Kommentaren: En overdose islam er egentlig skremmende lesing. Eller man kan velge å bli sint over den manglende omtanken for den mentale helsetilstanden til samfunnet vårt. Jeg velger å bli skremt, for det er det jeg blir.
Olsen svøper unge norske islamister i et kjærlig, omsorgsfullt teppe. Vi må slutte å uroe oss for dem: vi må slutte å lete etter konservative islamister. Peker vi dem ut, som islamistene i Islam Net, er det vi som har skjøvet dem ut. For dette er ”helt vanlig ungdom”.
Ungdomsgrupper som blir marginalisert, har en hang til å ville ta avstand fra dem som skyver dem ut. Dette gjelder nok også for unge muslimer som stadig føler at de blir slått i hartkorn med terrorister.
Noe så «uskyldig» som en temmelig bevisstløs bruk av betegnelser kan være med på å støte vekk helt vanlig ungdom med hang til en konservativ form for islam. Det er ikke på noen måte ulovlig å være islamist. Likevel blir ordet brukt på samme måte som et skjellsord, noe farlig, et ord som utdefinerer hele mennesket.
Ville hun brukt samme tankemønster om andre grupper som har underkastet seg en totalitær ideologi? Er dette tankemalen hennes hvis vi på ny ser ungdom som samler seg under hakekorsets fane? Under hammer og sigdens fane? Har Olsen fremdeles ikke forstått det voldsomme potensialet for sosial uro og konflikt i samfunnet som en gruppe som Islam Net representerer? Ser hun ikke hva Fahad Qureshi i Islam Net faktisk sier når han forklarer at Islam Net er mot at norske muslimer drar til Syria som jihadister, fordi ”de islamske lærde i Vesten som vi har vært i kontakt med, sier at vi som muslimer i Vesten ikke skal dra dit”?
Oureshi og co spør sine ideologiske førere om hva som er det rette, enten det handler om å ta imot penger fra oss vantro – som tidligere statsråd Inga Marte Thorkildsen fikk i retur – eller det handler om hva man skal mene om steining av folk. Det handler om å underkaste seg autoritetene blindt. Derfor alle disse spørsmål og svar-nettsidene der unge spør autoriteter nasjonalt og internasjonalt om hva de skal mene, som imam.no der den såkalte imam Sandnes opererer, som er med i islamistgruppen Al-Hidayah. For en tid tilbake spurte eksempelvis en ung kvinne som kaller seg ”Aisha” om man som muslim må støtte dødsstraff (eksempelvis ved sex utenfor ekteskap). Svaret er dette: ”Stemmer!!! Å benekte et vers i koranen er å benekte alle vers.”
Forstår ikke Olsen potensialet/faren den dagen det eventuelt kommer en annen kommando fra internasjonale ideologer om hvordan de unge i Islam Net skal forholde seg til jihad?
Har man heller ikke tatt innover seg et samfunns ideologiske bærekraft? Hvor mange ung e islamister tåler det norske samfunnet før det norske er spilt utover sidelinjen og vi er på vei inn i en verdimessig mørketid?
Nei, jeg tar feil i hele tankesettet mitt, mener nok Olsen, for som hun sier det:
(Vi har) fått større grupper ungdom og unge voksne muslimer som er født og oppvokst i Norge, men som ikke har funnet seg til rette i dette som også skulle vært deres land. Eller har de kanskje funnet seg godt til rette, bare på en måte flertallet ikke synes er greit?
Hakeslepp? Det er lov. Det store flertallet synes heldigvis det ikke er greit med religiøst diktatur. Ikke bra, Olsen?
Olsen vil ikke at begrepet islamist skal defineres som ”skjellsord”. En ”temmelig bevisstløs bruk av betegnelser kan være med på å støte vekk helt vanlig ungdom med hang til en konservativ form for islam. Det er ikke på noen måte ulovlig å være islamist. Likevel blir ordet brukt på samme måte som et skjellsord, noe farlig, et ord som utdefinerer hele mennesket”.
Dette er jo fullstendig prinsippløst. Og igjen: skal vi ikke kalle tingene for det det vitterlig er? Skal vi som Antirasistisk senter heller kalle islamisme for ”sosialkonservatisme” (Dagbladet 2.november 2013)?
