Flere gjorde store øyne da den anerkjente professor Kjetil Storesletten beskyldte Statistisk sentralbyrå (SSB) og Finansavisen for feil og tvilsomme beregninger i det såkalte innvandringsregnskapet. Finansavisens har tatt utgangspunkt i SSBs grunnlagstall, som igjen har utarbeidet tallene til Brochmannutvalgets NOU. Men utvilsomt ble noen ”glade” da en professor som Storesletten (og for så vidt også professor og tidligere høyrestatsråd, Victor Norman) sådde tvil om tallene. For det er fortsatt en del som lever i håpet om at innvandringen er lønnsom for Norge. Noe annet kan nemlig bli problematisk, særlig politisk – og spesielt rett før et stortingsvalg.
Men de som klappet entusiastisk i hendene over professor Storeslettens teoretiske øvelse som gjorde innvandringen til en slags økonomisk suksess (til og med under overskriften ”Takk, Polen!”, Dagens Næringsliv 21.juni, ikke på nett), leser nok dagens Finansavisen med mindre entusiasme. Her både beklager og nyanserer Storesletten sine uttalelser, samtidig som han insisterer på at hans egen beregningsmåte har livets rett.
Storesletten beklager overfor Finansavisen (1.juli, ikke på nett) at han skrevet at Finansavisens beregninger var tvilsom, men fastholder sin kritikk av SSB. Han mener SSBs tall er direkte feil og at Finansavisen slik sett burde brukt tallene annerledes.
Konsekvenser blir premisser
Storeslettens kritikk er at SSB undervurderer inntektene ved innvandring. Det oppsiktsvekkende er at Storeslettens kritikk og regnestykke bygger på en (politisk) forutsetning som ikke er tilstede, og som det kan stilles spørsmålstegn ved om kommer og eventuelt hvordan den blir. Forutsetningen er nemlig økt skatt.
– Ifølge Perspektivmeldingen vil vi i 2060 ha en underdekning på 8,3 prosent av BNP på statsbudsjettet. Det er et gigantisk tall. Enten vil man, slik jeg gjorde i mitt regnestykke, øke skattene, eller så vil man krympe utgiftene.
Men Storesletten vet bedre. Alle som har fulgt med i denne debatten kjenner til at en konsekvens av dagens innvandring nettopp er økte skatter eller mindre velferd. Men når en gjør denne konsekvensen til en premiss for lønnsomheten med innvandringen, ja da er det, om ikke uredelig, så i alle fall en svært optimistisk teoretisk øvelse.
– Du kan ikke bare forutsette at skattene blir økt, og at problemet dermed blir minimalt. Som vi skrev til deg: kritikken din er nesten semantisk.
– Hva mener du?
– Det som hos oss er utgifter, er hos deg dekket inn, men det er fortsatt en kostnad. Massive skatteøkninger er neppe det vi i hverdagstale ville omtale som at innvandring er lønnsomt?
– Tallene mine er ikke så forskjellige fra deres. Vestlig innvandring er lønnsomt, Øst-Europa blir noe mer lønnsomt, mens ikke-vestlig innvandring er veldig ulønnsomt.
Så kan vi i det minste enes om én ting: ikke-vestlig innvandring er ikke bare ulønnsom, den er veldig ulønnsom. Og selv i Storeslettens optimistiske regnestykke har han ikke klart å gjøre denne gruppen lønnsom. Hvorfor ikke? Er det rett og slett ikke skatter nok å hente for å kompensere for denne ulønnsomheten?
Nullsumspill
Storesletten omgjør rett og slett innvandringen til et enkelt nullsumspill, der de lønnsomme kompenserer for de ulønnsomme. Og når de lønnsomme er gjort enda mer lønnsom (med økte skatter), kan resultatet knapt bli annet enn lønnsomt eller gå i null. Som et teoretisk regnestykke er det sikkert både ryddig og pent, men målt opp mot empirien er det antakelig bare gangbart på Soria Moria.
Vi har erfaringer nok som forteller oss om en rekke farer og faresignaler. En av farene er at rundt 600.000 i arbeidsfør alder er helt eller delvis ute av arbeidsmarkedet. En annen fare er sysselsettingsstatistikken som bevitner svært stor forskjell i sysselsetting mellom innvandrergruppene. Så kommer at mange av arbeidsinnvandrere raskt blir trygdeforbrukere samtidig som mange henter familiene hit, hvilket gjør enda flere til forbrukere av velferdstjenester. Er dette med i Storeslettens regnskap? Og med rekordrask befolkningsutvikling må kommunene investere i mer barnehager, skoler, veier, boliger osv. i raskt tempo. Gjeldsgraden stiger og lånene skal betjenes. Hvor mye skatt må vi betale for å kompensere for en slik utvikling? Og selv Storesletten innrømmer at vi neppe kan forvente at etterkommerne vil ha samme skatte- og trygdeprofil som den øvrige befolkningen, en forutsetning som ikke er tatt høyde for tallene fra SSB (tvert om).
La oss så titte på partiet Høyre sin ”løsning”: De prater varmt om innvandring, da selvsagt av de lønnsomme som vi skal ta imot med åpne armer slik at vi øker både produksjon og produktivitet. Ja, for særlig at disse vil komme når, i Storeslettens verden, Norge svarer med økte skatter for at innvandringen tilsynelatende ikke skal fremstå som ulønnsom.
Alternativt kan vi selvsagt få mindre velferd. Det vil si at vi alle i Norge må ”betale” for å holde innvandringen ”lønnsom” ved å ta ut mindre velferd, alderspensjonskutt eller mindre sykelønn for eksempel. Ved færre velferdsgoder vil Norge antakelig bli et mindre attraktivt innvandringsland for de ulønnsomme, men om befolkningen generelt vil godta et slikt ”ran” (mange har jo tross alt betalt sin skatt en stund under gitte forutsetninger) er vel en annen sak og dessuten vil neppe velferdsgodene bli så knappe at de ikke er bedre enn de fleste ikke-vestlige land som mange av våre innvandrere kommer fra. Og selvsagt skjønner alle at mindre velferd først og fremst vil gå ut over de svakeste. Dermed blir det større sosiale forskjeller i samfunnet, der SV kan rope seg blå over at deres egen politikk ikke fungerer.
Viktig debatt
Men så kanskje til det merkeligste av det merkelige. Selv Storesletten mener at dette er en viktig debatt:
– Hva er det med innvandring som gjør at ellers klarttenkende økonomer gjør analysene så vennlige og tannløse som mulig?
– Jeg vet ikke. Jeg er i hvert fall opptatt av at dette er en viktig debatt. All ære til dem som regner på dette. Hvis vi ikke snakker om utfordringene, vil de kunne vokse oss over hodet.”
Jo takk, jeg tar gjerne til meg all ære over å ha regnet på dette, men også det er en teoretisk innfallsvinkel: det har utvilsomt vært mest kjeft å få. For hvordan vi skal kunne debattere et innvandringsregnskap på en rimelig fornuftig måte, fremstår for meg som en gåte. Men vi kunne kanskje startet ett sted: Blitt enig om tallene, så kunne vi jo kreere regnestykker etterpå. Blant annet om hvilke utfordringer som kan ”vokse oss over hodet”.
(PS: Finansavisen presiserer at de ikke gjør noen forandringer i sitt regnskap etter Storeslettens kritikk.)