I Her og Nå innledet programleder med at hvis Norge innfører et forbud, er vi en raritet i verden: det er så få andre land som har et forbud, må vite. Ja, fortell meg hvor mange land i verden som har et lovverk som reflekterer voldtekt i ekteskapet? Ikke et av OICs 57 medlemsland har det. Eksempelvis. Så det er ganske håpløst at vi har det i Norge, ikke sant?
Etter at dette debattnivået ble varslet, passet det godt med et kort intervju med en norskpakistansk kvinne som har vært gift med fetteren i over 30 år, og som har ”to kjærlighetsbarn” med han. Fint. Det oppklarte jo nesten alt?
Overraskelsen var således ikke stor da debatten i studio fortsatte med pensjonist og tidligere lege i genetikk, Arvid Heiberg, og Høyres innvandringspolitiske talsperson Michael Tetzschner. Ingen av dem klarte å peke på det som jeg mener bør være hovedkjernen: en kollektivistisk overgrepstradisjon som bryter fundamentalt med et samfunn som hevder liberale verdier og individets frihet og rettsbeskyttelse. Det handlet kun om genetikk og fare for misdannelser. Ingen av de to herrene kunne temaet, det kulturelle, med andre ord.
Programlederen hjalp til som best hun kunne, med for eksempel å peke på at både Kong Olav og Kong Haakon var gift med kusiner – og det gikk jo fint!
Heibergs argumenterte mot forbud slik: et forbud vil være antikvarisk, med referanse til tidligere lovverk i Norge fra 1687, opphevet i 1800, som forbød slike ekteskap. Ja, for nordmenn er dette antikvert. Men Norge ser altså ikke ut slik Norge var for 50 år siden. Hvorfor fikk vi en lov mot kjønnslemlestelse i moderne tid i Norge, i 1995, Heiberg? Ganske spesielt at Norge i moderne tid opplever at barn blir rituelt legemsbeskadiget?
Vi kan ikke forby alt som ikke er bra, fortsatte Heiberg. Han ramset opp ”risikosport” som kvinner som røyker og drikker i svangerskapet, å kjøre motorsykkel. Slik unngår man å forholde seg til substansen: en antikvert overgrepspraksis overfor enkeltindivid. Kvinner som tar et uklokt valg opp mot jenter/unge kvinner og menn som tvinges i et av livets største valg.
Det toppet seg med Heibergs referanse til komiske Raja. Venstrepolitikeren sa tidligere i går på NRK radio at ”vi kan ikke styre hva folk gjør i utlandet, som å bli gravid med en fetter”. Nei, selvsagt skal ikke de blåblå sende ut agenter i Punjabs landsbyer. De blåblå skal forme en innvandrings- og integreringspolitikk til det beste for norske verdier, norsk økonomi og individets frihet fra overgrep.
I debatt om å beskytte barn mot incest, ville Raja sagt: ”vi kan ikke styre hva folk gjør i utlandet, som å bli gravid med sin egen far”?
Heiberg pekte også på informasjon til aktuelle miljø om helseskader som et viktig virkemiddel. Har han satt seg inn i hvordan æreskulturen i de samme miljø fungerer? Hvordan individets fri vilje er underlagt patriarker og matriarker, kollektivets ve og vel, der en billett til Norge er langt viktigere enn eventuelle skader hos kommende barn? Dessuten, i de samme miljø overlates slike spørsmål generelt til Allah og annen overtro, som at månen stod i ny eller ne, derfor ble barnet sykt.
Heiberg pekte endog på samene som et eksempel: For å ”holde reinen i familien, er det altså slik at man gifter seg i høy prosent med nære slektninger”. Ja, i tidligere tider i Norge giftet nordmenn seg med slektninger for å holde verdier og makt innad i familien. Oftest ren tvang. Og barn ble født med skader, det er min egen oldemors søster et bevis for. Eline hette hun, og var gift med fetteren sin i Sirdalen. Det gikk veldig galt for tre av barna.
En debatt blir ofte ikke bedre enn programlederen. Her og Nå innfridde til fulle med programleder Heidi Fagna.
