Jeg sitter på kafé i Malmö, om ikke mange timene på vei inn i en verden der verdikompasset er styrt av hellige skrifter der mennesker rangeres etter religion og etter kjønn. Der verdien av likeverd glimrer brutalt med sitt fravær, likeverd, en så høyt skattet verdi som vi i Norge har fått inn med morsmelken (for ikke lenge siden var det en venstrepolitiker som fortalte om en litt annen melkesort, som blant annet var ispedd en overdose jødehat). Jeg skal altså til Rosengård-gettoen med mer, i en by som ikke minst er internasjonalt kjent (beryktet) for nettopp sitt jødehat. Ikke hat fra «Palle», men «Ahmed», også godt kjent.
Men la dette ligge nå. Å følge rasismedebatten (igjen) i Norge, fikk tankene mine til å fly med lysets hastighet tilbake til Drammen i 1992, da ei jente fortalte at hun var et godt gifte: hun var lys i huden og hadde brede hofter (sistnevnte indikerte hvilken bra reproduksjonsmaskin hun var). Motsatt, altså mørk i huden, var lite egnet på ekteskapsmarkedet. Det var denne jenta som fikk meg til å legge ut på en kulturreise med konstant sjokkanfall: å møte rasismen i Pakistan mellom borgerne der, som i Little Norway, der våre pakistanere i stort har sine røtter. Jeg møtte et menneskesyn så totalt fjernt fra alt jeg kjente i Norge at jeg mistet min uskyld.
Da skrev jeg boka Mashallah. En reise blant kvinner i Pakistan. (Mashallah er en udelt positiv benevnelse, og betyr direkte oversatt fra arabisk: Hvilke undre Allah har skapt, tatt fra hukommelsen.) Denne boka fra 1996 er ingen lystig lesning. Det ligger i kortene at i et av verdens verste land for kvinner kunne den vanskelig bli det, hvis man er sannhetssøkende.
Grunnen til at denne boka falt ned i tankene mine midt på broen over Øresund, var at Norges kanskje fremste «yrkesantirasist» gjennom tidende, norskpakistaneren og grunnleggeren av Antirasistisk senter, Khalid Salimi, fikk i oppdrag av Aschehoug å levere en konsulentuttalelse. Den leverte han aldri. Men på vei til møter i USA, om jeg husker rett, fikk han en telefon fra min redaktør i Aschehoug med forespørsel om nettopp denne konsulentuttalelsen – som han ikke (enda) hadde skrevet. Han tok dog «utfordringen» på sparket og sa sin «ærlige» mening: det var ingen feil i boka, men den kunne bære ved til bålet mot innvandrere.
Så satte hylekoret i gang, anført av Aslan Ahsan, Khalid Mahmoud, begge Ap (partiet som har hvilket grunnfestet kvinnesyn, mon tro?), Mirasenteret ved Salimis søster, Fakhra Salimi (som endog påstod at kvinner i Pakistan hadde like gode rettigheter som i Norge), og denne Salimi fikk hjelp av ei 13 år gammel jente, nå nyhetsankeret i TV2, Mah-Ruk Ali, som raste i Dagbladets spalter, en øvelse også Rødts Athar Ali yndet like sterkt den gang som i dag, og den toneangivende eliten i akademia løftet harmdirrende penner, som antropologen Berit Torbjørnsrud, med inderlig støtte fra Thomas Hylland-Eriksen. Alle med samme mål: å tåkelegge faktiske forhold.
Hvem tjente på det?
I alle fall ikke norskpakistanske kvinner og jenter, ei heller disse kvinnenes sønner, som fikk et kvinnesyn inn – igjen med morsmelken – som norske jenter fikk kjenne på kroppen utover 80- og særlig inn på 90-tallet, og som nå har festet seg i bredere og bredere lag av nye grupper i Norge.
Apropos Pakistan og norske jenter: jeg besøkte en restauranteier der i 1993, i Little Norway. Vi kjørte rundt i området hans og pratet om store og små tema, da han plutselig forteller meg at restauranten han hadde i Torggata i Oslo, der hadde han gitt klar beskjed til dørvaktene om ikke å slippe inn pakistanske gutter og dets like. Hvorfor? Da forsvant de norske jentene. Nevne gutter kunne ikke oppføre seg, var hans klare konklusjon. Dessuten tjente han heller ikke penger på dem: de drakk kanskje en flaske cola.
Da hopper jeg til Paris, år 1981. Denne Hisøy-jenta surret rundt i storbyens gater. Og fikk sitt første sjokkmøte med ufyselige menn. Nordafrikanere og arabere som «siklende» kom med sine tilbud midt opp i ansiktet på den da svært så troskyldige og uskyldige jenta. Verre ydmykelse hadde jeg ikke opplevd – ikke minst fordi en del av disse mennene var delvis tannløse mannfolk som hadde passert middagshøyden. Jeg forstod ikke den gang at de hadde sine tanker fra kulturer der jenter anses som, ja nettopp horer, i alle fall jenter som beveget seg fritt og alene i gatene.
Samme begrep, inkludert fitte, med diverse tilhørende gloser, ble ikke sjelden kost i indre Oslo øst etter bosetting der på slutten av 80-tallet og særlig inn på 90-tallet. Som ingenting hadde med arbeidet mitt å gjøre på innvandringsfeltet. Det holdt at jeg var norsk og hunnkjønn.
Hudfargerasismen, kjønnsfascismen. Alt dette var meget godt kjent for yrkesantirasistene allerede den gang, det samme gjelder for alle de siste om lag 20 årenes talspersoner for særlig norskpakistanere, men også for andre etniske grupper. De kjempet ikke en kamp for sannhet og rettferd, for enkeltindividets rett til likeverd. De kjempet en politisk, antiimperialistisk kamp, en kamp konstruert ikke minst av 68-generasjonen som tapte kampen mot kapitalismen, ugjendrivelig tapt da den siste bastionen falt i grus og berlinerne kunne møte hverandre på felles territorium i 1989. Nye kampsaker måtte kreeres. Valget falt på nye etniske ikke-vestlige «undertrykte» grupper. At de som selvmarginaliserte seg mest, de fra OIC-verden, samtidig som deres talspersoner, imamer og dets like, var de som ropte høyest om urett, diskriminering og rasisme, ga dem den fremste «offerstatusen» for 68-erne, og derav også deres ideologisk likesinnede, yrkesantirasistene.
Det var faktisk på dette grunnlaget HRS så dagens lys: politikerne våre ble massivt servert ensidig og løgnaktig propaganda og fattet dermed beslutninger på feil grunnlag innen integreringsfeltet: hvit undertrykker svart. Punktum. Så var det altså i stort helt feil. Rasisme og undertrykking som vi aldri har sett maken til i norsk historie vandret inn fra andre kontinent.
Tenk hvor mange jente- og kvinneliv som kunne ha fortonet seg langt lysere siste 30 årene om sannhetssøking hadde vært i front. Tenk hvor mange jenter som eksempelvis kunne reddes fra kniv, saks og/eller barberblad de kommende årene, hvis vi hadde fått et nytt toneangivende tankesett, der analysen som legges til grunn er basert på reel alvorlig problematikk, enten det handler om den desidert mest omfattende rasismen vi har: at myndighetene og de profesjonelle virkelighetsbenekterne fremdeles ikke klarer å legge hudfarge til side og beskytte sårbare mot overgrep fra sine egne, eller det handler om en kjønnsfascisme på mange plan som brer om seg i Norge.