Gjengitt med Lily Bandehys tillatelse, Aftenposten 17.september
Sharia i Norge?
Vi har nylig hatt en debatt om familierett innenfor sharia der leserne blir feilinformert.
Aftenpostens journalist Inger Anne Olsen skriver 23. juli:
«De aller fleste muslimske land har valgt å følge sharia kun i familieretten. Det betyr at landets muslimer gifter seg, skiller seg og fordeler barn og arv i henhold til muslimsk praksis.» Hun skriver om at de gifter og skiller seg og fordeler barn slik at leseren vil tro at alt er like lett som i Vesten.
Ifølge en FN-undersøkelse mangler 104 land lover som forbyr fysisk vold i hjemmet, og i 53 land kan ikke personer som begår voldtekt i ekteskapet rettsforfølges. De muslimske land topper listen.
Strir mot islamske prinsipper
Brorskapet i Egypt rakk å lansere 10 punkter som oppsummerer hva slags ”forfall” som venter dersom FNs resolusjon blir vedtatt. 17 muslimske land er enige og hevder resolusjon strider mot prinsipper i islamsk familierett fordi:
1. Kvinner får seksuell frihet og rett til å bestemme sin egen legning og kjønnet på sin partner.
2. Gjennomsnittsalderen på ekteskap vil øke fra ni til 16–18 år
3. Tenåringer vil skaffe seg, og motta opplæring i å bruke, prevensjon – og benytte abort.
4. Samboerskap og barn fra utenomekteskapelig forhold får samme status og rettigheter som andre.
5. Homoseksuelle få samme rettigheter som andre.
6. Kvinner får rett til å gå til rettssak mot ektemannen for voldtekt eller trakassering.
7. Lik rett til arv for menn og kvinner.
8. Formynderskap erstattes med partnerskap, slik at loven deler rollene likt mellom mann og kvinne i hjemmet, i økonomi, barnepass og husarbeid.
9. Full likhet i ekteskapslovgivningen. Muslimske kvinner kan gifte seg med ikke-muslimsk menn, Opphevelse av polygami og medgift.
10. Kvinner får rett til skilsmisse og likedeling av formue, eiendom og barn etter skilsmisse. Ektemannens samtykke i saker som reise, jobb og prevensjonsmidler blir ikke nødvendig.
Mangler kunnskap
Olsen manglende kunnskap får henne til å forsvare arveretten i sharia, og hun begrunner det med ”menns plikt til å forsørge familiens kvinner”. Hun skjønner ikke at arvefordelingen bidrar til å gjøre kvinnen til den svake part, slik at hun trenger å bli forsørget.
Olsen sier: «Man kan ikke endre arvereglene uten også å endre forsørgerretten.» Jeg vil spørre henne: Hvorfor må muslimske kvinner forsørges? Som muslimsk kvinne klarte jeg å forsørge meg selv og mine fire barn, fordi jeg i Norge er fri fra den «hellige» familieretten. Olsen klarer ikke å se at muslimsk kvinner er sterke individer, men sharias familielovgivning tvinger dem til å bli forsørget.