Da Finansavisen (av alle aviser) tok opp problemer som etniske norske gutter opplever i innvandrertette Groruddalen (i Oslo), glimret media med sitt fravær. Men responsen på Finansavisens artikkel var enorm. Bare fra rights.no hadde historien i underkant av 28 000 (!) Facebook-anbefalinger.
Historien fra Groruddalen traff tydeligvis rett i hjerterota. Ut fra kommentarene på rights.no har mange lignende historier å fortelle, men de har ett problem: de slipper ikke til i offentligheten. Eller kanskje enda mer presist: Det de har å fortelle er ikke legitimt i ”Det Nye Norge”.
Så er det noe helt annet med «norsk rasisme». Merk bare begrepet: norsk rasisme. For å si det slik: plutselig er det helt legitimt ikke å være «norsk», og det fra de samme som nettopp påberoper seg å bli utsatt for rasistiske handlinger – selv om de altså er norsk (jf. mange av meldingene under #norskrasisme). Men det siktes utvilsomt til etnisk norske, eller mer presist i denne sammenheng: hvit hudfarge, sine antatte rasistiske handlinger.
Rasisme! Rasisme!
Flere påberoper seg endog å være overrasket over hvor mye rasisme som angivelig finnes i det norske samfunnet, da hvit mot svart, helt i tråd med hva media og antirasismeindustrien legger opp til. En av disse er statsråden på feltet, Solveig Horne (FrP). Til tv2.no innrømmer hun at hun «ikke visste hvor alvorlig det var før hun så meldingene på Twitter, og tror det har overrasket mange».
TV2 sitt oppslag er pretensiøst, og minner mest om ropet om Ulv! Ulv! Oppslaget baserer seg på hvordan «svarte» mennesker, representert ved bloggeren Elisabeth Norheim og Thomas Prestø i Antirasistisk senter, forteller om sine rasismeopplevelser. Norheim sier hun ikke kan gå på Karl Johan i Oslo uten å bli spurt «hva hun koster». Til dette vil jeg (tørt) bemerke: Jeg lurer på hvor mange (hvite) menn i Oslo som har blitt spurt, dertil nokså aggressivt, om de ønsker seksuelle tjenester – og det fra «svarte» kvinner? Dette problemet er betydelig, det vet sikkert både Norheim, Prestø og TV2, og kanskje også statsråd Horne, men den siden av saken blir ikke nevnt med et ord.
Utfordringen er at når virkeligheten blir så skjevt fremstilt, og uten kontekst, kjenner ikke folk seg igjen. Det ender enten med at folk blir lei hele debatten eller opplever seg lurt. Det eneste vi således kan være sikre på, er at det endrer ingenting.
Ikke rasisme
Men, heldigvis, så er det jo noen som prøver å fortelle at alt er ikke svart/hvitt. Og også da hjelper det godt på hvis en har «riktig» hudfarge. En av disse er Walid al-Kubaisi. I dagens Dag & Tid forteller Walid om en rekke hendelser som bevitner den norske toleransen (som også er hans tittel).
Vi får høre om Zahid, med røtter fra Afghanistan, som har latt skjegget gro á la islamister (med henvisning til Arfan Bhatti), som en kontroll på om nordmenn vil oppfatte han som en fundamentalist. Ifølge Zahid består nordmenn prøven. Vi får høre om Walids venninne med røtter i Palestina som tar på seg burka i Oslo for å sjekke nordmenns toleransenivå, også her besto nordmenn testen. Mer skeptisk var derimot noen arabiske kvinner hun møtte på kafé. De mener hun misbruker friheten hun har fått som kvinne i Norge, og spør retorisk om hva hun tror ville skjedd om en norsk kvinne hadde badet naken eller med badedrakt i et muslimsk land. Vi får høre om hans irakiske venn som etter en reise i England blir stoppet i passkontrollen på Gardermoen, som den eneste med norsk pass, og tilskriver det rasisme. Det viser seg at han er blitt stoppet fordi at han etter syv år ikke forsto passkontrollørens «Velkommen hjem». Så lite norskforståelse vekket kontrollørens interesse.
