Sylo Taraku er generalsekretær i LIM, tidligere konstituert generalsekretær i NOAS, før han gikk til UDI som saksbehandler. 18 år gammel kom han dessuten selv til Norge som asylsøker fra Kosovo. Taraku har altså noe erfaring med asylpolitikken vår, må man kunne hevde.
Det hele begynte med en kronikk i Aftenposten sent i august Her definerte han Norge som et av Europas mest liberale asylland, og han kritiserte den for ”snille” norske politikken slik:
”Asylpolitikken handler om juss, men først og fremst handler den om politikk, tall, og hvor befolkningen setter grensen for sin gjestfrihet.”
Det fortsatte i et intervju hos Minerva. Her er rosinene i pølsa, der han først kritiserer sine tidligere kollegaer i asyllobbyen:
-Mange aktivister forsvarer alltid asylsøkernes interesser. Men jeg var opptatt av at vi skulle se på helheten og forsvare asylordningen. Er det misbruk av ordningen, er ikke asylaktivister tjent med å legge lokk over det.
Om å bli lurt:
-Jeg har etter hvert, med erfaring, stilt meg spørsmål om jeg blir lurt. Du møter en asylsøker som forteller en sterk historie, men etter hvert kommer ting frem som setter saken i et helt annet lys. Jeg sier ikke at dette alltid skjer, men spesielt etter at jeg begynte i UDI har jeg sett hvordan en sak i media kan se ekstremt annerledes ut sammenlignet med virkeligheten.
Derfor endret han mening:
– Å lese Brochmann-rapporten som så på konsekvensene av innvandring for velferdsmodellen var nedslående, og fikk meg til å reflektere litt rundt mine holdninger til innvandring. Jeg er optimist av natur, men både Brochmann-rapporten og konfliktene rundt Muhamed-karikaturene sier noe om de store utfordringene knyttet til integreringen. Vi må ikke ta for store sjanser når det gjelder samfunnsutviklingen. Dessuten er det sjelden du møter genuine asylsøkere. De som systemet er laget for (min utheving).
Som innvadrer er han mer skeptisk til asylhistoriene:
-Min erfaring er at de med innvandringsbakgrunn er generelt mer skeptiske til historiene asylsøkere kommer med, enn etnisk norske. De vet mer hva som foregår, men det handler kanskje også om tillitskulturen. Selv har jeg prøvd ikke å mistenkeliggjøre, men har ofte hatt gode grunner til å tvile sterkt på historiene, for å si det forsiktig.
Om å skyve barn foran seg:
-Jeg synes det er positivt med engasjement, og det er mange vanskelige dilemmaer i både enkeltsaker og generelt i asylpolitikken, men jeg er kritisk til hvordan enkeltsaker brukes for å svartmale myndighetenes asylpolitikk og hvordan barna skyves foran. Det gir dem både større forhåpninger og skremmer dem, slik at barna tror at de blir returnert til et helvete.
Media stiller aldri kritiske spørsmål til asylaktivistene:
-Jeg har aldri opplevd at journalistene stiller kritiske spørsmål til asylaktivistene.
-De er vel preget av en liberal holdning i asylpolitikken?
– Ikke noe galt med det i seg selv. Media skal utfordre myndighetene, men vi må ikke glemme at også interessegrupper og NGOs har makt.
Hvorfor han forlot NOAS, der kan kunne blitt leder:
-Jo mer innsikt man får i utlendingsforvaltningen og dilemmaene de står overfor, jo mindre svart-hvitt blir bildet. For å si det sånn: Jeg hadde sikkert vært en aktivist med brennende engasjement i Hellas, men mindre motivert til å drive med aktivisme overfor norske myndigheter som kan være minst like do-gooders som menneskerettsaktivistene.
Ja, det er en klar sammenheng mellom hvor mange som kommer og grad av integrering vi får til:
– Asylinstituttet blir meningsløst dersom man ikke lykkes med integreringen, sier han og trekker frem opptøyene i Husby som et skrekkeksempel. Uten at asylinnvandrere og vertsbefolkningen finner seg godt til rette med hverandre blir det vanskelig å forsvare masseinnvandringen. Det er viktig med en kontrollert innvandring som ikke gjør integreringen umulig.
60 prosent av asylsøkeren får bli, i tillegg 12 prosent som klager på avslag, altså til sammen over 72 prosent.
– Selv om svært få fremlegger pass eller id-papirer, stoler UDI på de fleste asylhistoriene og innvilger opphold. Når man ikke har så mye å kritisere UDI for, går man et hakk lenger og sier at også de som har fått avslag må få bli – ikke fordi de oppfyller kriteriene, men fordi det er det de vil. De reiser ikke tilbake.
Om naive politikerne:
Problemet er at de nekter å se på helheten og tenke konsekvent. Det handler om å være god. Når man har en situasjon der 4500 asylsøkere med opphold som ikke blir bosatt fordi kommuner ikke har kapasitet til å skaffe dem boliger, så bør man tenke seg om før man går inn for å føre en politikk som vil tiltrekke enda flere til å komme hit og legge enda sterkere press på integreringssystemet.
Og her kanskje det aller viktigste: asylinstituttet ødelegges fordi det brukes som ”en migrasjonskanal for store grupper ufaglært mennesker til rike vestlige land”. Før var fokusets hans global rettferdighet, men når han ser tilstandene i land som Sverige, Helles og Storbritannia, har fokuset endret seg:
-Før eller senere må vi ”back to basics”. Asylordningen er ikke til for store befolkningsgrupper som lever i autoritære regimer eller land preget av konflikter. Dem må vi hjelpe på andre måter. Asylordningen bør være forbeholdt enkeltindivider som av for eksempel politiske grunner ikke kan være trygge noe sted i landet sitt og virkelig er nødt til å komme seg ut og be om internasjonal beskyttelse. Lar vi asyl fungere som en migrasjonskanal for store grupper ufaglærte mennesker til rike vestlige land, vil vi ikke kunne opprettholde ordningen i lengden.
Det er synd Taraku ikke kom med disse erkjennelsene og erfaringene tidligere. Da hadde det sikkert blitt åpnet en plass til han i Frps Bærekraftutvalget. Men enda viktigere: ble dette for sterk kost for media, ikke minst fordi det kom fra tidligere «asylhold»? Eller var det medias valgkamp som stoppet debatten – igjen?