Kristian Kahrs er masterstudent i Europastudier ved NTNU. Han har nettopp levert en prosjektoppgave for kurset EUR3409, Norge og EU etter 1994, om forholdet mellom retorikk og realiteter i den nye Høyre-FrP-regjeringen. På forespørsel fra Kahrs publiserer vi oppgaven i sin helhet, en oppgave som ikke minst er høyaktuell etter tragedien i Årdal der tre mennesker mistet livet og det nå diskuteres om Norge skal opprette såkalte retursentre for asylsøkere med avslag.
I skjæringspunktet mellom EUs og Norges asylforståelse
Av Kristian Kahrs, 6. november 2013
I skrivende stund, 6. november 2013, har ikke den politiske ledelsen i Justis- og Beredskapsdepartementet (JD) formulert noen konkret strategi eller politikk for hvordan den nye Høyre-FrP regjeringen skal forholde seg til EUs asyl og innvandringspolitikk (samtale med kommunikasjonsavdelingen i JD 1. november 2013).
FrP har statsråden og alle statssekretærene i JD, og det skal bli interessant å se hvordan retorikk omsettes i praktisk politikk. Denne prosjektoppgaven vil ta for seg det gjeldende juridiske rammeverket som Norge må forholde seg til i forhold til EU når det gjelder asylpolitikk, og den vil deretter se på de intensjoner som har blitt uttrykt i FrP gjennom partiprogram og komiteer og hva som blir sagt i regjeringserklæringen og samarbeidsavtalen mellom H, FrP, KrF og V.
Den aller viktigste avtalen som regulerer norsk asylpolitikk i forhold til EU er Dublin III-forordningen (EU 2013) hvor Stortinget i 2003 gav sitt samtykke til godtakelse av endring av avtale av 19. januar 2001 mellom Norge og Island og EU om kriterier og mekanismer for å avgjøre hvilken stat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad som fremlegges i Norge, Island eller en medlemsstat i EU.
Kort fortalt ble Dublin iverksatt for å komme såkalt «asylshopping» til livs. I hovedsak skal det landet en asylsøker først kommer til behandle asylsøknaden, og hovedregelen er at asylsøkere skal returneres til det Schengen-landet han eller hun først søkte asyl i.
I 2010 forfattet JD Stortingsmelding nummer 9 om «Norsk flyktning- og migrasjonspolitikk i et europeisk perspektiv» som legger en rekke føringer for Norges forhold til EU i disse spørsmålene. (Regjeringen 2010). Denne stortingsmeldingen ble enstemmig vedtatt av Stortinget 8. juni 2010 etter halvannen times debatt.
Tidligere stortingsrepresentant og nåværende statssekretær i Kommunal- og Regionaldepartementet Per-Willy Amundsen sa blant annet følgende i debatten:
«Meld. St. 9 er en stortingsmelding som på mange måter representerer manifestasjonen av det som har vært en kostbar voksenopplæring for skattebetalerne når det kommer til partiet SV. Gjennom hele forrige stortingsperiode hadde man en tilnærming til asylpolitikken som om Norge kunne føre sin egen politikk på dette området uten å ta hensyn til landene rundt oss, uten å ta hensyn til innstramminger som skjedde i andre land i Europa, samtidig som Norge gjorde en endring i politikken som gikk i liberaliserende retning.» (Stortinget 2010)
I det kritiske Nei til EU arbeidsnotatet «Grenseløs kontroll, justissamarbeid og utviklingen av felles asylpolitikk i EU» skriver Svein Eldøy: «For Norge sin del har Dublin-medlemskapet betydd at færre asylsøkere får behandlet søknaden sin i landet. Hvis hensikten med Dublin-medlemskapet er færre asylsøkere har dette vært vellykket.» (Eldøy 2011:9).
I sin rapport har Eldøy en rekke kritiske merknader til menneskerettigheter for asylsøkere og at Norge skal avstå suverenitet til EU når det blant annet gjelder Schengen-samarbeidet, Dublin-forordningen, fingeravtrykksregisteret Eurodac, Schengen informasjonssystem, (Eldøy 2011:8-9), yttergrensebyrået Frontex og overvåkningsorganet Eurosur (Eldøy 2011:18-31).
