Med utsikter for en koalisjonsregjering bestående av samtlige av de fire borgerlige partiene, Høyre (H), Fremskrittspartiet (FrP), Venstre (V) og Kristelig Folkeparti (KrF), har jeg raskt gått gjennom partienes handlingsprogram knyttet til innvandring og integrering.
Dundrende uenig?
Ut fra det partiene selv sier, ikke minst i valgkampen, skulle en jo forvente at disse fire partiene står svært langt fra hverandre i innvandrings- og integreringspolitikken. Men det er faktisk slående hvor enige partiene virker, selv om det innenfor de ulike punktene er nyanseforskjeller. (Jf. tabell under). Den virkelige uenigheten kan begrenses til noen punkter, men den kan til gjengjeld være prinsipiell.
Men, og det er det store men: Det gjelder for det som blir uttalt om innvandrings- og integreringspolitikken, som vi i beste fall kan si er høyst forskjellig.
Høyre
Høyre presenterer i sitt handlingsprogram innvandring og integrering svært fragmentert, og uten å ta tak i noen av de kontroversielle temaene. De har et eget kort punkt om arbeidsinnvandring (9.6), der det blant annet heter at «vi er avhengig av arbeidsinnvandring for å sikre økonomisk vekst.» Mest spennende her er kanskje at de skal innføre et «mobilt skattekontor for utenlandske arbeidstakere», uten at de utdyper dette noe nærmere.
De har også et eget kort punkt (8.6) om asylsøkere og flyktninger, der grunnholdningen er, som for de andre partiene, en «streng, men rettferdig praksis» og ivaretakelse av dem som har reelt behov for beskyttelse og rask retur av de øvrige.
Som eget kapitel (10) har vi «Mangfold og integrering». Her tar Høyre for seg fire tema, henholdsvis 1) «migrasjon og inkludering» med vekt på språk, arbeidsdeltakelse, skole og frivillige organisasjoner, 2) «et universelt utformet samfunn» med henvisning til blant annet universell likestillings- og antidiskrimineringslov og universell tilpasning av alle skolebygg, 3) «urfolk og nasjonale minoriteter» med vekt på samer, og 4) «tros- og livssyn» med henvisning til blant annet retten til å utøve sin tro uten statlig innblanding, tillate religiøse plagg og symboler av sivile, indre selvbestemmelsesrett, økt religiøst mangfold, økonomisk likebehandling, men at Den norske kirke har en særstilling i det norske samfunnet.
For øvrig har Høyre et glimrende forslag (fra HRS, og det er jo bare bra), nemlig å sikre at barn ikke uteblir fra skolen uten lovlig grunn gjennom å pålegge skoleeier å ha rutiner for oppfølging, der det også skal føres kontroll med et elevregister i skolen opp mot folkeregisteret. Men det innebærer at det først må opprettes et nasjonalt elevregister, som vi ikke har i dag.
Fremskrittspartiet
FrP tar for seg langt flere tema enn Høyre, og favner dermed både sosiale ytelser (FrP er de eneste som nevner sosiale ytelser), familiegjenforening, arbeidsinnvandring, flyktninger, asylsøkere og integrering.
Hovedprinsippet i FrPs innvandringspolitikk er likebehandling der ingen grupper gis særbehandling, samtidig som de vil knytte flere goder/rettigheter til norsk statsborgerskap.
FrP er det eneste partiet som vil stramme inn familiegjenforening og -etablering, men det kan jo nevnes at heller ikke KrF vil tillate ny famileetablering hvis det foreligger voldsdom mot tidligere ektefelle (for øvrig også et forslag fra HRS).
FrP vil generelt ikke åpne opp for mer arbeidsinnvandring, der de peker på arbeidskraft i egen befolkning.
I asylpolitikken er det heller ikke så store variasjoner mellom partiene som en skulle tro – men med noen viktige unntak: FrP vil bruke mer ressurser til hjelpetrengende i deres nærområder, mens Venstre og KrF (H ikke nevner noe om dette) ønsker å gi opphold til asylsøkere, (særlig) barn, som har vært lenge i Norge, uavhengig av om oppholdet grunner seg i at foreldrene har vært her ulovlig.
Samtlige partier har derimot tilkjennegitt en eller annen form for spesialtilpassede asylmottak, der V skiller seg ut med sitt ønske om «mange og små åpne mottak av høy kvalitet». Nettopp sistnevnte er prinsipielt forskjellig fra spesielt FrP, da FrP vil ha lukkede/sikrede mottak, mens Høyre tar til ordet for forvaringsordninger for kriminelle asylsøkere i tillegg til «kompetansemottak» og KrF «velkomstmottak med uavhengige asyldommere» for rask avgjørelse om eventuelt mulig opphold.
Venstre
Venstre åpner med en påpekning om at innvandring, eller folkeforflytninger som de kaller det, er en prøvelse for «den norske velferdsstatens bærekraft».
