Så ble det klart: de to søstrene fra Bærum, født i Somalia, som sier de har reist til Syria for å kjempe jihad; væpnet kamp for et religiøst diktatur, hadde vært på en mellomstasjon. Og den mellomstasjonen heter ikke overraskende Islam Net ved Høyskolen i Oslo og Akershus, der Islam Net får lov til å hente internasjonale hatpredikanter til scenen. (Det er jo i seg selv nær sagt kriminelt av Høyskolen å tillate.)
VG melder nå at søstrenes ”mellomstasjon” – som vi har valgt å kalle det, blant annet i denne kronikken i Aftenposten i fjor, var blant salafistene i Islam Net. Som jeg konkluderte i kronikken:
Kart og kompass i arbeidet mot ekstremisme må finjusteres. Den vanskeligste byllen er mellomstasjonen: Hvor skjer radikaliseringen? Det er den byllen vi må stikke hull på.
Derfor overrasker det oss ikke at jentenes mellomstasjon var Islam Net. Når man hyller korporlige straffer som steining av kvinner og menn for sex utenfor ekteskapet, ligger det i kortene at man er voldsromantiker uten en forankring i opplysningsideal og demokratiske prosesser. Man er totalitær. Så har man dem som er totalitære ideologisk, men som ikke vil bruke vold for å nå endestasjonen. Det er slik Fahad Qureshi i Islam Net liker å fremstille seg: han og hans like er ikke ekstreme. For de er ikke forkjempere for fysisk jihad. Men de brenner for det samme samfunnet som Profetens ummah brenner for, og som alle toneangivende moskeer i Norge brenner for, enten vi snakker om Islamic Cultural Centre, Tawfiiq islamsk senter eller Minhaj ul-Quran: HRS har ugjendrivelig dokumentert at dette er ”mellomstasjoner” som jobber for et samfunn styrt av såkalte hellige tekster. Hos ICC kan man endog få universitetsutdannelse i ekstremisme, som vår medarbeider Sarah Estrard har dokumentert
Disse mellomstasjonene – moskeene – behandles som ethvert fredelig ”bedehus” av norske myndigheter. De mottar samme økonomiske støtte som Den norske kirken (per medlem), som Pinsevennene, Metodistene, som sikhene, hinduene og buddhistenes religiøse forsamlingshus. Eneste kravet er at man minimum må ha 500 medlemmer. Hvorfor gjør norske myndigheter dette? Fordi man ikke vil skille på (diskriminere) en religion som ikke har gått gjennom opplysningstiden (islam), med en religion som har blitt fratatt makt ved en humaniserende opplysningstid (kristendommen).
Et godt eksempel på dette fraværet av selvstendig, kritiske tenkning og fornuft er når Qureshi forklar er hvorfor han er imot at unge drar fra Norge til syriske kamper:
Men de islamske lærde i Vesten som vi har vært i kontakt med, sier at vi som muslimer i Vesten ikke skal dra dit, men at vi kan bidra med å sende klær og penger til humanitær bistand.
Qureshi følger boka: adlyder autoriteter. Hva hvis autoritetene sa det motsatte (det kan jo meget godt skje)? Ja, da hadde Qureshi anbefalt de samme unge om å verve seg til jihad.
Det er umulig ikke å mene at PST er ute av kontroll. For hvordan skal PST ressursmessig klare å ha kontroll på mangfoldige tusener av radikale sjeler som på et tidspunkt kan gå fra ideologisk totalitet til også voldelig totalitet?
Hvordan vil den nye statsråden på feltet agere, Anders Anundsen (justis, beredskap, innvandring) agere overfor Norges nye virkelighet? Vil han gjøre som sine forgjengere: be til høyere makter om at den åpenbare radikaliseringen er et blaff?
Hvordan burde Anundsen agere? Hvis ikke Høyskolen selv sette foten ned for all aktivitet fra Islam Nets side, bør kanskje han gripe inn? Hva med en offentlig ideologisk kartlegging av moskeene, der de som støtter opp under shariaens straffelover, behandles som det de er: først og fremst et arnested for gudommeliggjort juss, og derav politikk. Dermed skal de selvsagt ikke sponses av skattebetalerne. Og bør ikke Anundsen, som et solid forebyggende grep, gjøre dem som verver seg til krigsinnsats i andre land der Norge ikke har styrker, fratas statsborgerskapet? Ja, da gjør man folk statsløse, men det er ingen problem å fortsette livet i et land som Somalia, som norsksomaliere flittig besøker og også etablerer seg med eiendommer i, og der barna sendes for det danskene kaller ”gjenoppdragelse”. Atter andre land og områder i den islamdominerte verden har lite problemer med å ta imot muslimer og la dem bo der selv om de ikke har statsborgerskap i landet, som de fire norskfødte søstrene som er dumpet av foreldrene i Gambia på tiende året nå. Med norsk pass, uten gambisk pass.
Anundsen bør kanskje også ta en nærmere prat med PST om PST sin holdning til og oversikt over ”mellomstasjonene”?
Vi trenger en regjering som våger å tenke radikalt nytt. Hvis ikke vil Norge allerede anno 2020 – 2030 være et ganske lite hyggelig land: vi vil ha klekket ut så mange indre fiender at selv de hardeste virkelighetsfornekterne må krype til korset og bekjenne at deres forutgående analyser av innvandring, integrering og flerkultur stod til stryk.
Man trenger ikke oppleve ”vekkelsen” på nært hold for mer enn å ane hva som er under oppseiling i Norge og Europa.