(Deler av ingressen hadde falt ut, korrigert nå.)
Tony Abbott ble tatt i ed i går, og samme dag bestemte han at asylsøkere som tar seg fra Indonesia til Australia med båt, skal tauses tilbake av marinen, melder ABCnyheter.
Her skal jeg kun konstatere det som er det viktigste ut fra mitt ståsted i disse dager: vi ser altså en statsminister som tar realpolitiske grep ut fra det som defineres som en mer og mer uhåndterbar situasjon.
Nøyaktig hva vi nå trenger i Norge.
For: Innvandringens realpolitiske konsekvenser vil innhente enhver kommende regjering. Allerede nå rammes nasjonen grunnet både økonomisk og verdimessig press.
Først: Høyre har i alle år fremstått som økonomipartiet mer enn noen andre. Innvandringen er enormt kostnadskrevende. Enormt. Jeg tar det for gitt at økonomene i Høyre er klar over situasjonen, og jeg tar det for gitt at Erna også er velinformert:
SSBs og Finansavisens tall viser at den ikke-vestlige innvandringen koster staten netto 34 milliarder kroner i året. Tallet er urealistisk lavt. Det forutsetter at alle innbyggere har like stort konsum av offentlige tjenester som skole helse, politi og rettsvesen, og at alle norskfødte etterkommere er perfekt integrert økonomisk. Det er godt belegg for å si at ikke-vestlige innvandrere har et høyere konsum av slike tjenester enn gjennomsnittsinnbyggeren.
Til sammenlikning var utgiftene i 2006 på 18 milliarder. Vi snakker altså om en årlig utgiftsøkning på 11,6 prosent, ikke underlig all den tid den ikke-vestlige befolkningen har mer enn doblet seg bare det siste tiåret, fra 164 000 til nå 408 000 personer.
Fakta er: investeringene i årets statsbudsjett er på syv milliarder til ny vei og seks milliarder til jernbane. Eller hva med disse tallene: Hele årsbudsjettet til Justisdepartementet er på 30 milliarder kroner, mens staten betaler ut 37,7 milliarder kroner i sykepenger i år.
Vi snakker altså ikke om småbeløp.
Selvsagt har SSB belegg for påstanden sin når byrået sier følgende om innvandringsutgiftene: ”Kostnaden vil bæres av gjennomsnittsnordmannen over skatteseddelen, eller i form av lavere kapasitet eller kvalitet på ulike velferdstilbud.”
Et ferskt eksempel på sistnevnte: Lillehammer kommune har doblet innvandrerbefolkningen fra årtusenskiftet (nå på rundt 10 prosent av befolkningen, høyest i Oppland), og parallelt har kommunen pådratt seg økende gjeld, nå ca 40 000 kr per innbygger. Det må kuttes i budsjettene. Barn med spesielle behov som lider av autisme, Aspergers syndrom, ADHD, epilepsi, Cerebral parese, Downs og ulike fysiske lidelser får ikke lenger et tilbud som har vært viktig for dem: terapisvømming.
At asylpolitikken har havarert er så ettertrykkelig dokumentert etter valget var i havn, at ingen kan lenger med æren i behold forsvare dagens virkelighet.
Fremdeles er rene henteekteskap, der det først og fremst handler om kollektivistiske ekteskap der partene har minimal kjennskap til hverandre før bryllupsnatten, en sikker inngangsbillett til Norge. Skal dette fortsette? Skal vi også ”ofre” tredjegenerasjon? Eller skal det føres en politikk som optimalt sikrer borgerne menneskeretten å gifte seg etter den fulle, frie viljen?
Skal det tas grep om verkebyllen kjønnslemlestelse? Norge anno 2013, og babyer rituelt lemlestes? Kan vi/Erna/ny regjering leve med en slik grotesk virkelighet? Det finnes så langt jeg kan se, og jeg har ”sett” lenge, siden midten av 90-tallet, ikke gode fornuftsbaserte argument mot at det gjeninnføres helkroppundersøkelser av jentebarn. Tvert om. Det burde påhvile en rettstat som Norge å sette inn alt av tiltak for å stanse barbariet. Dertil har jenter flere underlivsplager enn gutter. I tillegg bør det nevnes en lovendring som kommer fra Bærekraftutvalget til Frp, som bør vurderes seriøst av den nye regjeringen å innføre: en anmeldelsesplikt. At foreldre/foresatte som oppdager at barnet er utsatt for en rituell legemsbeskadigelse, plikter å anmelde forholdet (i dag slipper man unna avdekket kjønnslemlestelse med at ”vi visste ikke at det hadde skjedd”/”det ble gjort mot vår vilje av andre i familien”). Selvsagt ved man at barnet er blitt skadet, og selvsagt skal barnet da få medisinsk hjelp.
Skal det tas grep om dumping av barn og unge? Skal man gjøre som Bærekraftutvalget foreslår, å tiltale foreldre for frihetsberøvelse:
Hva er argumentene mot et slikt forslag? Jeg finner dem ikke. I alle fall hvis det er slik at barns beste skal være i front, som det heter i Menneskerettighetsloven, inkorporert i norsk lov.
Problemstillingene er det stort sett politisk enighet om. Spørsmålet er om Norge skal fortsette med pynte-på-tiltak: fine konferanser, handlingsplaner som oversvømmes av sommerfuglillustrasjoner og vakre ord om kulturforståelse, informasjon og dialog, og politikere som skryter av alt arbeidet som er gjort, og alt det fantastiske arbeidet som gjøres.
Påstandene står overhodet ikke til troendes lenger. Kun realpolitiske grep har troverdighet i tiden foran oss nå.
Jeg mener bestemt: verken verdimessig eller økonomisk har vi råd til nok en regjeringsperiode uten at det gjøres alt som står i politikernes makt for å rydde opp i det samme de fleste av dem har vært med å skape.
Hvis ikke Erna tar grep innen det feltet som er viktigst for Norges fremtid (vi kan ikke gjøre særlig med luftstrømninger og havstrømninger i verden som banker på våre grenser), har jeg ingen tro på gjenvalg i 2017. Ingen.