Oslo omtales som Skandinavias ranshovedstad, kan vi lese i Nettavisen (18.11), der byrådsleder Stian Berger Røssland (H) lover å få bukt med ransbølgen, men hvor det ikke fremkommer annet enn å «synliggjøre dem med gule vester med byvåpenet på». Ifølge VG (16.11) ble det bare i oktober begått 120 ran i Oslo, mot 78 i København og 63 i Stockholm i samme periode.
Meldingene om nye ran tikker inn, sist i natt da en mannsperson ble forsøkt ranet av fire menn med somalisk bakgrunn (22 til 30 år) på Grünerløkka i Oslo og politiet konstaterer at «Alle er kjent fra politiet fra før for ran og ransforsøk». Men for flere av ranene er det kommet frem at det handler om unge mennesker, og med innvandrerbakgrunn.
Til Dagsavisen (18.11) ber statsminister Erna Solberg (H) foreldregenerasjonen i innvandrermiljøene ta affære. Hun får støtte av politimesteren i Oslo, Hans Sverre Sjøvold.
I Dagbladet (18.11) forlanger varaordfører Libe Rieber-Mohn (Ap) handling og «ikke flere bekymringer» fra ordfører Fabian Stang (H). Rieber-Mohn mener blant annet at «samfunnet må reagere strengere og det bør innføres ungdomsstraff for de yngste lovbryterne.»
Strengere straffer neppe løsningen
Advokat (og Høyremann) John Christian Elden publiserte nylig en interessant blogg (republisert i Aftenposten 16.11) hvor han fastslår følgende: «Etter at Høyesterett i en dom 23. mai 2013 foretok en kraftig økning i straffeutmålingen for såkalte gateran i Oslo, har det ifølge mediene og politiet vært en eksplosjon i antall ran.»
Kort fortalt: strengere straffer er nødvendigvis ikke, eller kanskje neppe, det som får bukt med problemet. Eller som jeg lærte på statsvitenskap: om en politisk sett tar til ordet for eksempel å doble straffen for en forbrytelse, så betyr ikke det at en er dobbelt så mye imot den aktuelle forbrytelsen.
La oss derfor slå fast at straffenivået kanskje ikke er det viktigste å diskutere, men noe helt annet, som Elden tar opp i sitt innlegg: hurtig reaksjon og (effektiv) bruk av straffeapparatet.
Prosedyre for de under 18 år
Elden peker på at barn under 18 år normalt ikke skal settes i fengsel. Han viser i så henseende til barnekonvensjonen, og norsk straffelov og straffeprosesslov som følger opp denne grunnholdningen. Men som han sier: «Allikevel vet alle som har hatt eller selv har vært barn (ja, du snakker om å favne både liten og stor, min merknad) at man må møtes med sanksjoner for å styre adferd og forstå forskjell på rett og galt.»
Men hva vet vi så om ranene som er begått den siste tiden? Jo, ifølge politiet (Aftenposten 16.11) består problemet av en relativt liten gjeng, 10-15 gjengangere under 18 år, samtlige med problembakgrunn. Men når de tas, slipper de like raskt fri igjen. I samme artikkel fremkommer det at politikere derfor vurderer bruk av såkalt hurtigdomstol.
Elden reaksjon er imidlertid at det er uforståelig at ikke politiet har ryddet opp ved å kreve at strafferettsapparatet gjør jobben sin, ikke minst relatert til hvor få dette omfatter. For ifølge Elden er hurtigdomstoler det samme som Stortinget faktisk har vedtatt i straffeprosessloven §§ 249 og 275 for de under 18 år. Der ofre eller gjerningsmenn er under 18 år, skal saken normalt være påtaleavgjort senest 6 uker etter at den oppsto. «Vi har derfor en hurtigdomstol – dersom den brukes. Ungdomsstraff og streng oppfølgning er det vi har i dag for de yngste,» påpeker Elden.
Men der er ikke nok
Samtidig påpeker Elden at dette trolig ikke er nok, og at samfunnet trenger flere virkemidler. Han foreslår at barnevernet styrkes i de tilfeller der foreldrene kommer til kort og der «barna ler av samfunnets manglende reaksjon.»
Eller som en raner (18 år) uttalte til dittoslo.no: «Det er bare å ta imot straffen og takke gud for at vi bor i Norge.»
Elden mener at frihetsberøvelse av barn for å trygge samfunnet og oppdra barn ved å styre deres adferd, kan være nødvendig. Spørsmålet i så henseende må vel være om det kan settes likhetstegn mellom frihetsberøvelse og fengsel, som det sikkert vil være en del velmenende politikere som vil gjøre (også med reaksjonene på såkalte «lukkede mottak» friskt i minnet). Elden tar i denne sammenheng også til ordet for «en mellomting eller sammenslåing av strafferettssystemet og barnevernsystemets positive ressurser.» Til dette stiller han to sentrale spørsmål:
Bør Fylkesnemnda for sosiale saker gis større kompetanse til å idømme frihetsberøvelse («tvangsplassering») i større utstrekning der barna utgjør en fare for samfunnets trygghet? Eller bør domstolene gis større kompetanse til å idømme frihetsberøvelse i barnevernet (på samme måte som man idømmer sinnslidende eller farlige lovbrytere psykisk helsevern eller forvaring) av hensyn til samfunnsvernet?
Viktigst er hurtig reaksjon
Elden mener en hurtig reaksjon er det viktigste av alt. «Pågripelse – løslatelse – pågripelse – løslatelse – pågripelse – løslatelse – pågripelse – løslatelse – pågripelse – slik en av Dagbladets saker peker på, inngir ingen respekt overhodet.»
For ifølge Elden betyr ikke at en sak skal avgjøres senest innen 6 uker, at den ikke skal eller kan løses innen få dager. Det er her barnevernet må på banen for de under 18 år med tett oppfølgning – og skulle det ikke virke, må tvangsplassering skje. «Det er avgjørende at også barn ser reaksjoner,» påpeker Elden.
Mangel på reaksjoner er farlig
Ikke å reagere raskt og «riktig» kan få flere ubehagelige konsekvenser, for eksempel at ulike grupperinger tar «saken i egne hender», slik som det ser ut at et causalsmiljø, Isko Boys, nå gjør. Ifølge dittoslo.no skal bakgrunnen for initiativet være frustrasjon og oppgitthet over at politiet ikke klarer å stanse ransbølgen i Oslo.
Vi har nå innsett at politiet enten ikke makter, eller ikke gidder å gjøre noe med problemet med ran som nå er så stort at en stor del av Oslos befolkning kvier seg for å gå ut alene etter mørkets frembrudd, skriver Isko Boys.
Og videre:
Vi har nå bestemt oss for å ta saken i egne hender, og patruljere gatene i byen vår i dagene som kommer nå fremover. Vi oppfordrer alle med hjerte i Oslo til å hjelpe til med å forsvare byen mot disse parasittene som gjør byen utrygg.
Dette lover alt annet enn godt.