Selv forteller Walid at han etter 30 år i Norge aldri har opplevd rasisme. Han mener de fleste historier han hører om rasisme, egentlig handler om noe helt annet. Som da hans søster etter ett år i Norge forteller om at hun ikke har «lagt merke» til rasismen. Walid forklarer at den er usynlig, men at vi leser om det i aviser og ser kommentarene fra interesseorganisasjonene som tjener på rasismen. Men søsteren kan fortelle at hun har det fra sin lærer, og at hun rett og slett ble skremt da hun forsto all rasismen som er i Norge. Walid svarer med at nordmenn snakker om rasisme for å gi signaler om sin motstand mot rasisme.
Det betyr derimot ikke at fordommer er fraværende, sier Walid, og sammenligner med den skepsisen som for eksempel nordlendinger ble møtt med i Oslo for 50-60 år siden, eller slik som kurdere og arabere oppfører seg mot hverandre, slik som berbere og arabere i Marokko og så videre.
Han råder sin søster til ikke å bry seg om media og hva hun hører, «for det vil øydeleggja iveren din etter å verta integrert. Du vil ikkje streva etter å verta inkludert i eit samfunn du mislikar.»
Integrering og norsk kultur
Walids buskap er like enkelt som det antakelig er det som ligger nærmest sannheten: Kulturforskjeller viskes ikke bort i løpet av natten eller blir lagt igjen ved landegrenser. Ett stikkord er tålmodighet, men vel så viktig er å ta integreringen på alvor. Og så vil jeg legge til: Skal Norge ha suksess med integrering av ulike kulturer, så må vi først og fremst være trygg på egen kultur. I «det flerkulturelles navn» er vi i årevis blitt forledet til å tro at ideen om «norsk kultur» i beste fall er en illusjon, i verste fall negativ nasjonalisme. Å viske ut seg selv skaper derimot bare utrygghet, både for oss selv og våre nye borgere.
En som målbærer dette, er Mona Hellund-Angerer. Mona (tillater meg fornavn) har deltatt på NRKs serie «Norsk nok», som kan stille seg i rekken av programserier som skal oppdra oss alle inn i Det Nye Norge. Men Mona skulle vise seg ikke så lett «å oppdra». Fra program én var Mona klar på fordelene med norsk kultur og hun viket ikke en tomme i løpet av serien, til tross for at hun levde tett på ulik mennesker med svært forskjellig bakgrunn. Faktisk ble Monas erfaringer at hun er blitt enda mer bevisst på «den norske grunnkulturen». Det betyr selvsagt ikke at Mona ikke lærte noe av sine nyinnkjøpte erfaringer, tvert om her også, men det gjorde henne også sikrere på sitt ståsted. Hun utdyper sin deltakelse i en kronikk på NRK Ytring, der hun blant annet sier:
Å gjøre alle rett blir dessverre ofte å gjøre alle urett. Og er det riktig å støtte alt? Er det riktig å støtte for eksempel noe som ser ut til å være en radikal muslimsk studentorganisasjon? Vil vi ha mer av dette i Norge?
Vi respekterer andre lands kulturer når vi som turister eller forretningsreisende er på besøk, vi dekker oss til, respekterer forbud mot alkohol, respekterer at en kvinne ikke går alene osv.
Når og hvordan skal vi respekteres? Hvis vi ikke selv setter normen er jeg redd at vår kultur går tapt.
Da er vi vel tilbake til det som antakelig er kjernen i norsk integreringsdebatt: Hva er norsk kultur? Så lenge dette spørsmålet ikke blir prøvd seriøst besvart, er mitt stalltips at vi heller ikke vil få noen god integrering.