Det er ikke nødvendig å ha ekstremt god kunnskap om norsk politikk for å kunne forutse at Eldøy ikke kommer til å ha veldig stor gjennomslagskraft for sine argumenter i et FrP-ledet JD og en EU vennlig regjering som til og med har sin egen statsråd med ansvar for samordning av arbeidet med EØS-saker og forholdet til EU.
Likevel er det interessant å merke seg at Eldøy skriver følgende:
«EU kan fatte flertallsvedtak i saker som gjelder justispolitikk generelt, og asyl- og flyktningpolitikken spesielt. Siden asyl- og flyktningpolitikk ble gjort til et overnasjonalt anliggende med Amsterdam-traktaten, og særlig etter Lisboa, har rettsutviklingen på området skutt voldsom fart.» (Eldøy 2011:4)
Dette betyr at Norge ikke bare er forpliktet til å følge EU i en mer restriktiv retning, men Norge kan også bli bundet hvis EU velger å liberalisere sin asylpolitikk ettersom Norge har frivillig lagt seg nært opp til EUs forståelse på mange områder.
I sitt handlingprogram for 2013-2017 skriver FrP: «Det er grunn til å frykte at en fortsatt innvandring av asylsøkere, av bare tilnærmet det omfang som man har hatt i de senere år, vil føre til alvorlige motsetninger mellom folkegrupper i Norge. Det er etisk uforsvarlig ikke å stramme inn denne innvandringen for å forebygge konflikter i det norske samfunn.» (FrP 2013 1:38)
Det er imidlertid grunn til å stille spørsmål med i hvilken grad FrP vil ha tilstrekkelig innflytelse på norsk asylpolitikk på grunn av vedtak fattet i EU. Riktignok skriver regjeringen i nevnte Stortingsmelding som FrP har sluttet seg til at «det er behov for å drøfte hvilke muligheter og begrensninger som ligger i Norges samarbeidsordninger med EU, og aktuelle handlingsalternativer sett med norske øyne.» (Regjeringen 2010:8)
Likevel er det mange elementer som vil være utfordrende for et FrP i regjeringsposisjon fordi Norge har uttrykt et klart ønske om å knytte seg så nært som mulig til det felles europeiske asylsystem (Common European Asylum System, CEAS), og «harmonisering med andre europeiske lands politikk er et av regjeringens hovedmål for norsk asylo g flyktningpolitikk.» (Regjeringen 2010:21)
Stortingsmeldingen lister fire hovedpunkter som er viktig for CEAS (Regjeringen 2010:35):
Prosedyrene for behandling av asylsøknader (prosedyredirektivet).
Kriterier for å fastslå om en asylsøker oppfyller kravene til asyl eller ikke (statusdirektivet).
Materielle betingelser for mottak av asylsøkere (mottaksdirektivet).
Fastlegging av hvilket medlemsland som har ansvaret for den enkelte asylsøker (Dublin IIforordningen, som 26. juni 2013 ble til Dublin IIIforordningen ).
Det er først og fremst de to første direktivene som kan skape utfordringer for et FrP-ledet JD. Når det gjelder mottaksdirektivet, skrev Norges offentlige utredninger NOU 2011:10, I velferdsstatens venterom, hvor spesielt kapittel 10 Sammenligning av EUs mottaksdirektiv og norsk regelverk og praksis, er interessant. Utredningen viser til Brekke, Jan-Paul og Vigdis Vevstad (2007): Reception Conditions for Asylum Seekers in Norway and the EU, Institutt for Samfunnsforskning som «konkluderer med at det norske mottakssystemet materielt sett på de fleste områder holder et høyere nivå enn de minimumsstandardene direktivet fastsetter.» (NOU 2011:55)
Justeringer av Dublin-forordningen vil sannsynligvis ikke heller føre til de store konfliktene innad i FrP fordi målet vil uansett være å redusere antallet asylsøkere som får søknaden behandlet i Norge, men både prosedyredirektivet og statusdirektivet kan utløse frustrasjon i partiorganisasjonen hvis EU kommer med definisjoner på hvem som kan defineres som asylsøkere.
