Kronikken På tide å snakke om ubehaget? har blitt delt på facebook over 1 000 ganger, hvilket er svært bra respons fra leserne. Dette kan vanskelig tolkes annerledes enn at folk generelt er bekymret for mangel på humanistiske verdier i ideologi som fremmes av islamske trossamfunn.
Konvertitten Yousuf Assidiq er den eneste som følte seg kallet til å kommentere kronikken offentlig, først på egen facebook-side, dernest i Aftenposten etter oppfordring fra redaksjonsmedlem der direkte på Assidiqs facebookprofil. I innlegget distanserer han Minhaj i Norge så langt han kan fra den øverste lederen for bevegelsen, Tahrir ul-Qadri.
Assidiq hopper i offerrollen i sitt tilsvar. Han nektet å forholde seg til Minhaj sin leder og dette trossamfunnets uttalte ideologi. Vi svarte Assidiq, der vi igjen kunne legge frem ny avsløring etter at Assidiq benekter helt noen direkte bånd til ul-Qadri. Vi viste til en Awais Ejaz Ahmed som er daglig leder i Minhaj Ungdom. Samme navn hadde lagt ut twittermelding med støtte til islamsk revolusjon i Pakistan med ul-Qadri som leder. Jeg sier ”samme navn”, for i teorien kunne det ha vært en annen person med samme navn, eksempelvis bosatt i Pakistan (meldingene til Ejaz Ahmed er på engelsk).
Vi kunne altså ha bommet. Men det er helt taust fra Assidiq etter det som ser ut til da å ha vært siste avsløring av ideologi sentralt i Minhaj i Norge..
Minhaj har lukket nettsiden sin etter at HRS forsterket søkelyset på ekstremistisk ideologi for et par år siden. Men det har ikke Minhaj Ungdom. Og de hva som ligger åpent der på hovedsiden: en 26 siders uttalelse fra ul-Qadri om filmen Innocence of Muslims. Slik ser toppen av hovedsiden ut:
Brev til verdens ledere, av ul-Qadri, og også hjertelig besøk av sønnen til ul-Qadri nå i sommer, en sønn som hyller sitt store forbilde, faren.
Ja, ja, Assidiq må gjerne fortsette å benekte de tette båndene. Jeg tror ikke så mange tror på slike påstander lenger.
Fra Islamic Cultural Centre, ledelsen i Minhaj ul-Quran, og den somaliske moskeen Tawfiiq islamsk senter, er det helt taust etter kronikken vår. Fordi de forventer at alt blir som før med ny regjering – ekstremideologi og hjernevask av ikke minst unge, får ingen konsekvenser økonomisk eller på andre måter?
Men hvorfor synes ikke media dette er viktig å ta opp på nyhetsplass, i radio- og fjernsynsdebatter? Er det for ubehagelig å måtte innse at det som journalister generelt har sett på som ”kirker/bedehus” er noe ganske annet, derav tittelen på kronikken?
I Danmark gikk det en politisk debatt i mediene allerede i 2001 om Minhaj skulle forbys . Det var særlig medlemmer i Det Radikale Venstre, norske Venstres søsterparti, anført av Jette Plesner Dali, som presset på for at dette skulle bli en realitet. Medlem av både Minhaj og Det Radikale Venstre den gang, Mona Sheikh, uttalte følgende om kritikken:
– Minhaj-ul-Quran arbejder netop for demokrati og menneskerettigheder. Desuden er den danske afdeling af Minhaj-ul-Quran en selvstændig afdeling, som arbejder for integration og samtidig fungerer som et socialt forum for unge muslimer i Danmark. Jette Plesner Dalis kritik bygger på uvidenhed og fordomme, siger Mona Sheikh.
Noen som fikk assosiasjoner til hva Assidiq også forfekter?
Like etter denne uttalelse i 2001, tapte Mona Sheikh kampen om nominasjon i partiet som Folketingskandidat. Hennes medlemskap i Minhaj ble ansett som uforenelig med verdigrunnlaget til partiet.