NRK forteller ikke hvor gammel jenta er eller hvilket land fetteren er/var bosatt i.
Ifølge politiet trakk jenta påstander om tvangsekteskap etter første politiforklaring. Politiet vektlegger likevel det som ble lagt på bordet i første runde, vel vitende at det langt fra er uvanlig at unge trekker seg/angrer i slike saker, tvert om.
Tiltalen er basert på §222, samme paragraf som ville vært brukt i slike saker før vi fikk en særlov om tvangsekteskap, som har ført til kun to fellende dommer (Drammen-sakene), tross et ukjent antall tusener av inngåtte tvangsekteskap etter den ikke-vestlig innvandring startet på slutten av 1960-tallet.
At politiet bruker første ledd i § 222, og ikke andre ledd, handler antakelig om at politiet har gode kort på annen tvang enn selve inngåelsen av ekteskapet, nemlig at foreldrene skal ha truet med å ta sine egne liv eller drepe datteren hvis jenta brøt ut av ekteskapet.
Her er lovparagrafen:
§ 222. Med bøter eller med fengsel inntil 3 år straffes den, som ved rettsstridig adferd eller ved å true med sådan tvinger nogen til å gjøre, tåle eller undlate noget, eller som medvirker hertil. Under særdeles skjerpende omstendigheter, jf § 232 tredje punktum, kan fengsel inntil 6 år idømmes.
Neste punkt lyder slik:
For tvangsekteskap straffes den som ved vold, frihetsberøvelse, utilbørlig press eller annen rettsstridig atferd eller ved å true med slik atferd tvinger noen til å inngå ekteskap. Straffen for tvangsekteskap er fengsel inntil 6 år. Medvirkning straffes på samme måte.
Jeg vil anta at leseren ser raskt at tvangsekteskapsloven er overflødig. Vi hadde mer enn godt nok lovverk før loven kom i 1995, noe som var min ”feil”, da jeg som journalist gjennom en ung norskpakistansk kvinne som var tvangsgiftet i Pakistan til en tremenning, avdekket praksisen for første gang i Norge (Dagbladet 8.november 1992). Dette førte til at Stortinget gjeninnførte tvangsekteskapsparagraf i lovverket, en paragraf de trodde var helt utdatert i vår samtid. Hvorfor? Fordi alle organisasjoner som var betalt gjennom Stortingsvedtak for å informere politikere om forhold som hindret integrering, var tause som graven om uting innad i egen rekker.
Bærekraftutvalget til Frp foreslår å fjerne særlovverk om tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Her er sentrale deler av begrunnelsen:
Særlovene mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse har vært operative siden 1995. Tvangsekteskap har vært et rettslig tema fem ganger, med to fellende dommer for utført tvangsekteskap (de såkalte Drammen-sakene i 2005 og 2008). Fageksperter anslår at tusener av unge i Norge er tvangsgiftet.[1]
En rekke tvangsekteskap er ikke formelt inngåtte ekteskap, men de fungerer på samme måte. De unge blir giftet bort i kulturelle og religiøse kontekster som oppleves akkurat på samme måte som formelt inngåtte ekteskap. Etter tvangsekteskapsbestemmelsen kan ikke slike uformelle «ekteskap» dømmes som lovbrudd, noe som kom frem i rettssaken om barnehustruen i Oslo, som ble «giftet» bort 13 år gammel i Oslo av en imam til en voksen fetter, og «ekteskapet» ble selvsagt ikke registrert da jenta var et barn. Retten karakteriserte derfor «ekteskapet» som et «religiøst fundert ekteskap».[2] Fetteren og andre nære slektninger ble således dømt for trusler, vold og voldtekter, men ikke også for tvangsekteskap.
Det er strid om utbredelsen av kjønnslemlestelse i aktuelle grupper. Det vesentlige som Fremskrittspartiets Bærekraftutvalg kan slå fast er at det er avdekket flere ganger at norskfødte jenter er blitt kjønnslemlestet, uten at dette har fått strafferettslige konsekvenser. Foreldre slipper rettsforfølgelse etter påstander om «vi visste ikke at dette hadde skjedd» eller «det ble gjort bak ryggen vår av andre slektninger». Den mest kjente saken omhandler fem Oslofødte jenter med gambiske foreldre, der far ble varetektsfengslet i 2008 og nettopp hevdet at han og kona ikke visste at barna var lemlestet.[3] Saken ligger fremdeles uløst hos politiet da foreldrene har nektet å hente fire av jentene som er etterlatt i Gambia tilbake til Norge, samtidig som foreldrene nekter for at de har medvirket til at den femte jenta bosatt i Oslo ble lemlestet. Grunnet bevisets stilling tas det derfor ikke ut tiltale.
Fremskrittspartiet har således med uro gjennom årene registrert at særlovverket har spilt fallitt.
Særlovgivning
Både tvangsekteskap og kjønnslemlestelse er svært grove overgrep som naturlig nok var dekket av norsk straffelov før praksisen kom til Norge gjennom innvandring. Særlovgivningen var fra politisk hold ment som et signal til aktuelle miljø om at slik praksis er sterkt uønsket i Norge og også straffbart. Bærekraftutvalget mener særlovgivningen har ført til forskjellsbehandling grunnet barnets/den unges etniske, kulturelle og religiøse bakgrunn: overgrep har blitt relativisert. Offentlige ansvarlige aktører har opptrådt kultursensitivt og langt på vei akseptert overgrep man hadde tatt svært alvorlig dersom det handlet om etnisk norske barn.
I verste fall kan dette kalles offentlig rasisme. For Fremskrittspartiets Bærekraftutvalg er det eksempelvis helt umulig å se for seg at norske foreldre som åpenbart medvirker til eller ikke klarer å beskytte barnet sitt mot kroppslig rituell lemlestelse/legemsbeskadigelse, ville sluppet straffeforfølgelse. Men det er nettopp slik rettsstaten opererer overfor foreldre med bakgrunn fra et annet kontinent, til tross for at det irreversible overgrepet utføres på fullstendig vergeløse spedbarn og småbarn.
Når det nye Stortinget setter seg, skal det bli interessant å se hva de ulike partiene mener om dette tankesettet og de konkrete lovendringsforslagene, som tilhører Bærekraftutvalget, og ikke er vedtatt Frp-politikk, men ”vedtatt HRS-politikk”.