Stortingsrapporten skriver at «Norge ikke er bundet av statusdirektivet, men har likevel i stor grad valgt å utforme bestemmelsene i utlendingsloven 2008 i samsvar med bestemmelsene i direktivet.» (Regjeringen 2010:28). Likevel stilles det spørsmål ved om Norge har stor handlefrihet til å definere sin egen politikk.
«Norge deltar ikke i det europeiske samarbeidet som omfatter de felles standardene EU utvikler for asylpolitikken. Så kan man spørre om Norges reelle handlefrihet er like stor som den formelle. Siktemålet er å unngå at en uforholdsmessig stor andel av asylsøkere som kommer til Europa, søker asyl i Norge.» (Regjeringen 2010:69-70)
Gjenbosetning
Noen områder kan bli spesielt utfordrende for FrP i regjering. Ett av disse feltene kan være såkalt gjenbosetning. I sitt arbeid har Stoltenberg II regjeringen lagt stor vekt på konseptet gjenbosetning, som defineres som «overføring av flyktninger fra et land for bosetting i et annet land, vanligvis i samarbeid med UNHCR.» (Regjeringen 2010:83)
Dette dreier seg altså først og fremst om flyktninger, ikke asylsøkere, men det er ikke alltid like lett å skille mellom disse kategoriene. Dette vil diskuteres under, men det er klart at den forrige regjeringen, og for så vidt også FrP fordi de sluttet seg til Stortingsmelding nummer 9, går inn for at Norge skal spille en aktiv rolle i dette arbeidet.
Presset på Europas yttergrenser er så stort at EU ser på muligheten for større legal innvandring. «EU videreutvikler utenlandsdimensjonen i migrasjonspolitikken, noe som bl.a. innebærer at migrasjon og utvikling ses i sammenheng og at kanaler for lovlig innvandring vurderes.» (Regjeringen 2010:74)
I dette bildet vil også gjenbosetning være et viktig virkemiddel.
«Kommisjonen tar utgangspunkt i at det globale behovet for gjenbosetting er klart større enn landenes samlete tilbud om å ta imot overføringsflyktninger, og at EU-landene bidrar mindre enn andre industriland. Forslaget sikter mot å involvere flere EU-land slik at det samlete EU-bidraget blir større.» (Regjeringen 2010:73)
Norge er også opptatt av byrdefordeling og at også vi er villige til å ta vår del av ansvaret. «Regjeringen mener at gjenbosetting av flyktninger i samarbeid med UNHCR er en viktig del av flyktningarbeidet, og at det er viktig at flere land sier seg villig til å delta i dette slik at det blir en bedre internasjonal ansvars- og byrdedeling. Norge har allerede gjennom flere år i ulike fora tatt til orde for en bredere internasjonal deltakelse i gjenbosettingsarbeidet.»
(…)
«Norge er i dag det nest største europeiske gjenbosettingslandet, noe som tilsier at et eventuelt norsk bidrag vil kunne ha stor betydning i en samlet europeisk innsats.» (Regjeringen 2010:73)
Dette vil kunne være problematisk for store deler av FrP, spesielt hvis man ser på det som blir uttrykt i Bærekraftutvalget fra 2013 (FrP 2013 3), men dette diskuteres senere. Først kan det være aktuelt å se på det som kan oppfattes som uklare grenser mellom asylsøkere og flyktninger.
Et eksempel kan være den danske artikkelen «Retten til asyl udvides dramatisk – medier og politikere forsøger at tie det ihjel» skrevet av Karen Jespersen og Ralf Pittelkow .
