Rett etter stortingsvalget 9.september fant Dagsnytt 18 (NRK, P2) det opportunt å ta inn noen av våre meningsbærende mediaredaktører i studio for å si sin mening om valgkampen. Her bet jeg meg spesielt merke i at politisk redaktør i Aftenposten, Harald Stanghelle, mente at innvandring er en av de viktigste sakene i vår tid – og som de politiske partiene «ikke hadde ønsket å diskutere i valgkampen» (gjengitt etter hukommelsen).
Jeg kan selvsagt ikke svare for de politiske partiene sin «ønskeliste» i valgkampen, men er det én ting vi alle vet, så er det at media kan sette den dagsorden de vil. Det eneste tilløp til innvandringspolitikk i valgkampen, var da Fremskrittspartiets «hemmelige» rapport ble lekket. Men så kan en jo spørre seg: Hvor ble det av debatten? Hadde media, og Aftenposten spesielt, relatert til Stanghelles utsagn, hatt noe ønske om at innvandringspolitikk ble satt på agendaen så kunne de bare grepet fatt i dette utvalgets forslag – og de kunne gjennomført sin serie om asylsinstituttets bakside før valget var over. Jeg skal ikke spekulere i Aftenpostens valg.
«Nyheten» som kom, ble borte og kom så som en nyhet
Fredag 6.september, altså tre dager før valgdagen, var det en liten sak i Dagsrevyen som kunne fortelle om «sterk økning av asylsøkere». Saken nådde ikke høyt opp og skapte ingen nevneverdige reaksjoner. Men da hadde Dagsrevyen (og TV2, er jeg blitt fortalt) sittet med saken allerede i omtrent en uke, hvilket jeg vet godt, da jeg selv tipset NRK. Bakgrunnen var «bekymringsmeldinger» fra Politiets utlendingsenhet (PU) om et mottakssystem som holdt på å bryte sammen, hvilket jeg kort påpekte i en sak på rights.no dagen etter Dagsrevyinnslaget.
Så ble det stille. Til etter valget.
Da fant Utledningsdirektoratet (UDI) det riktig å innkalle til en pressekonferanse. Her kunne UDI-direktør Frode Forfang fortelle at rekordmange asylsøkerne gjør det nødvendig med en rekke ekstraordinære tiltak, blant annet må rundt 30-40 nye asylmottak etableres til den nette sum av minst 400 millioner kroner. Og siden Forfang påpekte at de fleste nok ville få opphold, med henvisning til at de fleste fra Eritrea får opphold (men uten å ha noen forklaring på den enorme veksten av asylsøkere fra Eritrea), kan vi bare tenke oss hva de fremtidige kostnadene vil være.
I intervju med Aftenposten blir Forfang også spurt om hvorfor UDI går ut med denne nyheten bare tre dager etter valget, hvorpå Forfang viser til at tallene kom 5.september og at han ble intervjuet av NRK 6.september. Han avviser bestemt at UDI har valgt å holde nyheten tilbake etter valget.
Dette er en forklaring som i mine øyne ikke holder vann. Så vidt meg bekjent føres det ukentlige statistikk over antallet asylsøkere, og smellen som satte mottaksapparatet tilnærmet ut av kontroll kom ikke seilende inn på UDIs bord 5.september. Da hadde det allerede vært en sterk økning i flere uker i antallet asylsøkere hos PU, kan kilder der fortelle. Resultatet av den sterke økningen er dermed også at asylsøkere må vente på intervju i fire måneder, ikke minst på grunn av mangel på tolker. Altså stikk i strid med intensjonen om rask og effektiv saksbehandling, som skiller de med og uten åpenbart beskyttelsesbehov.
Kommunene sitter med Svarte-Per
Men vel så ille: UDI-direktøren glatter over det hele, og dytter mye av ansvaret over på kommunene. For det er kommunene som ikke bosetter dem som har fått opphold raskt nok. For i underkant av 10.000 asylsøkerne i mottak, skulle ikke vært der. 5.200 av dem har avslag og skulle vært returnert. I underkant av 3.000 har fått avslag, men har anket og venter på ankebehandlingen. Og 4.400 har fått opphold og venter på bosetting.
«Vi hadde ikke trengt å bygge nye mottak dersom disse 4400 personene hadde vært bosatt i kommunene,» sier Forfang til Aftenposten, som legger til at han er «bekymret for situasjonen».
