Å begrense friheten, skaper alltid konflikt. Samtidig tar vi begrensinger alvorlig, som at vi reagerer sporenstreks dersom en mann kommer løpende naken i gatene: han ville blitt stoppet raskere enn hvis han prøvde å bryte seg inn i en bil, mener Dalrymple, som slår fast at en person i niqab vekker vel så stor oppmerksomhet som nakenhet (vel, det er jeg ikke enig i, da det blir flere og flere ”nakne kvinner” som kun viser øynene i eksempelvis Oslo). Uansett; reaksjoner på en naken mann i gatene hadde vært prompte og utvetydige.
Spørsmålet er: Gjorde colleget rett i å bøye av for det massive presset for å oppheve forbudet? Var det en ”seier for individuell frihet og beskyttelse av grunnleggende menneskerettigheter”, som en av aktivistene, Aaron Kiely hevder? Eller var det motsatt; en triumf for et repressivt syn på menneskets eksistens, der tilhengerne bruker rettigheter og beskyttelser i et liberalt samfunn til å ødelegge de samme rettighetene og beskyttelser, med det ultimale målet om å pålegge samfunnet en intolerant ideologi?
Is the reversal a triumph for grassroots democracy, or for intimidation and religious thuggery? Is Aaron Kiely a defender of a downtrodden religious minority or, on the contrary, the useful idiot of an aspiring totalitarianism?
La oss si at niqab er religiøst påbudt. Betyr dette at colleget i første omgang gjorde feil ved å forby niqab og at domstolen i London gjorde rett i å tillate niqab på en tiltalt?
Religiøs frihet kan ikke være absolutt i et sivilisert samfunn. Aztekerne mente jo genuint og ærlig at de var religiøst pålagt å ofre mennesker til guden deres.
Spørsmålet om hvor grensen går for en fornuftig grad av religiøs frihet er ikke helt abstrakt. Graden av religiøs frihet må ses i en sosial sammenheng. Hvis niqab kun var et plagg til en liten bisarr sekt uten universelle ambisjoner, og uten en historie med aggresjon mot andre, kunne man være tilbøyelig til å overse den som først og fremst et bidrag til en rik variasjon av eksentriske uttrykk. Men dette er ikke tilfelle.
The niqab is no doubt sometimes worn by women as a matter of choice, but they wear it often because they have little choice and are coerced. Not long ago there was a case in a medical school that illustrated the point. Four female Muslim students suddenly started to wear it and the authorities were alarmed. Luckily they found a regulation dating from a century and a half ago that was therefore free of all suspicion of religious discrimination, and that required doctors to show their faces to their patients while examining them. The students were told that they must either remove the niqab or leave the medical school, and not surprisingly they chose the former.
A little later they told the authorities that they had never wanted to wear the niqab in the first place but were intimidated and blackmailed into doing so by some male Muslim students. This was easy for them: all they had to do was inform the parents of the students that they, the students, were behaving in a “loose” fashion, and the parents would withdraw them from the medical school. If in this case the principle of absolute religious freedom had prevailed the students would have been obliged to wear the niqab, perhaps forever.
Man trenger ikke være en militant feminist for å forstå at niqab er nedverdigende for kvinner. Ingen menn dekker seg til slik. Og ikke sjeldent ser man en ung kvinne i niqab, ledsaget av en mann som er vestlig kledd og dermed ikke akkurat signaliserer hengivenhet overfor et puirtansk levesett.
Indeed, such young Muslim men are often to be seen fully participating in the Sodom and Gomorrah that is Saturday night in the centre of Birmingham, with not a Muslim woman in sight.
Niqab er også nedvergende for menn: den impliserer at menn ikke har kontroll i nærvær av en utildekt kvinne.
Perhaps it was for this reason that Birmingham Central Library took its craven precautionary decision to put out tables for women only.
At man tillater niqab på tiltalt eller vitner i en rettssak, er uhørt. Ansiktsuttrykk og blikk er en del av juryens vurdering av troverdighet og skyld. Uansett hvor religiøs sensitive kvinnen hevder at hun er, kan det ikke gjøres unntak.
I tillegg er niqab i vesten et sterkt uttrykk for avvist integrering. Men ikke nok med det: niqaben signaliserer i tillegg fiendtlighet mot samfunnet. På toppen av det hele krever personen i niqab ikke å skulle ansvarliggjøres for resultatet av demonstrasjonen, som å bli nektet studieplass.
This, in fact, is a typical dishonesty of our time: for example, people simultaneously demand the freedom to pierce their faces with any amount of ironmongery and that employers should take no notice of it. How long before wearers of the niqab similarly demand that employers must not discriminate against them, that they, the employers, must take a quota of women dressed in the niqab? In other words, such women want it all and believe that they can have it. In this way they mix medievalism with modernity.
Det er ingen grunn til å tillate niqab i offentlige institusjoner. Det handler selvsagt også om sikkerhet. Niqab inviterer til åpenbart misbruk av plagget, som identitetsjuks, og å skjule forbrytere som begår lovbrudd. ”Dette er selvsagt det som gjør plagget attraktivt for noen av mennene som støtter bruken av den.”