Her skriver forfatterne at «Flygtningenævnet nu vil bruge et stærkt udvidet asylbegreb, når det behandler syriske asylansøgere. Efter normal procedure tilkender man asyl, når ansøgerne anses for at være personligt forfulgte. Men nu kan de få asyl alene med den begrundelse, at de kommer fra områder af Syrien, hvor der er risiko for, at de bliver ramt af væbnede kampe eller angreb mod civile.» (Jespersen og Pittelkow 2013)
(Flygtningenævnet er en dansk statlig nevnd under Justisministeriet som treffer de endelige avgjørelser om tildeling eller avvisning av politisk asyl og oppholdstillatelse til flyktninger og migranter i Danmark. http://no.wikipedia.org/wiki/Flygtningenævnet)
I en epost til forfatteren av denne oppgaven svarer Underdirektør for Innvandringsavdelingen Magne Holter på noe av problemstillingen med et utvidet asylbegrep. (Holter 2013 [epostkommunikasjon])
«Du tar opp spørsmålet om «utvidet asylbegrep». Vi vil innledningsvis bemerke at den danske artikkelen du viser til er mer egnet til å forvirre enn å klargjøre. Vi finner det derfor ikke tjenlig å gå nærmere inn på den, men vil forsøke å gi en kortfattet beskrivelse av norsk rett.»
«Den norske utlendingsloven opererer med et «utvidet asylbegrep» i den forstand at man kan anerkjennes som flyktning både etter flyktningkonvensjonens kriterier og etter kriterier som følger av andre menneskerettskonvensjoner, særlig Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 3. Begge konvensjoner gir individer rett til beskyttelse på nærmere vilkår. «Utvidelsen» i asylbegrepet, som ble innført i ny utlendingslov av 2008, besto ikke i at flere grupper får beskyttelse, men i at de to «typene» flyktninger får samme type oppholdstillatelse, dvs. asyl.»
Holter viser også til Utlendingsloven §28 hvor første og annet ledd er relevant i denne sammenhengen.
28. Oppholdstillatelse for utlendinger som trenger beskyttelse (asyl)
En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen
a) har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, eller
b) uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet.
En utlending som anerkjennes som flyktning etter første ledd, har rett til oppholdstillatelse (asyl).
Holter forklarer at første ledd bokstav a viser til flyktningkonvensjonens kriterier, mens bokstav b bygger særlig på EMK artikkel 3. Han skriver videre:
«Også etter den forrige utlendingsloven (utlendingsloven av 1988) hadde begge «typer» flyktninger rett til beskyttelse. Det ble imidlertid gitt ulike typer tillatelser, med noe ulikt innhold. I den nye utlendingsloven gikk man bort fra å gi ulike typer oppholdstillatelser (skjønt det fortsatt er noen særregler som avhenger av om man faller inn under a eller b).»
«Internasjonalt er det vanlig å sondre mellom de to typene beskyttelsesstatus. Man benytter ofte begrepene «asyl» (eller «konvensjonsstatus») og «subsidiær beskyttelse». Det er imidlertid ikke uenighet om at begge «typer flyktninger» har krav på beskyttelse.»
«Fortolkningen av både flyktningkonvensjonen og EMK, og dermed de presise grensedragningene for hvem som har krav på beskyttelse, er imidlertid ikke en statisk størrelse. Her vil det forekomme faglig diskusjon og uenighet om konkrete problemstillinger. Rettsutviklingen skjer både nasjonalt og internasjonalt, gjennom lovgivning, rettspraksis, forvaltningspraksis og juridisk teori.»
«Når det gjelder fortolkningen av EMK har Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) en særskilt rolle, som følger av konvensjonens bestemmelser. Konvensjonsstatene har altså akseptert å rette seg etter avgjørelser fra et internasjonalt organ. Dette har skjedd gjennom demokratiske prosesser, som ved at det norske Stortinget besluttet å inkorporere EMK i menneskerettsloven. Det forekommer imidlertid at EMD blir kritisert for å tolke enkelte bestemmelser for vidt.»
