For alle som har fulgt saken om Marte i Dubai, har det stått klart for oss at Utenriksdepartementet (UD) og utenriksministeren Espen Barth Eide ikke har hatt noen god sak. Martes situasjon har vært kjent for myndighetene siden i mars, uten at det har skjedd annet enn at Marte i forrige uke ble dømt til 16 måneders fengsel for utenomekteskapelig sex, for å ha drukket alkohol ulovlig og for falsk forklaring etter at hun anmeldte en kollega for voldtekt.
Da dommen ble kjent, prøvde Barth Eide seg på de mest finurlige bortforklaringer. Verst var kanskje hans sammenligning av rettssystemet i Dubai versus Norge. Jeg tror nok de fleste tolket denne sammenligningen som en ”vi må jo akseptere-holdning” til Emiratenes bruk av sharia. Nina Witozek parerte kanskje Barth Eides sammenligning best: ”Det er som å sammenligne en vanlig stol med en elektrisk stol.” (Søndagsavisen, NRK P2, 21. juli).
I samme sending ble for øvrig Barth Eide spurt gang på gang om Norge ville legge noe press på Dubai i sakens anledning, uten at utenriksministeren ville bekrefte det. Tvert om prøvde han å forklare at det ikke var slik at Norge kan gå inn i noe land og hente ut en av sine borgere som var i gang med en straffeprosess, for det ville heller ikke Norge ha godtatt. Det er suverenitetsprinsippet, forklarte Bart Eide.
Men det var i går. For i dag, når benådningen er et faktum, er utenriksministeren mer opptatt av å høste ære:
– Jeg tror det er to forhold som har virket sammen på en positiv måte. Det ene er det store internasjonale presset som denne saken har skapt, ikke bare i vårt land, men i verden rundt. Det andre er at vi gikk inn diplomatisk på en veldig konkret måte ved å peke på at det er veldig spesifikke forpliktelser som Emiratene har. Jeg tror summen av de to forholdene har bidratt til dette utfallet, sa utenriksminister Espen Barth Eide på en pressekonferanse mandag formiddag, melder NRK.no.
Personlig tror jeg at det ene og alene er det enorme internasjonale presset som løste saken til det beste for Marte. For ikke bare fikk det Dubai til å innse at dette kunne de tape mye penger på, men det fikk også fart på UD og utenriksministeren. Men at Emiratene ”plutselig” skulle begynne å lytte til menneskerettighetsargumenter, tror jeg ikke utenriksministeren tror på selv.
Utfallet av denne saken forteller at internasjonalt press virker. Det bør ikke minst FNs menneskerettighetsråd ta lærdom av, for i årevis har OIC (Organisation of Islamic Cooperation) prøvd å få FNs menneskerettighetsråd til å anerkjenne deres ”tradisjonelle verdier” – ikke minst knyttet til kvinnesyn. Og FNs menneskerettighetsråd fortsetter denne ”dialogen”. På tide å kalle en spade for en spade?