Hans-Petter Sjøli åpner med å påpeke at «Norge er et rart lite land» (kommentaren er ikke på nett). Vi er lite og gjennomsiktig, og vårt system «er tilsynelatende gjennomsyret av rasjonalitet og evne og vilje til å se konsekvenser og sammenhenger.» Han viser så til handlingsregelen, og slår fast at det knapt hadde vært mulig å argumentere for en slik teknisk innretning i en annen politisk kultur.
Mytene om bærekraft
Men: Samtidig florerer mytene, sier Sjøli. For i dette som vi ynder å betegne som «verdens beste land», har vi også oljeavhengighet, skyhøyt lønnsnivå, en aldrende befolkning og trygdeeksplosjonen. Og hva gjør dette med «verdens beste land»? Jo, det «gjør at det er langt fra gitt at våre barn neppe vil få det samme sikkerhetsnettet som vi har.»
Sjøli viser til at det er dette som gjerne kalles bærekraft – og som er «et litt ubehagelig tema å vikle seg inn i.» Men, som Sjøli riktig påpeker, regjeringen sier jo selv at vi om 50 år vil ha et betydelig udekket finansieringsbehov. Altså: vi vil ha mye mer regninger enn penger. Samtidig har Sjøli fått med seg at «gullalderen vil vare atskillig kortere enn det», for allerede i 2025 «må kranene gradvis skrus igjen».
Norge fører altså ikke, som noen ynder å si, en «ansvarlig økonomisk politikk» – i alle fall ikke om vi tenker at ansvarligheten også skal gjelde for våre etterkommere. De blir heller sittende igjen med regningen. Eller som FrPs Bærekraftutvalg skriver i sin rapport:
«For Fremskrittspartiets Bærekraftutvalg bevitner dette om at dagens innvandringspolitikk ikke er økonomisk bærekraftig – og at noen må betale. Kostnadene vil måtte bæres av gjennomsnittsnordmannen over skatteseddelen, eller i form av lavere kvalitet på velferdstilbud som skole, sykehus, lavere pensjoner og lavere trygdeutbetalinger. Dette vil bety en nedbygging av dagens velferdssamfunn. Selv om en del av kostnadene finansieres av dagens skattebetalere, vil mye av kostnadene måtte bæres av fremtidige skattebetalere, våre barn og barnebarn. Ved å føre en innvandringspolitikk som ikke er bærekraftig, skyver vi på usolidarisk vis store utgifter over på fremtidige generasjoner.» (FrPs Bærekraftutvalg rapport, s.7)
FrP som premissleverandør?
Akkurat innvandring er hovedtema for Sjølis kommentar. Han konstaterer at et tema «i samme lei» som det er «overraskende stille om i denne valgkampen» er innvandring. For det er blitt en kjensgjerning at «Innvandring er et følsomt felt, og ingen vil la Frp sette premissene.»
Og selv om Sjøli viser til at «Frp har ofte seg selv å takke med en god slump tåpelige, alarmistiske påstander», underslår han ikke at «partiet har satt seg godt inn i innvandringens utfordringer.»
Når så «Rapporten fra partiets interne bærekraftsutvalg ikke ble den bomben enkelte håpet på da den ble sluppet tidligere i valgkampen», mener han at det «Ikke så overraskende».
At det ikke er overraskende har Sjøli helt rett i. Rapporten er antakelig for god til det, selv om den er pessimistisk lesning – for den som orker å ta fakta inn over seg. Og det bør de som vi velger til å styre Norge gjøre.
Innprentet budskap
Sjøli har også fått med seg noe annet; nemlig at regjeringens mantra om at Norge fører «en streng og restriktiv innvandringspolitikk, noe som er svært populært blant folk flest», ikke er annet enn et innprentet budskap.
Sjøli viser i denne sammenheng til et intervju med Sylo Taraku i Minerva. Her tar den tidligere NOAS-ansatte Taraku et kraftig oppgjør med asylaktivistene, en aktivitet som han selv har vært en del av.
Taraku minner oss om nesten 70 prosent av asylsøkerne som kommer hit, får opphold. «Blir innvilgelsesprosenten høyre enn dette, kan man like gjerne åpne grensene», fremehver Sjøli i sin kommentar. Videre påpeker Taraku, som også har jobbet i UDI, i samme intervju at «det er sjelden du møter genuine asylsøkere. De som systemet er laget for.»
Akkurat det samme påpekes i FrPs Bærekraftutvalg sin rapport (pkt. 1.7, s.18ff). Her heter det for eksempel:
«Forutsetningene for flyktningsystemet har endret seg dramatisk siden flyktningkonvensjonen ble vedtatt for over 60 år siden. Kravet om andre lands moralske plikt til å hjelpe mennesker på flukt, støtter Fremskrittspartiet fullt og helt. Derimot ser vi med bekymring på hvordan et institutt som omfattet reelle flyktninger har utviklet seg til et redskap for folkevandring, ikke minst for en bedre økonomisk tilværelse i et annet land. Det har etablert seg et system ved siden av flyktningssystemet, ofte betegnet som «asylinstituttet». I asylinstituttet har det utviklet seg en praksis der personer selv påberoper seg retten til asyl, altså ett eller annet beskyttelsesbehov, og der den enkelte stat pålegges bevisbyrden for behovet for beskyttelse eller ei. Samtidig er det slik at for å ha rett til asyl, må vedkommende fylle vilkårene for å kunne anses som flyktning i utlendingslovens og Flyktningkonvensjonens forstand.»
Norge et liberalt asylland med elendige journalister
Faksimile av forsiden på dagens Aftenposten
Sjøli fremhever deretter at «Norge er et av Europas mest liberale asylland, og når det kommer et avslag, er vi i mediene, påvirket av dyktige og iherdige asylaktivister, raskt ute og kritiserer myndighetene, basert på sterke enkelthistorier.»
Nettopp at Norge er et svært liberalt asylland, forsøker noen til stadighet å svekke sannhetsgehalten til. For eksempel i dagens Aftenposten – for selv i verdenstoppen er ikke nok for Aftenposten.
Hvem som har «solgt inn» denne vinklingen i Aftenposten vites ikke, men den vitner om godt politisk håndverk fra regjeringens side og ditto elendig håndverk fra journalistenes side. Om de samme er interessert i fakta om asyltallene, kan de ta seg en tur til Bærekraftutvalgets rapport, nærmere bestemt pkt. 1.5 «Norge har Europas høyeste nettoinnvandring», side 12.
«Jeg har aldri opplevd at journalistene stiller kritiske spørsmål til asylaktivistene,» sa Taraku i intervjuet med Minerva – og det har Sjøli heldigvis merket seg:
Slik skal det ikke være. Journalister skal kritisere makten, også den som befinner seg utenfor stat og regjering. Vi må ha en ærlig, åpen og konstruktiv debatt. Også om det som er vanskelig å snakke om.
Fantastisk, til og med en smule selvkritikk. Og jeg kan anbefale Sjøli å lese HRS’ årsrapporter: Vi har påpekt akkurat det samme, hvert år, i over 10 år.
PS: Som nevnt før er jeg ikke objektiv når det gjelder FrPs Bærekraftutvalg sin rapport, da HRS, ved Hege Storhaug og undertegnede, har bidratt i dette arbeidet. Rapporten i sin helhet kan du lese her.