FrP har vært veldig tydelige på at de ønsker å begrense ikke-vestlig innvandring så mye som mulig, og selv om FrPs Bærekraftutvalg ikke representerer det offisielle FrP programmet, bør det ikke være stor tvil om at utvalgets synspunkter har stor gjenklang i partiorganisasjonen. Med toneangivende politkere som Per-Willy Amundsen (leder), Per Sandberg, Christian Tybring-Gjedde, Morten Ørsal Johansen, Robert Eriksson og FpU leder Himanshu Gulati som medlemmer i komiteen i tillegg til profilerte Hege Storhaug og Rita Karlsen fra Human Rights Service, er det ikke mye som tyder på at lekkasjen var tilfeldig, selv om de visste at det ville bli vanskelig å få gjennomslag for mange av synspunktene i en regjering. (FrP 2013 3:2)
Bærekraftutvalget diskuterer også tolkingen av flyktningekonvensjonen som nevnt over, sel om de ikke beskriver mye konkret politikk i forhold til EU. De skriver for eksempel:
«Fremskrittspartiets Bærekraftutvalg er av den formening at dagens asylpraksis bryter med både flyktningkonvensjonen og andre konvensjoners intensjon, idet systemet beviselig ikke fungerer. De mest skadelidende under et ikke-fungerende system, er de som faktisk har et reelt beskyttelsesbehov.»
(…)
Bærekraftutvalget foreslår Norge tar initiativ overfor Nordisk Råd, EU og FN for å fremforhandle en ny Flyktningkonvensjon. (FrP 2013 3:21)
Før valgkampen gikk også FrP ut og krevde reforhandling av EØS-avtalen, et forslag som ble fremmet av lederen av Stortingets arbeids- og sosialkomité, Robert Eriksson, som også var medlem av Bærekraftutvalget. (FrP 2013 2).
Det aller meste tyder på at dette er saker som FrP ikke vil få gjennomslag for i regjeringen. I regjeringens tiltredelseserklæring står det ikke noe om hvordan Høyre-FrP regjeringen vil forholde seg til EU asylpolitikk. (Regjeringen 2013)
I Nei til EU arbeidsnotatet «Hva sier Regjeringserklæringa om Norges forhold til EU», legger leder av Nei til EU Heming Olaussen vekt på at dette vil være en meget EU vennlig regjering.
«FrPs signaler om mulig reforhandling av EØS og Schengen-evaluering finner vi ikke spor av i regjeringsplattformen. I forhold til EU ser det ut til at Høyre har bukta og begge endene. Ikke en gang EU-medlemskapsspørsmålet er lagt til side.» (Olaussen 2013:9)
I samarbeidsavtalen mellom Høyre, FrP, Venstre og KrF er det heller ikke mye konkret som går på asylpolitikk, men det står for eksempel at partiene vil «styrke returarbeidet og politiets arbeid med identitet i den innledende asylsaksbehandlingen gjennom Nasjonalt lD-senter. Videreutvikle det nordiske og europeiske samarbeidet på dette området.» (Høyre, FrP, Venstre og KrF 2013:11)
Når det kommer til de såkalte asylbarna, ble det inngått en «engangsløsning for langtidsboende barn og deres familier fra land med returavtale», men det er usikkert hvor stor praktisk betydning denne vil ha. Venstre og KrF måtte erkjenne at de ikke fikk fullt gjennomslag for sine synspunkter, og Knut Arild Hareide gav sin unnskyldning for det han sa om SV og asylbarna. (Høyre, FrP, Venstre og KrF 2013:9)
Europeisk asylpress
Når det gjelder signalene fra EU om asylpolitikk, er det noen faktorer som kan bli problematisk spesielt for FrP i en regjering.
Den svenske kommisjonæren for indre anliggender, Cecilia Malmström, har en totalt annerledes virkelighetsforståelse enn FrP, og hun har flere ganger argumentert for at EU skal ha en mer liberal innvandrings- og asylpolitikk.
I en kronikk i Irish Examiner som hun skrev sammen med tidligere FNs utsending for Migrasjon og Utvikling, Peter Sutherland, skriver de for eksempel:
«Europe faces an immigration predicament. Mainstream politicians, held hostage by xenophobic parties, adopt anti-immigrant rhetoric to win over fearful publics, while the foreign-born are increasingly marginalised in schools and cities, and at the workplace. Yet, despite high unemployment across much of the continent, too many employers lack the workers they need.»
