Debatten om fremveksten av høyreekstreme partier og organiseringer i Europa har tatt seg opp de senere årene, og kanskje særlig i Norge etter 22/7. Mange «analyser» preges av en overivrig båssetting, der en kan få opplevelsen av at alt som er til høyre for «analytikeren» selv tenderer mot ekstremt. Dertil sniker det seg inn en ubehagelig følelse: er demokratiet i Europa i ferd med å forvitre?
I gårsdagens Aftenposten (ikke på nett) har journalist Halvor Tjønn løftet blikket og sett utover Europa, og da ikke bare i et politisk perspektiv, men også i et historisk perspektiv.
Tjønn tar først for seg Gyllent Daggry i Hellas, som han mener utvilsomt bærer preg av å være en tradisjonell naziorganisasjon. Han viser til at partiet åpent går inn for å bruke vold, og at medlemmene sprer skrekk og terror. Gyllent Daggry fremsetter også krav, på nasjonens vegne, om at naboland skal avstå landområder og, ikke minst, de går inn for å skape en nasjon der alle såkalte «urene skal renskes ut».
Assosiasjonene til Hitler er nærliggende. Tjønn viser til at Gyllent Daggry ved det siste parlamentsvalget i Hellas (i 2012) fikk tett oppunder syv prosent. Og det er betydelig større oppslutning enn hva Adolf Hitlers parti fikk ved riksdagsvalget i 1928, som var året før krakket på Wall Street i New York. Hitler ble av de fleste tyskere betraktet som en klovn og hans parti oppnådde den gang 2,8 prosent.
Men da den økonomiske krisen rammet Tyskland etter 1929, førte det til at millioner av tyskere likevel lyttet til Hitler. Tjønn viser til at ved valget i september 1930 var det tyske nazipartiet oppe i over 18 prosent og dermed det nest største partiet i Tyskland. Ved valget om lag to år etterpå, i juli 1932, fikk nazistene 37,3 prosent. Så selv om nazipartiet ved valget noen måneder senere gikk noe tilbake, var det ingen som klarte å hindre at Hitler overtok makten i Tyskland. Og som Tjønn påpeker «Resultatet kjenner vi alle».
Tjønn påpeker at det derfor bør bekymre hele Europa at et nazistisk parti i dag samler tilslutning fra forholdsvis brede velgergrupper. Men, som han edruelig nok minner oss om; Gyllent Daggry er ikke et fenomen som sprer seg i Europa. For til tross for at Europa så langt har gjennomlevd nesten fem år med sammenhengende økonomisk krise, er det langt mellom de virkelige sterke ekstremistbevegelsene.
Så selv om også Ungarn har fått det Tjønn betegner som en forholdsvis sterk fascistisk bevegelse med partiet Jobbik, med en oppslutning på 12–14 prosent, så synes demokratiet å stå støtt i de to store kriserammede landene Italia og Spania.
Tjønn viser til disse landenes forholdsvis nære historie, da fascistiske bevegelser i begge disse landene tok makten i mellomkrigstiden. Spesielt i Italia var et stalinistisk kommunistparti en viktig maktfaktor etter krigen. Men i løpet av de siste årene har det ikke dukket opp noen sterke ekstremistgrupper verken i Italia eller i Spania. Dog, som Tjønn påpeker, om det italienske politiske liv fremstår som noe «fargerikt», med stikk både til Silvio Berlusconi og femstjernesbevegelsen til Beppe Grillo, der mye kan sies om disse fenomenene, men de ligner likevel ikke på tidligere tiders stalinister eller fascister.
Når Tjønn tar oss med lengre mot nord i det vestlige Europa, mener han vi utvilsomt finner partier i ytterkantene av det politiske landskapet. Han viser til Die Linke, som ved det høstens valg i Tyskland fikk over åtte prosent av stemmene. Tjønn mener de «har fremtredende medlemmer som i beste fall har et uklart syn på stalinismen». I Frankrike mener Tjønn at Partiet Front National tradisjonelt har hatt antisemittiske holdninger. Samtidig hevder han at ingen av disse partiene, på henholdsvis venstre og høyre fløy, i dag fremstår som motstandere av demokratiet – og det til tross den til tider tvilsomme politiske retorikken.
Ved en sveip tilbake til nær historie viser Tjønn til at de militære tok makten i Hellas i 1967. I 1977 ble Tyskland rystet av en terrorbølge fra venstreekstremistisk hold. På 1920- og 30-tallet brøt flere europeiske demokratier sammen og gikk over til diktaturet. Men til tross for årevis med økonomisk krise skjer intet av dette i dag. Forklaringen finner Tjønn i at demokratiet er blitt rotfestet. «Europeere som lever i dag, finner ingen annen styreform naturlig. Tanken om at man skal styres av en diktator eller av ett parti, fremstår som absurd.»
Jeg deler Tjønns avslutning: «Verden har gått fremover, tross alt».