Men kommunene har lært at bosetting er dyrt, selv om pengene som følger med kan virke fristende. For selv om staten gir sine bidrag de første årene, ikke småtteri heller med et budsjett på 7,2 milliarder i 2013, er oppfølgingen så krevende, for eksempel knyttet til ulike integreringsstillinger, samt at kostnadene kan forbli vedvarende høye relatert til familiegjenforening, manglende sysselsetting, nedgang i skatteinntekter, økt behov elevplasser etc, at det er med på å ta knekken på kommuneøkonomien. Så stiger kommunens gjeld. For kommunene har ikke, i motsetning til staten, noen pengesekk de bare kan gripe til. De må tigge og be om mer fra staten, som har mer enn nok med sine egne utgifter:
At kommunene har økende økonomiske behov til de krav staten setter, her bosetting av asylanter og flyktninger, vitner statens «budsjettvinner» om: Tall fra SSB viser at fra 2006 til 2012 økte den totale pengebruken på innvandringsregulering fra 1,5 milliarder kroner til hele 3,75 milliarder kroner, der nettopp lønn er en av de store utgiftspostene. Da sitter kommunene der da, og upopulære tiltak må iverksettes, som for eksempel boligskatt eller færre velferdstjenester til kommunens innbyggere.
Men alt dette hørte vi ingenting om i valgkampen. Nå derimot, er det ikke måte på hvor mye av asylinstituttets bakside vi skal presenteres for:
Dagens tekst i Aftenposten forteller at norske utlendingsmyndigheter har sjekket 4.350 fingeravtrykk til asylsøkere. I tre av fire saker viste det seg at asylsøkerne hadde søkt andre land – eller med andre navn og identiteter. 29 av disse hadde endog søkt i syv ulike land før de kom til Norge. «Vår største utfordring er fortsatt knyttet til identitetsfastsettelse. Alle som søker beskyttelse plikter å samarbeide for å avklare identiteten sin, men det er kun en av ti som har med seg pass eller andre gyldige ID-dokumenter,» forteller sjefen for PU, Kristin Ottesen Kvigne.
I går hadde Aftenposten en innside-artikkel der vi blir med politiet på jakt i Oslos gater i det såkalte Touch Down-prosjektet. Siden prosjektet startet i fjor, er 450 vestafrikanske kriminelle blitt pågrepet i Oslo. Rundt 28 kilo narkotika er beslaglagt fra disse miljøene. Ifølge Touch Down-prosjektets rapport for første halvår 2013 står vestafrikanske kriminelle for en «veldig stor del» av den synlige kriminaliteten i Oslo sentrum. 120 personer ble utvist og 285 fikk utvisningsvedtak i fjor. Men mange vet ikke politiet hvem er, og må slippe dem ut igjen. Andre er tilbake i Norge før politiet vet ordet av det. Mange søker asyl i Norge når de blir tatt av politiet.
Og så skal noen få oss til å tro at asylinstituttet fungerer?
Invitasjon til menneskesmugling
Nå har til og med svenskene begynt å skjønne at det er noe som ikke henger på greip. I en lederartikkel i dagens Expressen forklarer Anna Dahlberg nokså presis hva som foregår: I Sverige har nemlig det politiske lederskapet vist sin storslagne «humanitet» ved å gi alle syrere mulighet for permanent opphold i Sverige. I Norge har vår UDI-direktør fortalt at vi ikke trenger å gjøre noe slikt, da alle syrere automatisk vil få opphold. Men det er baren én hake med det hele: Det fordrer at de samme syrerne klarer å ta seg til Sverige eller Norge. Med andre ord: En invitasjon til alle menneskesmuglere rundt om i verden – butikken er åpen!
Det er for øvrig akkurat denne problematikken som ble fremmet i FrPs Bærekraftutvalg sin rapport, der det tas til ordet for å stramme betydelig inn på det asylinstituttet som har etablert seg på siden av flyktningkonvensjonens intensjoner, men å øke FN-flyktningkvoten. Og mottakelsen var?
Kanskje en bedre idé hadde vært å lese hva som faktisk står der, og hvis nå disse forslagene er så dårlige, hva med å bidra med noen bedre?
Bærekraftutvalgsrapporten kan leses her, asylinstituttet omtales under pkt.1.7, side 18 ff.
(PS: Jeg gjør igjen oppmerksom på at jeg har bidratt til overnevnte rapport, og er således ikke nøytral til denne rapporten)