Rapporten fra Statistisk sentralbyrå (SSB) bygger på analyserer om innvandrere og fattigdom i perioden 1993-2011. I samme periode har innvandringen vært rekordhøy og den demografiske sammensetningen av innvandrere har endret seg. Men andelen fattige i innvandrerbefolkningen er nokså stabil i samme periode, med unntak av innvandrere fra Øst-Europa. Her er det er en betydelig nedgang i andelen fattige.
Definisjonen av fattigdom er i denne sammenheng er at vedkommende har en årlig lavere inntekt enn halvparten av medianen i befolkningen.
The turning point: fem år
Selv om andelen fattige blant innvandrere avtar med botiden i Norge, så skjer det innenfor de fem første årene de er bosatt i Norge. Etter dette stabiliserer andelen fattige seg, og lengre botid påvirker ikke fattigdomsutviklingen, påpeker SSB.
Blant innvandrere fra Asia, Afrika, og Sør-Amerika ligger andelen fattige på rundt 12-20 prosent; blant innvandrere fra Øst-Europa rundt 5-10 prosent; blant innvandrere fra Vest-Europa, Nord-Amerika, og Oseania på rundt 3-5 prosent.
SSB har videre sett på utviklingen i andelen som går inn i og ut av fattigdom. Andelen som blir værende i fattigdom i to påfølgende år, er på ca. 55-60 prosent blant innvandrere fra Asia, Afrika, og Sør-Amerika, mens rundt 6-10 prosent går inn i fattigdom. For personer uten innvandrerbakgrunn er den tilsvarende andelen som blir værende i fattigdom på ca. 40 prosent, mens rundt 1 prosent går inn i fattigdom.
Tilstandsavhengighet
SSB mener at resultatene tyder på at det er en betydelig grad av såkalt «tilstandsavhengighet» i fattigdom blant innvandrere fra Asia, Afrika og Sør-Amerika. Det vil si at det å være fattig i en periode påvirker sannsynligheten for at man er fattig også i senere perioder. Blant innvandrere fra Asia, Afrika og Sør-Amerika øker sannsynligheten for vedvarende fattigdom med anslagsvis 20,3-26,8 prosentpoeng.
Befolkningssammensetning forklarer ikke forskjellene
SSB har kontrollert resultatene og satt opp mot referansegrupper trukket fra den øvrige befolkningen. Der er fordelingen av kjennetegn som alder, kjønn, og utdanning for referansegruppen, lik fordelingen av de samme kjennetegnene i en innvandrergruppe. Det heter at en ulik fordeling i disse kjennetegnene mellom en innvandrergruppe og den øvrige befolkningen forklarer i liten grad forskjellene i den økte sannsynligheten for å bli utsatt for fattigdom.