(…)
«Last year, during the Arab revolutions, the EU missed a historic opportunity to begin weaving together the two sides of the Mediterranean. It failed to open its doors to young students, entrepreneurs, and other North Africans. Today, the EU is making a more serious effort to engage its southern neighbourhood. Among the potential opportunities are free-trade agreements, an easing of visa requirements for university students, temporary work programmes, and incentives to attract entrepreneurs.» (Malmström og Sutherland 2012)
Presidenten i Europaparlamentet Martin Schulz har også ytret ønske om at EU skal bli mer åpen for mer ikke-vestlig immigrasjon, og han er ikke villig til å diskutere tall når menneskeskjebner står på spill. Den 14. oktober hadde magasinet Der Spiegel et intervju med ham i forbindelse med flyktningekatastrofen utenfor den italienske øya Lampedusa. (Peters og Medick 2013)
(Norsk oversettelse av Christian Skaug i artikkelen The world according to Schultz.)
Spiegel Online: For en uke siden døde minst 360 flyktninger ved Lampedusa. Fredag druknet ytterligere 30 mennesker. Hvordan kan Europa forhindre at flere mennesker dør i Middelhavet?
Schulz: «Først av alt trengs det umiddelbar humanitær hjelp til de berørte. Vi kan ikke la hverken Italia eller Malta være alene om dette, det må være en europeisk oppgave. Hvis du har 10.000 flyktninger på en øy som Lampedusa med 6.000 innbyggere, er det en katastrofe for øya. Hvis du fordeler 10.000 mennesker blant 507 millioner europeere i 28 medlemsstater, går det greit.»
Men hvordan kan man forhindre at folk i det hele tatt legger ut på den farefulle ferden?
«Europa må omsider erkjenne at det er et innvandringskontinent. Derfor trenger vi et system for legal innvandring. Alle de store innvandringsregionene i verden, som USA, Australia og Canada, har moderne lover som regulerer lovlig innvandring. Ulovlig innvandring er forbundet med håpløshet, lovlig innvandring med håp. Dette ville hindre folk i å overgi seg til umoralske menneskehandlere, som gjør forretning ut av håpløsheten deres.»
Noen frykter at Europa vil bli oversvømmet av innvandrere.
«Jeg er prinsipielt skeptisk til slike påstander. Jeg ser bare vannmassene som sluker folk i Middelhavet. Jeg deler den oppfatningen at Europa ikke kan løse alle problemene i verden, vi kan ikke i ta imot alle. Men vi har et desperat behov for å reformere utlendingslovene våre. Det innebærer også en fordelingsnøkkel som kan brukes til å spre innvandrere mellom medlemsstatene. De som snakker om en flom av innvandrere, skulle bare se hvor mange hundre tusen flyktninger Tyrkia, Jordan og andre middelhavsland tar imot.»
Dette er noe som ble fulgt opp av Jan Egeland, generalsekretær i Flyktninghjelpen i artikkelen Slik kommer de til Europa 3. november 2013. (Fransson 2013)
«Der rikeste landene ligger lengst borte fra der for kommer i land i Europa. Det er en stor mangel på byrdefordeling i Europa, og det er mange ting Norge kan gjøre for å hjelpe de menneskene som virkelig trenger asyl.»
Som vanlig er det høy aktivitet i kommentarfeltet på denne type saker, og i skrivende stund er det 446 kommentarer, hvor en overveldende majoritet er kritisk til Egeland og en mer liberal europeisk asylpolitikk.
Egeland var inntil nylig europadirektør i organisasjonen Human Rights Watch (HRW), og også de har lignende synspunkter. I artikkelen «EU: Provide Protection for Syrian Refugees» oppfordrer de EU til å ta i bruk direktivet for midlertidig beskyttelse, Directive on temporary protection, og Judith Sunderland sier blant annet følgende til organisasjonens nettside:
«The EU should make sure that Syrian refugees and others who need protection can find a safe haven in all EU member states just as they have in countries bordering Syria.» (Human Rights Watch 2012)
Det skal bli interessant hvordan regjeringen og spesielt det FrP-ledede JD vil forholde seg til slike uttalelser fra innflytelsesrike EU politikere and andre europeiske opinionsledere.