Nivået steg et lite hakk i TV-studioet til Ole Torp , kun grunnet barnelegen Ingvild Heier. Igjen var Michael Tetzschner på plass kun med det helsefaglige. Han refererte til medisinske funn om overhyppighet av skader på barn.
Ja, dette viste forskningen til Camilla Stoltenberg allerede på 90-tallet.
Men vi må få ”oppdatert forskningskunnskapen”, fortsatte Tetzschner. Fordi? Er ikke Stoltenbergs forskning, som er definert i verdensklassse, god nok? Heller ikke internasjonal forskning som har foreligget i årtier? Hva skulle ha endret seg i menneskers gener siste årene?
Rødts Athar Ali toppet det hele sammen med antropolog Torunn Arntsen Sajjad. Forbud er ”inngrep i folks frihet til å velge selv”(!), sa Ali, som vel kjenner den kollektive tvangen særdeles godt, da han selv er født i Pakistan? Det er stygge Frp som står bak, fortsatte han. Derfor handler ikke et eventuelt forbud ”om omsorg for barn”. Det handler om ”å begrense innvandringen, spesielt fra muslimske land”, fortsatte Ali.
Det er vel andre i opprinnelseslandet man kan bli giftet bort til enn søskenbarn? Pakistans befolkning eksempelvis, er på 196 millioner. Jeg kjenner flere der som er gifteklare og har lyst å flytte til Norge. Gjør ikke Ali det samme?
Så hva er Alis argument for praksisen? Den ”er vanlig i svært mange andre land”. Ja, det er mye som er vanlig i disse landene, som systematisk kvinneundertrykkelse, for eksempel.
Neste argument: det er ”tillatt i islam”. Ja, i islam teller kvinners vitnemål halvparten av mannens. Ifølge koranen skal frafalne drepes. For eksempel. Heldigvis er det ikke slik etter norsk lov.
Så fremmet Ali omsorg for familien: man gifter seg med søskenbarn ”for å ta vare på familien”. Ja, vi vet det. At kusiner som hentes hit er nederst på rangstigen i storfamilien, og hennes ubetalte jobb er ikke minst å stelle de eldre, altså ektemannens foreldre.
Ali kunne også triumfere med at søskenbarn får friske barn. Ja, mange storrøykere får heller ikke lungekreft.
Torunn Arntsen Sajjad argumenterte i Ali- og Rajaleia. Forbud er ”feil virkemiddel”, dette er ”ikke et helsespørsmål”, det ”handler om innvandring”. Og man ”kan få barn selv om man ikke er gift”. (Jøss, sistnevnte må jeg gruble nærmere på. Er det virkelig sant?) Arntsen Sajjad vil derfor at hennes kompetanse skal bli tiltaket: genetisk veiledning til søskenbarn som vil gifte seg/er gift.
Arntsen Sajjad vil også ha samene på banen. For et forbud vil ramme dem. Ja, det hadde vært interessant å få vite mer om samenes ekteskapspraksis og konsekvenser. Jeg tror dog ikke vi ville få tilsig av gode argument for fortreffeligheten av ekteskap som verditransaksjon innad i slekta.
Barnelege Ingvild Heier var eneste lyspunkt. Hun fikk frem at omfanget av skader er langt større enn tallmaterialet som diskuteres til vanlig, da dette materialet reflekterer dødfødsler og skader oppdaget ved fødsel og i tidlig spedbarnsalder. I senere barneår manifesterer mange alvorlige sykdommer seg, forklarte hun, og ramset opp blant annet blod- og nervesykdommer. Så konkluderte hun med at hun er for et forbud for å få trykk på prosessen bort fra praksisen, som foregår ”i storfamilier”, ekteskapene ”er arrangerte”, og det vil ”være en lettelse for mange unge” hvis forbud innføres.
Uten Heier hadde debatten ikke vært annet enn en lang tragedie. Barnelegen var den mest fagkompetente på begge nivå: det medisinske og det kulturelle.
En mulig kommende fagkompetent statsråd ville på strak arm ha vunnet debatten sammen med Heier.