Ifølge tiltalen presset foreldrene datteren til å gifte seg med sin fetter i Afghanistan, mot datterens uttalte vilje. Ekteskapet ble inngått i 2010, da jenta var 18 år gammel, og ifølge tiltalen skal foreldrene flere ganger etterpå ha truet med å drepe datteren eller ta livet av seg selv hvis hun skilte seg. «Planen var at fetteren skulle få komme til Norge som familiegjenforening», heter det i tiltalen. Familien, som da var bosatt i Midt-Troms, har nå flyttet til Østlandet.
Rettssaken mot foreldrene var bebudet i Senja tingrett i midten av oktober, og politiadvokat Hanne Simonsen omtalte saken «et klassisk opplegg når det gjelder tvangsekteskap», der en del av bildet er at en fetter skulle få opphold i Norge.
Men nå er foreldrene frifunnet i Senja tingrett, kan vi lese i NTB-meldingen (i Aftenposten). Her heter det at datteren har trukket sin første forklaring. Hun avviste nå at hun var blitt tvunget til å gifte seg og at foreldrene hadde truet med å drepe henne eller seg selv hvis hun ikke giftet seg med sin afghanske fetter. Retten mener at de ikke kan utelukke at kvinnens første forklaring var riktig, men finner ikke bevis som utelukker all tvil om at hun ble tvunget til å gifte seg med fetteren sin.
Tvilen tjener dermed de antatt skyldige. Den unge jenta derimot, hun sitter antakelig nå et sted på Østlandet med (eller snart med) sin ukjente fetter fra Afghanistan ved sin side som hennes ektemann. For familieetableringsreglene finner det nok helt naturlig at en ung jente i Norge vil videreføre foreldrenes æresprosjekt med å hente et søskenbarn i opprinnelseslandet som ektefelle.
Annen tvil derimot
I samme Aftenposten kan vi derimot også lese om en annen sak. Her kan vi lese om et forelsket par som i 2007 flyttet sammen et sted på Sørlandet. Hun hadde med seg sin daværende 5-årige datter. Paret får året etter en datter sammen. I 2009 blir mannen beskyldt for seksuell omgang med stedatteren, og kvinnen flytter øyeblikkelig ut av deres felles bolig med begge døtrene. I 2010 henlegger riksadvokaten saken på grunn av bevisets stilling.
Siden har spørsmålet om det hadde skjedd overgrep eller ikke mot stedatteren vært årsak til krangel mellom de to tidligere ektefellene om faren skulle få samvær med deres felles datter, som nå er fem år.
Tingretten bestemte at far skulle ha et samvær på 16 timer i året under tilsyn. Lagmannsrettens flertall nektet samvær. Og nå har Høyesterett sluttet seg til flertallet i lagmannsretten. Høyesterett mener, i likhet med lagmannsretten, at så lenge det ikke lar seg gjøre å få avkreftet at det foreligger en risiko for overgrep, vil samvær medføre en åpenbar belastning for mor, og dermed også for omsorgssituasjonen til deres felles datter. Konklusjonen er at samvær er mer belastende enn gevinsten ved av og til å møte far.
Aftenpostens Inge D. Hanssen påpeker at Høyesterett legger barnets beste til grunn. Hensynet til at den nå fem år gamle datteren får en god omsorg i det daglige, veier tyngre enn hensynet til samvær med faren, hvilket er solid grunnlag for både i loven og i barnekonvensjonen.
Men når det ikke kan bevises at han begått seksuelle overgrep mot datteren, og Høyesterett også legger til grunn at han ikke har begått overgrep, burde kanskje tvilen også her komme den antatt skyldige til gode?