Hva som i alle fall er sikkert er at FrPs innvandrings- og asylpolitikk ikke har flertall, i alle fall ikke slik som det er fremstilt i Bærekraftutvalgets anbefalinger, i de etablerte politiske partiene i Norge. Likevel kan det være sannsynlig at støtten til partiets innvandringspolitikk er større enn det deres oppslutning i valg skulle tilsi.
I sitt arbeid med Bærekraftutvalget, gjennomførte FrP en meningsmåling hvor de viste at «et flertall på 75 prosent sier ja til mest mulig begrensning av den ikke-vestlige innvandringen til Norge og heller hjelpe flere i deres nærområder, mens kun 17 prosent sier nei. 8 prosent vet ikke.» (FrP 2013 3:22)
Gjennomslagskraften i sosiale medier er også en indikator på at mange er enige i en mer restriktiv innvandringspolitikk. Da Hege Storhaug skrev sin kronikk «- Hvorfor forteller ikke mediene hva en ikke-vestlig innvandrer koster?» i Aftenposten 19.mai. 2013, er det ikke noen artikkel i Aftenposten som har blitt delt så mye på aftenposten.no som Storhaugs kronikk.. Over 15500 mennesker har delt denne kronikken på Facebook, og det var nesten 2000 kommentarer før Aftenposten stengte kommentarfeltet. (Storhaug 2013)
Selv om FrP vil ha større innflytelse på norsk politikk med sin regjeringsdeltakelse, er det noe helt annet å påvirke i EU. Det FrP imidlertid kan sette sin lit til kan imidlertid være vårens valg av nytt Europaparlament. I artikkelen «EU-motstandere vil angripe innenfra» skriver Aftenpostens Europa-korrespondent Ingeborg Moe om frykten blant de etablerte for at invandringsskeptiske krefter skal få mer makt i EU parlamentet.
«Frankrikes president François Hollande frykter at det kan føre til tilbakegang og lammelse for EU i fen kritisk periode. Parlamentspresident Martin Schulz har advart mot at «de som vil ødelegge EU» vinner valg i Europa.» (Moe 2013)
Selv om det for eksempel ikke er plass til et parti som franske Nasjonal Front i EU parlamentsgruppen Europe of Freedom and Democracy dominert av UK Independence Party og Nigel Farage, er det mange som tror de som er skeptiske til EU og en for stor innvandring vil konsolidere seg i EU parlamentet. En av dem er stipendiat Anders Ravik Jupskås ved Universitetet i Oslo (UiO) som forsker på høyrepopulistiske og nasjonalistiske partier i Europa.
«- Det som forener disse partiene, er at de er imot EU og imot innvandring og dels mot islam. Men utover det er det stor variasjon, fortsetter han.»
«Jupskås tror det er flere grunner til at partiene på ytterste høyre fløy er i medvind: finanskrisen, sparepolitikken og EU-integrering som mange mener har gått for fort.»
«- Dessuten har konflikten mellom en kristen kulturarv og islam blitt satt på dagsordenen i mange land.» (Moe 2013)
Oppsummering
Det skal bli interessant å se hvordan FrP i regjeringsposisjon vil forholde seg til europeisk asylpolitikk med de direktiver og reguleringer som følger med. Da er vil det være interessant å se hvordan partiet forholder seg til for eksempel Common European Asylum System, prosedyredirektivet, statusdirektivet og gjenbosetning. Det kan hende retorikken får et hardt møte med europeiske realiteter.