Samtidig har de, som Høyre, tydeligvis konkludert med at arbeidsinnvandringen er nødvendig for økonomisk vekst. De vil gjøre det langt enklere å få arbeidstillatelse i Norge, også fra utenfor EØS-området, blant annet ved å kunne søke jobbsøkervisum ved norske utenriksstasjoner, senke lønnskravet for å få arbeidstillatelse til dem som har tilbud om heltidsarbeid, at kravene til kompetanse skal fastsettes av arbeidsgiver (ikke utlendingsmyndighetene), forhåndsgodkjenning av bedrifter og enklere godkjenning av utdanning fra utlandet.
Venstre vil også gjøre det langt lettere å få visum til Norge, inkludert deres såkalte «kjærlighetsvisum» (kjærester kan bo sammen i Norge i 12 måneder).
Videre vil Venstre grunnlovsfeste retten til å søke asyl, samt gi asylsøkere arbeidstillatelse. Det skal også være mulig å skifte kø, for eksempel fra asylsøker til arbeidsinnvandring.
For Venstre fremstår skolen som en av de mest sentrale integreringsarenaene, hvor de vektlegger norskopplæring. Venstre vil også gi skolene mulighet til å gi elevenes foreldre/foresatte norskopplæring. Samtidig vil de arbeide for at religiøs overbevisning ikke hindrer barns deltakelse i ordinær undervisning.
Kristelig Folkeparti
KrF skiller i handlingsprogrammet sitt mellom innvandring og integrering. For innvandring heter det at KrF mener det er en grunnleggende verdi at folk skal kunne bevege på seg så fritt som mulig, men at det likevel er nødvendig å regulere innvandringen for å ivareta behovet for en god integrering.
Som de andre partiene vil KrF forbeholde asylinstituttet til reelle asylsøkere, med rask retur av de med avslag og kriminelle. KrF vil også differensiere mellom asylsøkere som sannsynligvis får opphold (bl.a. arbeidstillatelse) og dem som sannsynligvis ikke får det.
KrF vil også øke arbeidsinnvandringen, også utenfor EØS-området.
I tillegg vil KrF gi opphold til personer som har vært i Norge i mer enn fem år, hvis det skyldes sen behandlingstid og de selv har samarbeidet om saken. Barns tilknytning ved botid skal vektlegges sterkere enn i dag. Også KrF, som Venstre, mener man skal kunne bytte kø fra asyl til arbeid.
På integreringsfeltet er KrF opptatt av å iverksette norskopplæring raskt og å gi tilbud om arbeid snarest mulig, sistnevnte ved for eksempel raskere ordninger for godkjenning av utdanning/realkompetanse, introduksjonsjobb, støtteordninger for norskkurs på arbeidsplasser, og gratis barnepass i kombinasjon med norskkurs uten å miste kontantstøtten.
De vil sikre alle reell tros- og religionsfrihet, og sikre retten til bruk av religiøse symboler (unntaket er politi og fagdommere i retten).
Videre vil de tilstrebe at nyankomne innvandrere fordeles jevnt i landet og vurdere økonomiske insentiver for å motivere dem til å bli i distriktskommuner.
Hvor vil slaget i forhandlingene stå?
Etter denne raske gjennomgangen skulle en ikke tro at innvandring og integrering vil bli et politisk bikkjeslagsmål, men det er det all mulig grunn til å tro – om ikke annet for «syns skyld»?
Utfordringene kan komme til å ligge i det «grunnleggende menneskesynet» som de ulike partiene ønsker å selge seg på, eller det såkalte «Menneskesynkortet» . For alle de fire partiene vil regulere innvandringen, forhindre misbruk av asylinstituttet, ha rask retur av dem uten beskyttelsesbehov og kriminelle, korte ned saksbehandlingstiden, har krav om norskopplæring og fremhever skolen som en sentral integreringsarena, men mener selv at de vil dette ut fra «ulike intensjoner»?
For det ville jo fremstå som en tilnærmet politisk tragedie om det skulle vise seg at demoniseringen av FrPs innvandringspolitikk gjennom alle år, bare har vært et taktisk spill?
Derfor er det nesten betryggende at når vi kommer til mer konkrete forslag så fremtrer også mer uenighet, men ut fra handlingsprogrammene skulle en likevel ikke tro at dette kunne endevende noen forhandlinger.
Slaget vil kanskje mest sannsynlig stå om FrPs krav om en kraftig reduksjon av innvandringen, og særlig den ikke-vestlige. For til tross for at både Høyre, Venstre og KrF antakelig mener det samme, så vil de aldri innrømme det. I alle fall om de samme partiene har tatt seg bryet med å sjekke visse fakta, og utvilsomt mener jo alle at bærekraftig innvandring og bedre integrering er fremtiden. Da er det kanskje godt at de da kan «skylde på» FrP.
Samtidig balanserer FrP på en tynn line. De må, som et «ansvarlig regjeringsparti», inngå kompromisser, også i innvandringspolitikken. Dét vil neppe velgerne akseptere like godt, og frafallet kan således bli betydelig.
Det koster utvilsomt å være i regjering. Men i forhandlingene vet både Siv, Erna, Trine og Knut én ting: De kan ikke selge ut sine hjertesaker, da har de tapt partiet for egen vinnings skyld.
Handlingsprogrammene kan leses her: