer to på bakerste rad fra venstre.)
Rafiq skriver på facebook-veggen sin at hun fikk ”et positivt inntrykk når jeg møtte en forsamling med både kvinner og menn, og hvor kvinnene hadde fått kontrollen over scenen og talestolen mens mennene var tilskuere og lyttet godt til det kvinnene hadde å si. Ellers var det imponerende å se så mange velutdannede kvinner (leger, jurister…) som var meget taleføre og samfunnsengasjerte!”
Kjønnsblandet forsamling? Vel fotoene hun har lagt ut forteller en annen historie.
Rafiq ”formidlet Høyres politikk”, dette var beveggrunnen for å delta, forteller hun.
Rafiq var altså på stemmefiske blant de som defineres som ”hennes egne”, norskpakistanere og muslimer. Rafiq kan som kjent komme på vippen i Oslo ved Stortingsvalget i september.
Jeg undrer meg: synes Høyres ledelse det er riktig at partimedlemmer representerer partiet i miljø som har en religionsfascistisk grunnplattform, som inkluderer dødsstraff for frafall, dødsstraff for kritikk av islam og Muhammed, steining av dem som har sex utenfor ekteskap, der muslimer står over ikke-muslimer verdimessig, der kvinner juridisk er underlagt mannen og har betydelig færre rettigheter enn han, der kvinners lydighetsplikt er i førersetet i ekteskapet, altså alt man kan forestille seg av sharia av verste slaget, som lederen Tahir ul-Qadri åpent forfekter og som er nedfelt i deres tekster og program.
”Henrettes som en hund.” Dette er blant annet oppskriften til Minhaj sin leder, Tahir ul-Qadri når noen begår blasfemi og kritiserer Muhammed eller islam, enten de er muslimer, kristne, jøder, vantro, mann eller kvinne, som vi rapporterte fra Danmark i fjor. Dette har ul-Qadri, i særdeles klare ordlag, uttalt i eksempelvis denne videoen som ligger på youtube Her skyter han også hemningsløst av hvordan han gikk frem for å få innført den barbariske blasfemiloven i Pakistan på 80-tallet. Han er en hovedarkitekt bak lovparagrafen i det pakistanske straffelovverket, forteller han, samtidig som han benektet dette på dansk fjernsyn. Da var han mot blasfemiloven. Sistnevnte påstod på turneen i Danmark i fjor, og Danmarks integreringsminister ble nesten lurt i fellen. Hadde det ikke vært for våkne journalister som åpent formidlet det grusomme verdisynet til MQ og ul-Qadri, hadde Karin Hækkerup (S) stilt opp på Ny-Dansk Ungdomsråds konferanse sammen med ul-Qadri. Det hele endte med at Ny-Dansk Ungdomsråd etter ul-Qadri-skandalen ble fratatt offentlig bevilgning og måtte trekke inn årene.
Hvis noen fremdeles skulle være i tvil om MQ i Norge er underlagt ul-Qadri, her fra Dagbladet 2.februar 2002: Moskeens imam ble sparket. Hvorfor? Fordi imamen ikke fulgte ul-Qadris filosofi til punkt og prikke: ”Dr. ul-Qadri i Pakistan er vårt religiøse overhode. Vi følger hans filosofi, bruker hans bøker og videoer, og kan ikke godta at en imam begynner med et annet opplegg.”
Rafiq bør komme med en forklaring straks på hvordan hun kan stille i et miljø som har en så ekstrem plattform som MQ. Ville hun stilt i et miljø bestående av nordmenn med like redselsfulle holdninger – men som ikke var begrunnet med islam?
Høyre har et internt problem som selv har tatt på skoene og vandret ut i offentligheten.