Aftenpostens reportasje om ekteparet fra kurdiske Iran som opplever at muslimske kvinner på Furuset i Oslo endog spytter på dem fordi døtrene og mor er vestlig kledd i sommervarmen, er et sterkt politisk varsku. Det første spørsmålet som melder seg er: hva har politikerne tenkt å gjøre for å snu utviklingen? Hvor er tiltakene utover å få folk i arbeid, få sluset ungene gjennom skolen og dialog med de ulike miljøene? Ser de samme politikerne kanskje behovet for en totalpakke, der man også sier pause til mer innvandring fra land der frihetsverdiene er en grell mangelvare?
Svaret er nok slik det har vært i 30 år nå: mer kakling i det politiske hønsehuset.
Man skal ha vært både blind og døv for ikke å ha forutsett den oppseilende tilstanden i Norge. Den ene regjeringen etter den andre har likevel tillatt en høy innvandring fra OIC-land, der religiøs fascisme og fanatisme og kjønnsfascisme har svært gode kår. Kanskje noen politikere virkelig ærlig trodde en gang i tiden at slike holdninger la man igjen før avreise til Norge. Kanskje noen politikere virkelig ærlig trodde en gang i tiden at integreringen kommer til å gå seg til med tiden, og at særlig andregenerasjon vil bli som oss.
Nå vet de langt bedre. Likevel fortsetter de å fylle på med innvandring fra land der antakelig majoriteten aldri kommer til å bli verdimessig integrerte, og dermed ei heller økonomisk integrerte.
Det er klart at når jenta som bodde hos meg i 1995 og gikk i nulte klasse på Grünerløkka skole, 100 prosent pakistaner og nyankommet Norge gjennom en venn i Islamabad, ble trakassert av norskpakistanske jevnaldrende jenter, så ramlet ikke ideene til de norskfødte jentene ned i hodene fra langtvekkistan. Ideene/verdiene har de fått inn med morsmelken i Oslo.
Det er denne ”morsmelken” som rammer det frihetselskende paret Erfan Tarin og Bahar Shekari, og Bahar forteller at det er kvinner som er verst. I og med at hun sier at hun følte hun ”var i Pakistan og det var lynsjestemning” da en eldre kvinne med sjal spyttet på henne, bevitner dette at moralpolitiet operer på tvers av etnisitet og opprinnelig nasjonalitet. Det handler altså om islamske dogmer.
At kvinnene går på andre kvinner er, tatt i betraktning deres holdninger, ikke underlig. Det er mer oppsiktsvekkende at de i sommervarmen skal ha mer enn kjoler på jentebarn på to og tre år:
En varm maidag sitter Shekari ved lekeplassen. Sola skinner. I bakgrunnen hopper døtrene Alica (3) og Atosa (2) rundt i sommerkjoler.
– Jeg skal gi deg et råd om hvordan du kler på din datter, sier en eldre kvinne som har kommet bort. Shekari kvepper til.
– Hva mener du?
– En jente skal være godt dekket til. Vi muslimer skal ikke kle oss slik, sier kvinnen.
– Hvordan vet du at jeg er muslim? Dette har du ingenting med, svarer Shekari. Den eldre damen rister på hodet og går.
Det er ikke oppsiktsvekkende at Bahar forteller at å sole seg på Furuset, det er historie. Tenk det. I Norge tør man ikke sole seg, for man vet at man ikke bare utsettes for verbal trakassering, det iverksettes etter all sannsynlighet også fysiske tiltak for å få på deg klærne.
Kan noen se motsatte situasjon uten at media og politikere går ut av sitt godeste skinn: sekulære spytter på jenter og kvinner i hijab, og prøver å rive av dem hodeplaggene. Derfor våger ikke jenter og kvinner på Frogner å bruke hijab lenger. De vurderer også situasjonen så vanskelig at de ser etter ny bolig annet sted i landet der de kan kle seg som de vil.
Ekteparet fra Iran flyttet fra Tøyen til Furuset for et år siden. Nå går veien antakelig videre ut av dalen og til et område dominert av norske verdier. Kan vi likegodt kalle ekteparet og døtrene interne seksuelle flyktninger – et produkt av villet norsk politikk?
Jeg tror vi rett og slett bare gjør det, altså kaller tingene med ordets rette benevnelse.
Lena Larsen, tidligere leder av Islamsk Råd, prøver seg med en finte: sekulære er like intolerante som religiøse. Vel, all den tid verken menn i jihadistuniform eller unge kvinner i niqab forteller om systematisk trakassering, så tror jeg vi kan skrote påstanden til Larsen. Det holder også med å ta et kjapt blikk på toleransenivået i OIC-stater kontra sekulære vestlige stater, og svaret gir seg selv: man lander gjerne i burka fra Islamabad på Gardermoen, vel vitende at plagget aksepteres. Ingen edru norsk kvinne med normal intelligens lander i Islamabad iført tradisjonelle norske sommerklær.