Ulrik Imitaz Rolfsen har kommer med så mange gode og viktige innspill i integreringsdebatten de siste årene, både gjennom media, film, fjernsynsserie og bok, der ikke minst den ødeleggende æreskulturen belyses nakent og ærlig. Hans innspill har ikke minst vært velkomne blant oss som har jobbet motstrøms i alle år med å få etablert erkjennelse og forståelse for normsettet innen æreskulturen. Rolfsens bidrag åpnet noen dører.
Derfor var kronikken i går så nedslående. Kronikken er en gavepakke til ytterliggående krefter som vil stanse substansiell debatt om innvandringens økonomiske og verdimessige bærekraft – vår tids største utfordringer. Rolfsen er nådeløs: som meg, ble han også utsatt for mobbing som barn. Ut fra teksten ikke alvorlig. Likevel kobles det direkte til rasisme hos Frp. Likeledes kobles drapet på Benjamin Hermansen til Frp:
Da Benjamin Hermansen ble drept 26. januar 2001, skjedde det vi fryktet rasismen skulle føre til; tre nynazister plukket ut et tilfeldig valgt offer og drepte ham fordi han var mørkhudet. Klimaet mot innvandring var bare blitt hardere og hardere, og det var ikke veldig vanskelig for meg med mitt utgangspunkt å sette Frp på det norske rasisistiske kartet. De hadde tatt side, mot oss mørkhudete, og de tok ikke klart ansvar mot rasisme. Hadde de det, ville de ikke fått så mange velgere.
Frp kobles deretter til 22.juli (noe faktisk hele partiskalaen i Norge nå har tatt avstand fra):
For to år siden gikk vi alle gjennom verdens verste sommer. Frp ble igjen nevnt som en agitator, en inspirasjonskilde, et bakteppe. Et sted terroristen trodde han ville få sitt hat reflektert – et hat mot antirasistene, dem som beskyttet meg da jeg var liten. Et hat mot dem som solidarisk stilte opp og sa «Nei til Rasisme». Et hat jeg og nesten alle med meg forbandt med Frp. Ifølge det Breivik sa i rettssaken mot ham, var det Frps innvandringsfiendtlige retorikk som gjorde at han meldte seg inn i partiet. Den restriktive innvandringspolitikken til partiet er fortsatt en av de viktigste årsakene til at velgerne stemmer Frp. Og selv om Breivik forlot partiet, var det allikevel Frps image som rasister som tiltrakk ham til partiet i sin tid. Det er dette imaget de fremdeles sliter med.
Frp er ”mobberne i skolegården”, de som aldri har sluttet å mobbe, ifølge Rolfsen.
Var det å snu verden fullstendig på hodet, Rolfsen? Kanskje lese sin egen tekst en gang til?
Uanstendig er en snill karakteristikk av kronikken. Men først og fremst er dette nedslående. Da vi i HRS startet lesningen i går, trodde vi innledningsvis dette var en spøk. Deretter lurte vi på om det var et politisk bestillingsverk nå som regjeringsforhandlingene pågår. At kronikken kom i VG, er lite oppsiktsvekkende. Det lite elskelige forholdet mellom Frp og VG er godt kjent, og oppvarmingen til kronikken stod debattredaktør Elisabeth Skarsbø Moen for. Tittelen er: Politikkens sorte får Her får vi blant annet vite at partiestifter Anders Lange hadde fortid blant nazister og rasister:
Lange hadde bakgrunn fra Fedrelandslaget på 30-tallet, en organisasjon som bidro til å berede grunnen for Quislings maktovertakelse 9. april.
At dette har aktualitet i dag, er det lov å stille spørsmål ved. Da burde kanskje det også ha relevans at dagens Senterpartiet fikk sitt nye navn i 1959 etter å ha hett Bondepartiet, Quislings parti?
Det hører med til historien at Lange var motstandsmann og ble tatt av tyskerne flere ganger og puttet i kasjotten (hvilket Skarsbø Moen ”så seg nødt til” å nevne).
Begge eksemplene her illustrerer overtydelig hva vi ikke skal snakke om: fakta om innvandringens konsekvenser i dag.
Sov søtt, Norge.