Olsen tror ikke islamister er mer voldelige ”enn andre mennesker med svært sterke religiøse oppfatninger”.
En konservativ islamist har gjerne mer enn nok med å oppfylle kravene som hennes egen forståelse av religionen pålegger henne og hennes nærmeste i hverdagen – eventuelt også å virke utad, for å skape seg et samfunn mer i pakt med det man måtte mene er islamsk lære. For det store flertall islamister omfatter disse bestrebelsene ikke vold.
Men hva er resultatet av deres bestrebelser? Er ikke det et religiøst diktatur med korporlige straffer? Er det ikke en form for vold å sette muslimer over ikke-muslimer rettighetsmessig, menn over kvinner?
Her er nok en rosin: vi som er redde for islamismen, det er vi som ”fremdeles drømmer om en sekulær stat”!
Er det ingen grunn til å være redd for islamister? Jo visst. Alle som ønsker et åpent demokrati eller fremdeles drømmer om en sekulær stat, kan frykte at islamister skulle vinne et valg i Norge.
Olsen fremhever PST ”som forbilde”. (Mon tro om PST er glad for det?) Grunnen er at PST ikke bryr seg om islamistene, bare ”ekstreme islamistiske aktører”. Igjen er det kritikere av islamismen som er problemet:
Slik viser PST en forbilledlig evne til å skille mellom det som kan føles fremmed, provoserende eller ubehagelig, og det som kan vise seg å bli farlig.
Det samme kan ikke sies om alle samfunnsaktører. Når deler av den norske offentligheten oppfører seg som om enhver islamistisk ung kvinne eller mann er en potensiell terrorist, risikerer vi i beste fall å marginalisere store samfunnsgrupper. I verste fall er vi med på å dytte noen over grensen.
Hvor forblindet Olsens verden er klarer hun med all tydelighet å avdekke når hun avrunder med å fremheve Tawfiiq islamsk senter og Islamic Cultural Center (sistenevnte defineres som ”konservativ”. Stakkars politisk konservative i Norge, som statsministeren vår).
Nå ser vi at blant andre ledere i Tawfiiq Islamic Center, landets største somaliske moské, engasjerer seg og protesterer mot dem som rekrutterer ungdom. Det er vel og bra. Men den første formingen av unge sinn skjer hjemme. Den konservative, men bredt orienterte imamen Mehboob-ut-Rehman i den pakistanskdominerte menigheten Islamic Cultural Centre har forstått det og fremhever foreldrenes ansvar.
Regjeringen har varslet handlingsplan. Da er det viktig at Regjeringen viser at den vil ”inkludere” alle barn og unge uansett ”hvor de er organisert”, mener Olsen.
Like viktig er det å øke bestrebelsene på å skape et samfunn som inkluderer barn og unge, uansett hvilke grupper de tilhører, og uansett om og hvor de er organisert.
Jeg tror Fahad Qureshi og co ikke er enig: de vil ikke inkluderes. De har laget seg et eget samfunn i samfunnet. Jeg håper de fleste i Norge også er enig i at vi vil heller ikke inkludere deres tankesett i det frihetsbaserte Norge.
La det være krystallklart: Ettersom HRS i mange runder har tatt avstand fra eksempelvis Islam Nets virke, er det vi som er årsaken til at de er marginaliserte? Og slår vi dem i hartkorn med terror? Nei, overhodet ikke. Tvert om er det den ideologiske vekkelsen – islamismen – som vi kontinuerlig gjennom årene har advart mot. Det er ikke terroristene som er vår tids ulykke. Det er den voksende massen unge islamister vi frykter. At det er fra denne massen noen hopper over til jihadistene, er en naturlig og kjent sak. Men: det er drømmen om det religiøse diktaturet som skremmer – og folk som spiller på lag med disse kreftene, som Olsen. Det kan kalles kynisme, for det vitner om total mangel på omsorg for en human fremtid.
Og Olsens holdning vitner ikke minst om total mangel på likeverdig behandling av mennesker: muslimer generelt, inkludert islamister, gjøres til svake ofre. Slik er det i det multikulturelle tankeuniverset. Mange kaller det med rett for diskriminering.