Da de fire sonderingspartiene i går kveld stilte til pressekonferanse var det for å fortelle at det er Høyre og FrP som fortsetter i regjeringsforhandlingene. Venstre og KrF har, i alle fall enn så lenge, bestemt seg for å fortsette i opposisjon på Stortinget. Men de kunne også fortelle at de har inngått en forpliktende samarbeidsavtale, eller rettere sagt: samarbeidsavtaler, da utlendingsfeltet er skilt ut som eget felt.
I samarbeidsavtalen åpnes det for at Venstre eller KrF kan tiltre regjeringen på et senere tidspunkt:
«Dersom Venstre eller Kristelig Folkeparti ønsker å gå inn i Regjeringen Solberg, så har samarbeidspartiene en positiv holdning til dette.» (pkt.5 k)
Jeg merker meg her at det står «eller», hvilket kan bety at det vil bli for store omveltninger for en sittende regjering å måtte omrokkere for to nye partier samtidig. Men det er selvsagt bare en spekulasjon fra min side. Det kan være at det skal tolkes som «og/eller».
Samarbeidsavtale med forhåndsseirer
Hvor «forpliktende» denne avtalen vil bli gjenstår å se, men på pressekonferansen hørte vi fornøyde ledere fra både Venstre og KrF. De mener at allerede før den nye regjeringen har tiltrådt, har de fått sterkt gjennomslag: Blant annet blir det ingen konsekvensutredning av Lofoten, Vesterålen og Senja i kommende stortingsperiode, en amnestiordning for lengeværende barn («asylbarna»), mer utbygging av fornybar energi, mer kristendom skal inn i skolen (fra RLE til KRLE – kristendom, religion, livssyn og etikk), behandlingstilbudet for rusavhengige styrkes, det samme for psykiatrien, og hovedlinjene i norsk alkoholpolitikk ligger fast.
Alt dette høres tilforlatelig ut som en seier for Venstre og KrF, men om det er å selge skinnet før bjørnen er skutt vil vise seg. Hvordan realpolitikken blir på disse og andre felt vet vi lite om før den blåblå-regjeringen inntar maktposisjonene og praktiserer politikken. Da vil vi også få de første prøvelsene av holdbarheten i samarbeidsavtalen. For det er utvilsomt at både V og KrF anser seg selv som «vaktbikkjer» i Stortinget overfor den nye regjeringen. Samtidig, som nok både V og KrF vet, ligger det mye makt i å sitte i regjering, makt som aldri prøves i Stortinget.
Nederlag
Samarbeidsavtalen omtales av mange medier som «omfattende», men flere tolker den også som «et nederlag» for vår kommende statsminister Erna Solberg (H). Nederlaget består i at Solbergs høyeste ønske var å få til en bred koalisjon på ikke-sosialistisk side, altså en solid flertallsregjering bestående av alle de fire partiene. Når det nå blir en mindretallsregjering av H og FrP tolker medier det til at den kommende regjeringen må gå «kanossagang» i Stortinget fra sak til sak. Det er i så fall å si at man ikke tror et ord på noen forpliktende samarbeidsavtale.
Jeg betviler at den kommende statsministeren kjente på noe «nederlag» da hun gikk til sengs i går kveld, men jeg antar at hun, som de fleste andre, er spent på hvordan samarbeidsavtalen vil fungere i praksis. Den dommen kan neppe falle før den nye regjeringen kommer med sitt eget budsjett, altså til neste høst.
To separate avtaler?
Derimot finner jeg det mer enn spennende at det er fremmet det som fremstår som to samarbeidsavtaler. Avtalene er alltids presentert i ett og samme dokument, men fremstår likevel som to separate avtaler, paginert og undertegnet hver for seg.
Avtalens «del 1» er nedfelt i en felles tone for hvert av punktene (fem i alt), med en rekke underpunkter, der hvert av punktene viser til «partienes enighet». Avtalen på utlendingsfeltet fremstår derimot som mer rotete, hvilket kan indikere at her har det vært «flere kokker» som på hvert av forslagene har prøvd å sette sitt politiske avtrykk. Resultatet vitner om at det ikke lot seg gjennomføre på de knappe to ukene partiene har hatt til rådighet.
Det er derimot interessant at avtalene er delt opp slik. Betyr det at Venstre og KrF har tatt ekstra høyde for at de kan trekke seg fra en del av avtalen, altså utlendingsfeltet, uten at det berører resten av samarbeidsavtalen? Om så er, kan det bevitne en sterk reservasjonsrett fra FrP i regjering med hånd om innvandringsfeltet. Sikkert politisk taktisk av Venstre og KrF hvis det skulle vise seg at innvandringsfeltet ikke blir håndtert i støttepartienes ånd, men om det derimot får så praktisk stor betydning for FrPs (eventuelle) innstramningspolitikk er et åpent spørsmål. For FrP kan finne støtte hos Arbeiderpartiet i Stortinget, og eventuelt Senterpartiet, da begge disse har mer sammenfallende politikk på feltet enn Venstre og KrF. FrP, Ap og Sp utgjør et klart flertall (94 mandater), mens FrP og Ap «bare» er 84 mandater. Skulle derimot Høyre stå sammen med FrP i regjering ved en eventuell konflikt om innvandringsfeltet, utgjør de 77 mandater og vil kunne få gjennomslag med støtte fra uansett parti, bortsett fra Miljøpartiet De Grønne (MGD med sitt ene mandat).