Litteraturliste:
Eldøy, Svein (2011). Arbeidsnotat 7-2011: Grenseløs kontroll – Justissamarbeid og utviklingen av felles asylpolitikk i EU. http://www.neitileu.no/media/publikasjoner/arbeidsnotater/arbeidsnotat_7_2011_grenseloes_kontroll_justissamarbeid_og_utviklingen_av_felles_asylpolitikk_i_eu
EU (2013). Dublin III reguleringen. REGULATION (EU) No 604/2013 OF THE EUROPEAN PARLIAMENT AND OF THE COUNCIL, sist oppdatert 26. juni, 2013. http://eur-lex.europa.eu/LexUriServ/LexUriServ.do?uri=OJ:L:2013:180:0031:0059:EN:PDF
Fransson, Line (2013). Dagbladet. Slik kommer de til Europa, 3. november, 2013. http://www.dagbladet.no/2013/11/03/nyheter/samfunn/utenriks/krig_og_konflikter/flyktningehjelpen/30070911/
FrP (2013 1). Handlingsprogram 2013-2017. http://www.frp.no/nor/content/download/36793/241133/file/Handlingsprogram%202013-2017.pdf
FrP (2013 2). Frp krever reforhandling av EØS-avtalen, 20. mai 2013.http://www.frp.no/nor/fylke/Select-your-county/Nord-Troendelag/Nyheter/Frp-krever-reforhandling-av-EOES-avtalen
FrP (2013 3). Bærekraftig innvandring. Fremskrittspartiets Bærekraftutvalg 18. august 2013.http://fil.nrk.no/contentfile/web/nyheter/valg/2013/pdf/baerekraftutvalgets_rapport.pdf
Holter, Magne (2013). Epostkommunikasjon med Underdirektør for Innvandringsavdelingen i Justisdepartementet 4. oktober, 2013.
Human Rights Watch (2012) EU: Provide Protection for Syrian Refugees, 23. desember, 2012. http://www.hrw.org/fr/node/112175
Høyre, FrP, Venstre og KrF (2013). Samarbeidsavtale mellom Høyre, FrP, Venstre og KrF. 30. september, 2013. http://www.hoyre.no/filestore/Filer/Politikkdokumenter/Samarbeidsavtale.pdf
Jespersen, Karen og Pittelkow, Ralf (2013). Retten til asyl udvides dramatisk – medier og politikere forsøger at tie det ihjel. http://denkorteavis.dk/2013/ildevarslende-tavshed-om-angreb-pa-folkestyret/
Malmström, Cecilia og Sutherland, Peter (2012). Irish Examiner. EU needs to recognise value of immigrants, 25. juli, 2012. http://www.irishexaminer.com/analysis/eu-needs-to-recognise-value-of-immigrants-201808.html
Moe, Ingeborg (2013). Aftenposten. EU-motstandere vil angripe innenfra, 30.okt. 2013. http://www.aftenposten.no/uriks/EU-motstandere-vil-angripe-innenfra-7356193.html
NOU (2011). Norges offentlige utredninger 2011:10 I velferdsstatens venterom Mottakstilbudet for asylsøkere. http://www.regjeringen.no/pages/16540059/PDFS/NOU201120110010000DDDPDFS.pdf
Olaussen, Heming (2013). Nei til EU arbeidsnotat nr. 9/2013, Hva sier regjeringserklæringa om Norges forhold til EU? oktober 2013. http://www.neitileu.no/content/download/48457/446209/version/1/file/Arbnot0913regjeringsplattformen.pdf
Peters, Katharina og Medick, Veit (2013). Der Spiegel. EU-Parlamentspräsident Schulz: «Europa ist ein Einwanderungskontinent», 14. oktober 2013. http://www.spiegel.de/politik/ausland/eu-parlamentspraesident-schulz-europa-ist-ein-einwanderungskontinent-a-927616.html
Regjeringen (2010). Meld. St. 9 (2009 – 2010) Melding til Stortinget, Norsk flyktning- og migrasjonspolitikk i et europeisk perspektiv. http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/regpubl/stmeld/2009-2010/Meld-St-9-2009–2010.html?id=597820
Storhaug, Hege (2013). Aftenposten. – Hvorfor forteller ikke mediene hva en ikke-vestlig innvandrer koster? 19.mai. 2013. http://www.aftenposten.no/meninger/–Hvorfor-forteller-ikke-mediene-hva-en-ikke-vestlig-innvandrer-koster-7204353.html
Stortinget (2010). Stortinget – Møte tirsdag den 8. juni 2010 kl. 10, Sak nr. 9, Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om norsk flyktning- og migrasjonspolitikk i et europeisk perspektiv. http://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Referater/Stortinget/2009-2010/100608/9/