Tallene som kommer fra de britiske øyene er ekstreme. Man snakker om 66 000 kvinner som er rammet av kjønnslemlestelse, og at 20 000 barn er i risikosonen. Sistnevnte er så vidt jeg forstår et konservativt estimat. Men så, se på dette:
More than 2,100 victims of female genital mutilation have been treated in London hospitals since 2010, it emerged today.
Almost 300 women needed surgery to help them recover from the brutal ritual, new figures have revealed.
Among those treated in the capital’s hospitals included 12 children, including one girl who had been left with an ‘open wound’ following the criminal act.
Sistnevnte jente må man formode er blitt lemlestet mens bosatt i Storbritannia. Men som i Norge blir ikke foreldre straffeforfulgt. Det ser heller ikke ut til å skje med tannlegen fra Somalia som ble avslørt av journalister i fjor, da han tilbød å lemleste to jenter, den ene 10 år gammel, den andre 13 år. Til journalisten sa han:
I will do it for you. Between you, me and Allah only.
56-åringen ble arrestert for så å løslates. Deretter har han reist til Somalia for å jobbe, heter det.
Et av HRS’ store spørsmål er hvordan en ny regjering i Norge vil forholde seg til situasjonen: ingen vet hvor mange jenter som årlig blir lemlestet, hvor det skjer, eller hvilke skader de lever med. Ingen straffeforfølges. Politiet sier de er maktesløse: så lenge de ikke kan bevise at foreldre medvirket til overgrepet, kan de ikke reise tiltale. Dette bakteppet tok Bærekraftutvalget til Frp innover seg, og etter blant annet samtaler med politi, påtalemakt og jurister, er flere forslag lagt på bordet. Utvalget vil ha bort særloven om kjønnslemlestelse:
Særlovgivningen var fra politisk hold ment som et signal til aktuelle miljø om at slik praksis er sterkt uønsket i Norge og også straffbart. Bærekraftutvalget mener særlovgivningen har ført til forskjellsbehandling grunnet barnets/den unges etniske, kulturelle og religiøse bakgrunn: overgrep har blitt relativisert. Offentlige ansvarlige aktører har opptrådt kultursensitivt og langt på vei akseptert overgrep man hadde tatt svært alvorlig dersom det handlet om etnisk norske barn.
I verste fall kan dette kalles offentlig rasisme. For Fremskrittspartiets Bærekraftutvalg er det eksempelvis helt umulig å se for seg at norske foreldre som åpenbart medvirker til eller ikke klarer å beskytte barnet sitt mot kroppslig rituell lemlestelse/legemsbeskadigelse, ville sluppet straffeforfølgelse. Men det er nettopp slik rettsstaten opererer overfor foreldre med bakgrunn fra et annet kontinent, til tross for at det irreversible overgrepet utføres på fullstendig vergeløse spedbarn og småbarn.
(…)
Konsekvensene av dagens lovverk kan etter vår forståelse således summeres slik: sørg for å lemleste barnet ditt så ungt som mulig (før barnet kan «sladre», altså har utviklet språk), aller helst i utlandet, og du risikerer ingen rettslig forfølgelse om det oppdages på et senere tidspunkt.
Bærekraftutvalget vil derfor at lov om at allerede eksisterende lov om legemsbeskadigelse skal brukes overfor kjønnslemlestelse. I tillegg foreslås ny lovgivning, en anmeldelsesplikt av oppdaget legemsbeskadigelse, som også handler om at barnet skal sikres medisinsk oppfølging:
Følgende er helt avgjørende for det nye tankesettet som Fremskrittspartiets Bærekraftutvalg etterlyser: det ligger i sakens natur at foreldre/foresatte kjenner til at legemsbeskadigelsen er gjort. Man ser med det blotte øye legemsbeskadigelsen når man steller spedbarnet eller det lille barnet hvis man snakker om de vanligste, tradisjonelle typene lemlestelse (type 2, som er delvis fjerning av klitoris samt delvis eller fullstendig fjerning av de små kjønnsleppene, og type 3, som er delvis eller fullstendig fjerning av ytre kjønnslepper og igjensying slik at urinveisåpningen dekkes av et hudseil og skjedeåpningen forsnevres til ca 1 cm i diameter). Sårene fører også til blødninger, og sårene skal dessuten gro og barnets hygiene kan ikke ivaretas som normalt under helingsprosessen. Når barnet er gammelt nok til å ivareta egen hygiene, som aldersmessig vil variere noe fra familie til familie og fra kultur til kultur, har det også språk. Å utsette barnet da for en slik alvorlig rituell legemsbeskadigelse vil utløse så kraftige smertereaksjoner og ettervirkninger i form av psykiske og fysiske smerter, at det vil være umulig for foreldre/foresatte ikke å forstå at barnet er skadet hvis overgrepet skulle ha vært gjort bak ryggen deres. Barnet vil selvsagt formidle i klartekst at «noen» har påført det smerter og skader.
Når Fremskrittspartiets Bærekraftutvalg vil innføre anmeldelsesplikt for foreldre, med øvre strafferamme på seks år, skal også foreldre/foresatte som bryter loven kunne straffes med omsorgsovertakelse. Vi forutsetter også nødvendige endringer av retningslinjer/forskrifter/lovverk slik at helsepersonell og andre som avdekker kjønnslemlestelse pålegges anmeldelsesplikt til politiet.
I tillegg vil utvalget at helkroppundersøkelse av også jenter gjeninnføres (fjernet i 1993 av Helsedirektoratet i kjølvannet av Bjugn-tragedien, mot ekspertisens råd, barnelegene og Barneombudet den gang, Trond Viggo Torgersen). Jenter har som kjent flere plager i underlivet enn gutter, og ved klinisk observasjon av ytre genitalier avdekkes de aller fleste lemlestelser.
HRS har fremdeles til gode å oppleve at en eneste politiker har gode fornufts- og fagbaserte argument mot forslag som nevnt her. Så får vi se om vi skal vente i 20 nye år på realpolitiske tiltak basert på omsorg og beskyttelse av de mest vergeløse.