Men uansett om Venstre og KrF har tatt en slik «reservasjonsrett» i forhold til innvandringsfeltet, har de lykkes med å sette sine avtrykk i avtalen, uten at jeg er helt sikker på at det er så vellykket.
Avtalen om utlendingsfeltet
For FrP har det vært en nødvendighet å vise at de i en eventuell regjering fikk stort gjennomslag i innvandrings- og asylpolitikken. FrP vet dessuten at deres kjernevelgere ikke bare er opptatt av innvandring, men et overveldende flertall er også for en kraftig innstramning i innvandringen. Hvor godt FrP har lykkes i denne særavtalen gjenstår også se, men utvilsomt er det FrP som «fører ordet».
Denne delen av avtalen består av åtte hovedpunkter (fra A-I, der A er en overordnet innledning) og en rekke underpunkter.
To av punktene (B og C) vektlegger barneperspektivet, henholdsvis ved «Varig ordning som sikrer sterkere vektlegging av barns situasjon» og «Engangsløsning for langtidsboende barn og deres familier fra land med returavtale». De to neste (D og E) omhandler asyl, henholdsvis «Lukkede mottak og mer differensierte mottak» og «Mer effektiv saksbehandling og raskere retur av personer uten lovlig opphold og kriminelle». Punkt F fremstår som innstramninger i familieetablering/familiegjenforeningspolitikken, dog med et klart Venstrepålegg. Punkt G er en slags effektivisering i forhold til arbeidsinnvandring. Neste punkt er «Integrering» (H) med underpunkter som både kan oppfattes som en liberalisering og en innstramning. Siste punkt (I) har utvilsomt KrFs fotavtrykk, men under tittelen «Forfølgelse basert på religion og tilhørighet til sosial gruppe (seksuell legning)» skal praktisering av beskyttelse på overnevnte grunnlag kun «vurderes».
Det sentrale i disse punktene er derimot ikke enkeltpunktene i seg selv, men helheten (som KrF-lederen har sagt på inn- og utpust daglig i sonderingene). FrP har for eksempel lyktes i å få aksept for lukkede mottak (D), men har samtidig akseptert «integreringsmottak». Det i seg selv kan være en god idé, da det differensieres de med sannsynlig og ikke-sannsynlig mulighet for opphold. Mer viktig for punkt D er kanskje det neste punktet (E), da det her presiseres for eksempel både en begrensning av mulighetene for omgjøringsvedtak, sterkere vektlegging av ID-testing, reduksjon av straffenivået som kreves for utvisning og opprettelse av en «hurtigfil» for kriminelle asylsøkere (hvis jeg husker riktig er dette et uttrykk i Venstres program).
Men det er kanskje når vi kommer til familieetablering/gjenforening (pkt.F, undrepkt.10) at Venstres og KrFs noe klønete avtrykk kommer til uttrykk. Her har FrP tydeligvis fått gjennomslag for å «heve underholdskravet i familieetableringssaker» (altså henteekteskap), men hvor det er føyd til «innføre mer liberale skjønnsvurderinger i forbindelse med herboende eller utlendingens inntektsevne.» Hva som ligger i «liberale skjønnsvurderinger» er jeg ikke sikker på at partiene seg i mellom er så enige om, men for Venstre og KrF var det nok viktig at «liberal» var med i teksten. Jeg tror heller ikke FrP vil ha så store problemer med å håndheve en slik presisering. For eksempel ser jeg få grunner til å avvise en ektefelle som er kvalifisert for det norske arbeidsmarkedet. Og det heter da også videre i teksten: «Hensikten med endringen er å bekjempe tvangsekteskap og sikre at paret kan forsørge seg selv.» (min utheving).
Samme klønete uttrykk finner vi for øvrig i underpunkt 12, som omhandler aldergrense for henteekteskap. Her heter det «Innføre en 24 års-grense for familieetablering, med liberale skjønnsvurderinger, ut fra at hensikten med endringen er å bekjempe tvangsekteskap og sikre at paret kan forsørge seg selv.» Mer bekymringsfylt er det derimot ingen av partiene synes å ha forstått at en 24-årsregel kan være en katastrofe uten at den følges av et tilknytningskrav. For eksempel kan det medføre at barn holdes i opprinnelseslandet i årevis for ikke å bli for «vestlig» og derav motsette seg et henteekteskap etter fylte 24 år.
Samtidig har FrP fått gjennomslag for å heve kravet om botid for permanent oppholdstillatelse fra tre år til fem år og større bruk av DNA-testing for å avklare identitet i forbindelse med familiegjenforening.
Mest «morsomt» er kanskje underpunkt 14: «Utrede en ordning med ’kjærlighetsvisum’, som ikke stiller krav om forlovelse/planlagt bryllup.» Så vidt meg bekjent har dette vært vurdert av Ap – og forkastet. Rett og slett fordi misbruket ligger opp i dagen. Men bevares, alt kan jo «utredes» en gang til.
Og hvis noen lurte: Ja da, også HRS ser sine avtrykk her. Og forhåpentligvis blir det flere.